Det burde ikke vekke oppsikt, men det har det definitivt gjort. For antihvit rasisme skal ikke snakkes om. Rasismen skal så å si per definisjon gå en vei, hvit mot de mørkere. Kolonitid og slavetid med skyldfølelse som resultat sitter i den hvite befolkningens ryggmarg.
Lidelsesberetning
Den franske filosofen Pascal Bruckner har tatt et durabelig oppgjør med den europeiske selvpiskingen i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme. Boken åpner med denne kanonaden:
«Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i Vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status.»
Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik:
«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.»
Skulle man tro denne europeiske eliten er kontinentet vårt fremdeles ondskapens fremste scene på kloden. Det denne eliten uelegant snur ryggen til, er at Europa tross alle sine historiske mangler og feil maktet å beseire sine fortidsuhyrer, det være seg slaveriet, kommunismen, fascismen eller nazismen. Evnen til selvkritikk var muligens en av de viktigste fruktene som opplysningstiden avlet fram.
Europa, menneskerettighetenes vugge, klarte å frigjøre seg fra fortidens synder og konflikter.
På det europeiske kontinentet vokste det derfor fram frie, fredelige, velstående, egalitære stater, uslåelige i et historisk verdensperspektiv. Som Bruckner ublygt formulerer det: «Hvis Europa har noe å lære resten av verden, er det i måten fiendtlige broderfolk, som tidligere drepte hverandre, har klart å rehabilitere seg på kanten av stupet, og fått slutt på uforsonlige konflikter. Derved har de bevist at selv den bitreste arv kan overvinnes.»
Blonde farger håret mørkt
Nettopp, vi kan kunsten med selvkritikk og gjennom selvransakelse komme frem til konstruktive løsninger på problemer. For nordmenn (og franskmenn) teller ikke hudfarge, men personlige egenskaper. Slik er det dessverre ikke i mange andre deler av verden, der man veies og måles på hudens fargesjatteringer. Jeg har selv opplevd det på nært hold i Pakistan (og blant ikke-vestlige i Norge). Jo hvitere/lysere i huden, dess vakrere og mer verdifull anses man.
Det er denne erkjennelsen den franske regjeringens Sophie Primas (Republikanerne) også ser ut til å ha kommet til, gjennom hvordan hennes egen franske datter har blitt behandlet på videregående skole. Anti-hvithet er et omfattende problem i dagens «nye» Vest-Europa. Allerede for over 20 år siden opplevde vi dette i Oslo, der norske, blonde jenter i Groruddalen farget håret mørkt for å slippe trakassering fra unge med bakgrunn fra Asia og Afrika.
Men tabuet mot å erkjenne disse forholdene, sitter dypt. Derfor vekker det berettiget oppsikt at Primas sier det som det er. Hun har nettopp sagt i et TV-program at hennes egen datter har blitt utsatt for anti-hvit rasisme.
«Jeg bor i Yvelines med folk av alle opprinnelser. Og her har datteren min opplevd på videregående å bli kalt en «skitten hvit kvinne». Det er rasisme i sin reneste form», sier Sophie Primas.
«Rasisme er universell. Den finnes i alle befolkninger, enten de er av utenlandsk opprinnelse, enten de er franskmenn eller hvite. Rasisme er hat mot andre og hat mot de som er annerledes.»
«Det er derfor jeg ikke skammer meg over å si at anti-hvit rasisme er en realitet.»
– De kaller oss hvite griser
Debatten om anti-hvit rasisme kommer i kjølvannet av en ny bok om drapet på en ung mann, Thomas, på 16 år. Saken, som skapte stor oppstandelse i Frankrike i september 2023, ble omtalt i Den Korte Avis. Thomas var på en ungdomsfest i den lille franske byen Crépol. Plutselig dukket en gruppe unge menn opp, bevæpnet med lange kniver, og angrep de unge som festet. De hadde ingen grunn til å angripe, men de angrep likevel.
Thomas var en av de berørte. 16 andre ble også knivstukket. Thomas døde på vei til sykehuset.
Øyenvitner beskrev angrepet som et blodbad og sadistisk barbari.Flere gjerningsmenn ble arrestert, men deres etnisitet ble ikke offentliggjort av mediene.
Men borgermesteren i byen som flere av gjerningsmennene kom fra, kalte det anti-hvit rasisme allerede i september 2023. Hun heter Marie-Hélène Thoraval og er ordfører i Romans-sur-Isère. Hun har beskrevet Thomas’ angripere fra starten av som individer drevet av «anti-hvit rasisme».
Flere innvandringskritiske politikere sa direkte at gjerningsmennene hadde innvandrerbakgrunn. Disse politikerne kalte også angrepet anti-hvit rasisme.
Men denne observasjonen om årsaken til blodbadet forsøkes nå avvist i en ny bok om angrepet i Crepol og drapet på Thomas.
Denne fortielsen og regelrette løgnene vil ikke Primas la passere ukommentert. Derfor går hun nå ut med datterens opplevelser. De såkalt politisk korrekte, eller virkelighets-benekterne, skal ikke fortette å vinne fram.
Beskrivelser av den anti-hvite rasismen kom også frem i klartekst i boken De kaller oss hvite griser, som er omtalt her i 2020.
Det overveldende inntrykket i HRS er at nordmenn er svært takknemlige, imponerte og fulle av respekt overfor innvandrere fra fjerne strøk som finner seg godt til rette i det norske samfunnet. De innvandrerne som blir fullverdige deltakere, og som er opptatt av å bygge videre det gode Norge, prissettes høyt. Opptatthet av hudfarge i vår moderne, internasjonale tid, er for de fleste av oss «gammeldags». Vi tiltrekkes av mennesker vi liker og som vi åndelig føler slektskap med. Vi omgås ikke en person fordi vedkommende er jøde, afrikaner, araber eller nordmann, vi omgås folk vi trives med helt uavhengig av slike markører. Samtaler om røtter, opprinnelse og religion er naturlige utslag av positiv nysgjerrighet mellom folk, det brukes ikke som ekskluderingsmekanisme av nordmenn generelt, tvert om.
Som Pascal Bruckner sier det: «Man eksisterer kun som individ når ens personlige egenskaper er viktigere enn nasjonalitet, farge, utseende og tilhørighet.»