Da er det er påske igjen. De fleste av oss i Norge forbinder det med trafikkork i Hallingdal, strålende sol som skinner over råtten snø, appelsin og Kvikk Lunch i en snøskavl (husk solfaktor 50) og afterski i Hemsedal.
OK – dette er kan hende satt litt på spissen, men veldig langt fra sannheten er det ikke. Undertegnede har aldri helt forstått at dette av en eller annen grunn har blitt et kulturelt særtrekk for Norge og nordmenn som du ikke finner noe annet sted i verden. Selv ikke i land der tilgangen på råtten snø er like god som i Norge.
Odd Børretzen – in memoriam
Den som har beskrevet dette særnorske fenomenet best er uten tvil forfatteren og humoristen Odd Børretzen, som i 1968 utga boken «Det norske folks bedrøvelige liv og historie». Boken kan best av alt karakteriseres som en alternativ norgeshistorie, der Den Første Nordmann er stammens tulling, han som ikke greide å tilpasse seg klimaendringene etter istiden og i stedet valgte å følge etter iskanten da denne sakte trakk seg nordover. Og endte opp i det som etter hvert ble Norge.
Odd Børretzen beskriver fenomenet «påske» ganske så treffende:
Fra slutten av september legger som kjent Vinteren seg som et lik-klede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre med blodskutte øyne og puster damp på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke. Isflakene damper ved utstikker B.
Så kommer mars måned.
Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt grøtfrosset appelsinskall og hunde-urin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.
Det er vår.
Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall? Tar vi på oss kulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?
De vet selv hva vi gjør.
Vi, Den første Nordmannens barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsenåsen hvor vinteren til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.
Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk. For 10 000 år siden.
Det skjedde for 3200 år siden
Man skulle ikke tro at denne for andre litt merkelige tradisjon kan spores langt tilbake. Faktisk helt tilbake til faraoenes Egypt, for rundt 3.200 år siden. Ikke at det var spesielt mye råtten snø i Egypt den gangen, det er bare vi som har tatt en tradisjon og gitt den et helt annet innhold.
Opprinnelsen til påsken finner vi i Det gamle testamentet, i 2. Mosebok (12, 1-42). Her finner vi historien om de 10 landeplager, det vil si den straffen Gud skal ha gitt farao for å nekte jødene å reise ut av Egypt slik at de kunne få sitt eget land. Det var Moses som fikk i oppdrag av Gud å fortelle farao hva som ville skje dersom han ikke slapp jødene fri, og den ene landeplagen fulgte deretter den andre. Ikke før farao fikk erfare den 10. landeplage ga han seg.
Det er den 10. landeplage som er påskens opprinnelse, og den finner vi beskrevet i 2. Mosebok (11, 4-6):
Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen. I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden.
For å unngå at også de jødiske førstefødte skulle dø, fikk jødene instruks om å slakte et lam og stryke blodet på dørkarmen til huset de bodde i.
Dette er beskrevet i 2. Mosebok (12, 21-24):
Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere.
På hebraisk betyr ordet «pesach» å gå forbi, og da er det lett å forstå hvor vårt ord «påske» kommer fra.
Etter dette kapitulerte farao og jødene hadde ingen problemer med å forlate Egypt, under ledelse av Moses. Tvert i mot var nok farao glad for å bli kvitt dem.
Den kristne påsken
Mens jødene fremdeles markerer pesach, jødenes utgang fra Egypt for rundt 3.200 år siden med de ritualer som følger med, var det jøden Jesus som ga høytiden et annet innhold.
Vi finner dette beskrevet i Det nye testamentet, Matteus evangeliet (26, 17-30), der det står:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.
20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. 24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» 25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus.
26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»
Dette står i Matteus kapittel 26, som omhandler det som skjedde på skjærtorsdag. Korsfestelsen finner vi i kapittel 27, mens kapittel 28 omhandler det som er det viktigste ved påsken, nemlig oppstandelsen.
I 28.1-7 finner vi det skjedde søndagen etter dvs. 1. påskedag:
1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Det vi ser er at jødenes pesach er markering av noe ganske annet enn den kristne påsken, selv om markeringene i utgangspunktet er samtidige, dog ikke alltid, noe som skyldes at jødene bruker sin egen jødiske kalender mens vi bruker den gregorianske kalender. I år er kalenderne sammenfallende.
At påsken varierer fra år til år må tilskrives Kirkemøtet i Nikea i år 325, som ligger nord-vest i dagens Tyrkia. Der fant de ut at 1. påskedag skulle feires første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn som er 21. mars. Og det gjelder ennå.
