Vi var forespeilet gull og grønne skoger. Den ikke-vestlige innvandringen skulle gjøre oss kulturelt beriket, vi trengte visstnok arbeidskraft, ikke minst såkalte varme hender i omsorgssektoren, og vi skulle vise åpenhet, humanisme og vidsyn ved at vi åpnet oss for den fattige delen av verden. En god porsjon europeisk botsgang for tidligere kolonitid og slaveri gjorde oss særlig mottakelige for det politiske lederskapets blomstrende ord og tanker. Den som våget å være uenig, ble raskt stemplet ut.
Så var det de sistnevnte som hadde så rett, så rett. Dessverre.
En honningkrukke
For nå kan ingen lenger benekte den enorme regningen politikerne sender til folket. Et raskt regnestykke viser at en familie med fire barn får 500.000,- for de to voksne, og 25.000,- per barn, som da blir 600.000 kroner. Hypotetisk kan man kanskje se for seg at 100.000 personer skulle ta imot det generøse tilbudet. Det blir et betydelig jafs av et statsbudsjett; 60 milliarder kroner.
Den såkalte Tidöregjeringen (Liberalerna, Moderaterna og Kristdemokraterna), med støtte fra Sverigedemokraterna, vil gi denne støtten mot et krav om at man flytter fra Sverige og bosetter seg permanent utenfor EU- og EØS-området (sistnevnte består av Norge, Island, Liechtenstein og Sveits). I henhold til Regjeringen vil det bli satt inn sterke kontrolltiltak for å hindre at den generøse ordningen blir misbrukt.
En tidlig tanke som slår oss er denne: Hva med alle dem, ikke minst somaliere, som har multiple identiteter? Det blir ikke småpenger de kan klare å håve inn. En enslig voksen skal kunne få inntil 350.000 svenske kroner for å forlate Sverige. Med fire ulike identiteter, hvilket ikke er urealistisk at et ukjent antall har, blir dette den nette sum av 1.400.000 kroner.
Regjeringen sier videre at den som har mottatt bidrag for permanent å forlate det europeiske kontinentet, vil måtte betale bidraget tilbake dersom de igjen står på svensk jord. Hvordan en uintegrerbar skal klare det, er jammen meg ikke godt å si.
Når denne nyheten får etablert seg i aktuelle utvandringsland, vil den åpenbart kunne stimulere flere til å vende nesen mot Sverige. Den økonomiske gevinsten kan jo bli formidabel. Men Regjeringen Kristersson sier at de vil sette inn kontrolltiltak slik at folk ikke tar seg til Sverige ene og alene for å for å få dette bidraget. Hvordan det skal gjøres kjenner ikke vi til. Sverige ligger an til å bli en honningkrukke.
I Sverige anslås det at den muslimske befolkningen utgjør 800.000 til en million personer. Det er nok ikke minst denne gruppen Regjeringen Kristersson stille hadde i tankene da bidraget ble utformet. Det kan dog ikke sies høyt – i anstendighetens navn. Man ønsker ikke å bli skitnet til i papirene til den fjerde statsmakten.
Det er videre grunn til å tro at få vil ta imot dette generøse tilbudet. Antakelig har regjeringen dette i tankene. Det neste trekket må da nødvendigvis bli å sette tvang bak kravet om å forlate Sverige.
– En islamsk invasjon pågår, sier biskop
En som ikke er redd for å si sin hjertens mening er derimot biskop Athanasius (tidligere Anton) Schneider, som kan ligge an til å bli den nye paven etter pave Frans’ nylige død.
– De er ikke flyktninger. Dette er en invasjon. Dette er en invasjon av masseislamisering av Europa som har pågått i 50 – 60 år. Nå er det en masse, det er svært åpenbart. Det er en global politisk agenda av verdens mektige for å ødelegge Europa kulturelt og religiøst, for å ødelegge kristendommen til slutt i Europa ved hjelp av den massive muslimske befolkningen, sier han i et oppsiktsvekkende intervju, her referert på X.
Schneider refererer til en artikkel han nylig leste forfattet av en sosiolog om har gjort demografiske anslag.
Om 30 eller 40 år vil majoriteten av den europeiske befolkningen være muslimsk. Europa vil være islamsk, fordi europeerne har nesten ingen barn, ett eller to. Muslimene har fem, seks opptil 10 barn. Så du kan bare gjøre opp regnestykket.
Schneider har tysk bakgrunn med foreldre født i Ukraina. Da han var 12 år migrerte foreldrene og barna til Vest-Tyskland. Schneider har siden 2011 vært hjelpebiskop i Kasakhstan. Han er regnet som en av den tidligere pavens kraftigste kritikere, ikke minst grunnet pave Frans’ «liberale» holdninger til innvandring og islam.
Illustrasjon: HRS