Av de mer kuriøse vedtak som kom ut av Kirkemøtet i Nikea var at Den hellige ånd finnes, dog vedtatt med et knapt flertall, og at det var forbudt å kastrere seg selv for å kunne bli prest. Det hevdes dessuten at kirkemøtet vedtok at også kvinner har sjel, selv om dette er litt usikkert.
Mange måter å feire påske på
Vi ser altså at jødene feirer sin pesach for å markere jødenes utgang fra Egypt for omtrent 3.200 år siden og at Jesus snudde opp-ned på denne tradisjonen dagen før korsfestelsen, dvs. på skjærtorsdag da han inviterte disiplene på påskemåltidet, det som senere er betegnet som nattverden.
Leonardo da Vincis berømte maleri av nattverden befinner seg på veggen i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano og det bildet fant vi verdig til å bruke som illustrasjon til denne artikkelen.
Selv har undertegnede adskillig sympati med den type påskefeiring som foregår i Spanias sydligste provins, Andalucia.
Hver dag i hele påsken, fra palmesøndag til 1. påskedag, setter det som tilsvarer våre menighetsråd sin ære i å mobilisere menigheten til å delta i prosesjonene der store flåter med figurer i full størrelse bæres rundt i de syd-spanske byene. Fra alle de store kirkene går prosesjonene der de tar frem de gamle flåtene de har brukt i årevis og som står lagret i kirkene resten av året. Du finner dem i Malaga, Granada, Cordoba, Marbella, Cadiz – overalt der det er kirker av en viss størrelse. Og hver by og hver kirke har sine egne tradisjoner slik at det er store variasjoner i hvorledes prosesjonene ser ut og når de går. Uansett – intet overgår det du opplever i Sevilla.
Avhengig av hvilken dag det er i påsken bæres de enkelte flåtene sakte frem av alt fra 100 til 200 menn iført munkekutter og hetter. Noen av bærerne går barbent og de kan ha lenker rundt føttene for selv å ta del i lidelsen. Det er oftest fire langsgående bjelker som holder flåten oppe, de kan veie opp til 5 tonn og forestiller de forskjellige deler av Kristi lidelseshistorie fra palmesøndag når han kommer ridende på et esel og hylles med palmeblader og til oppstandelsen 1. påskedag. Alle som deltar i prosesjonen er helt stille, ingen sier noe og stillheten senker seg også over alle som bivåner flåtene som sakte bæres forbi. Den enkelte flåte ledes av en person ved hjelp av en klokke som han ringer med, og der antall slag angir hva bærerne skal gjøre – stanse, sette flåten ned, løfte den opp eller gå videre.
Bakerst i prosesjonen bæres en flåte med en meget naturtro statue av jomfru Maria, med et langt fløyelsslep etter seg og omkranset av et utall stearinlys. Langfredag er slepet sort, det er som om tiden står stille når den sortkledde jomfru Maria sakte glir gjennom gatene omkranset av levende lys, båret frem av sortkledde og maskerte bærere. Det eneste du hører er noen dumpe trommeslag fra langt fremme i prosesjonen. Ingen av de tusener som bivåner dette sier et ord, det er stille som i graven.
For de av oss som gjerne drar sydover i påsken anbefales varmt et besøk i en av Andalucias byer, og da aller helst i Sevilla. De som opplever dette for første gang er garantert et gedigent kultursjokk.
Hva med 2. påskedag?
Selv om Odd Børretzen dro den litt langt i sitatet ovenfor så er det et faktum at norsk påske er noe ganske annet enn både jødisk pesach og den kristne påskefeiringen. For ikke å snakke om hva som skjer i Andalucia.
Og så er det helt sikkert noen av våre lesere som spør hva vi egentlig feirer 2. påskedag. Svaret er at vi feirer akkurat det samme som på 2. juledag – absolutt ingenting. Annendagene ble visstnok innført fordi før i tiden var det møteplikt i kirkene, du måtte møte opp for ikke å få problemer med øvrigheta. Og fordi det fantastiske landet vårt tidvis er så utilgjengelig som det er så trengte allmuen en ekstra reisedag for å komme til og fra kirken. Som kjent ble bilen etterhvert oppfunnet, og buss og tog ble stort sett lett tilgjengelig, så selv om vi ikke lenger er avhengige av hest og vogn så har vi tviholdt på annendagene. Ingen politiker vil noensinne få gjennomslag for å endre på denne litt særnorske tradisjonen.
Vi har skapt vår egen påske, som i dag stort sett er en feiring av at solen har kommet tilbake etter en mørk vinter og at man har noen dagers fri som kan nytes i vår fantastiske natur. Og så får det være opp til den enkelte hva man velger. Om det skulle være Kvikk Lunch, appelsin og varm kakao i en hyttevegg så må det være helt greit.
På vegne av alle oss i HRS ønsker vi våre lesere en riktig god påske.