Etter at jeg mot slutten av 2024 publiserte et par artikler om postmodernisme (her og her), er jeg blitt utfordret (særlig av signaturen ‘Logos’) til å redegjøre for min holdning til noen titalls Koran-vers. Den formuleringen som mest hyppig gikk igjen i spørsmålene fra ‘Logos’, var «tar du avstand fra dette?». Problemstillingene som trekkes frem, er relevante og viktige, så jeg takker for utfordringen.
Og grunnen til at ‘Logos’ og andre mener jeg bør bli utfordret på denne måten, er at jeg i 2020 konverterte til islam, og meldte meg inn i Rabita. Jeg ble imidlertid presset ut av det organiserte, muslimske miljøet høsten 2022. Den formelle utmeldelsen kom et års tid senere, da det viste seg umulig å legge til rette for dialog med styret/styreleder og oppklaring knyttet til anklagene som hadde blitt rettet mot meg; anklager som handlet om at jeg er «høyreradikal», samt at jeg avviser postmodernistiske bortforklaringer av ubehagelig, naturvitenskapelig innsikt; anklager som interessant nok kom fra folk som bekjenner seg til sannhetens religion. Siden da har jeg ikke hatt tilknytning til noen moské. Jeg har underveis i alt dette regnet meg selv for å være en «kristen muslim». Nøyaktig hva jeg legger i dette begrepet får jeg kanskje komme tilbake til i en egen artikkel, men leserne vil kunne få et visst bilde av dette allerede nå, ganske enkelt ved å lese hva jeg skriver nedenfor.
For øvrig kan man få mer innblikk i hva jeg står for ved å lytte til en nærmere tre timer lang podcast der jeg er gjest hos Helge Lurås (redaktør for iNyheter og styreleder i Frihetsforbundet), som stiller meg en rekke utfordrende spørsmål.
For ordens skyld kan det tilføyes at jeg jevnlig møter en håndfull venner fra Rabita-tiden til samtaler og sosialt samvær. Jeg har imidlertid også kontakt med en rekke kristne (familie og venner), og deltar gjerne på kristne møter og gudstjenester når det passer seg slik.
The Message of The Qur’an
Jeg kan ikke arabisk (ut over noen få ord), og mine Koran-studier har derfor måttet foregå på andre språk – slik er det faktisk med det store flertallet (minst 65%) av verdens muslimer. På mitt hjemmekontor har jeg tilgang til Koran-oversettelser på norsk, svensk, dansk og tysk, samt en håndfull på engelsk (og på nettet finnes det mange flere). I tillegg har jeg en del kommentarlitteratur.
Det er likevel særlig én Koran-oversettelse som har hatt betydning for meg personlig, og det er The Message of The Qur’an (MOTQ) av Muhammad Asad (1900 – 1992). Merk at dette ikke bare er en oversettelse, men også et kommentarverk, som med tiden er blitt oversatt til flere andre språk; selv har jeg den på engelsk, svensk (uoffisiell versjon) og tysk. Asad har fotnoter til de fleste av de 6.236 versene i Koranen (se eksempler nedenfor), og disse utgjør i volum mer enn det dobbelte av selve Koran-teksten, så vidt jeg kan bedømme.
Asad er kjent for sin rasjonalistiske tolkning av Koranen, og som en varm tilhenger av ijtihad (noe ChatGPT beskriver som «uavhengig juridisk tolkning og resonnement»). Han dedikerte sitt storverk til mennesker som tenker («people who think»), noe som har bidratt til at han i en del (fundamentalistiske) kretser betraktes som kontroversiell (eller det som verre er), mens han har en høy stjerne hos mange andre.
Gai Eaton (1921 – 2010), var en ledende britisk muslimsk tenker. Han omtalte, etter å ha påpekt det han mente var begrensninger ved Asads rasjonalistiske tilnærming, sistnevntes oversettelse som «den mest nyttige og lærerike versjonen av Koranen vi har på engelsk». Eaton sa videre: «Denne bemerkelsesverdige mannen har oppnådd det han satte seg fore, og det kan stilles spørsmål ved om hans prestasjon noen gang vil bli overgått.» (Wikipedia)
ChatGPT skriver følgende:
Muhammad Asads oversettelse og kommentar til Koranen, The Message of The Qur’an (1980), er en av de mest anerkjente moderne engelske tolkningene. Hans tilnærming er rasjonalistisk, kontekstdrevet og språklig presis, og kombinerer hans dype kunnskap om arabisk, islamsk historie og vestlig tenkning. […] [Asads verk er] en rasjonell, kontekstdrevet og dypt filosofisk tilnærming til Koranen. Hans verk er spesielt verdifullt for moderne lesere, vestlige muslimer og de som søker et nytt perspektiv på Koranens budskap.
Asad jobbet i 17 år på sitt magnum opus. Etter å ha studert det fra perm til perm kan jeg ikke si annet enn at jeg er imponert – mektig imponert.
Dermed er det ikke sagt at jeg hele veien er enig med Asad, for jeg finner ikke alltid hans tolkninger og hans argumenter for disse like overbevisende. En spesiell svakhet ved MOTQ, slik jeg vurderer det, er at han litt for ofte bruker begreper som «undoubtedly», «obvious(ly)», «clear(ly)», «certain(ly)», etc. (norsk: utvilsomt, innlysende, klart, sikkert, etc.); se Appendix H i mitt Asad-kompendium for en nærmere drøftelse av dette.
Alle oversettelser har sine svakheter, og det samme gjelder enhver tolkning; vi er alle feilbarlige mennesker, og ingen av oss besitter den endelige sannhet. Selv med denne typen grunnleggende innsikt i bakhodet, vil jeg mene at Asad er en av de bedre veilederne vi kan støtte oss på, når vi skal forsøke å trenge inn i Koranens tankeunivers.
For en god del år siden kom jeg over en doktoravhandling fra 2005 med tittelen «A Critical Study of Muhammad Asad’s The Message of The Qur’an» (jeg nøyde meg med å lese sammendraget). Avhandlingen er skrevet av Abdul Majid Khan, og innlevert ved Department of Islamic Studies, Aligarh Muslim University, India.
Som tittelen antyder, er Khan kritisk til i hvert fall visse aspekter av Asads Koran-oversettelse. Det forhindrer imidlertid ikke at Khan skriver følgende innledningsvis i avhandlingens sammendrag (min oversettelse):
«Muhammad Asads The Message of The Qur’an rager som et av hovedverkene i eksegetisk litteratur fra 1900-tallet, til tross for noen alvorlige ulemper i dens metodiske standpunkter og eksegetiske slutninger. Ingen fremtidig seriøs virksomhet i koraneksegese på engelsk er mulig uten å ha full forståelse for Asads arbeid.»
Herved anser jeg det godtgjort at Asads Koran-oversettelse er velegnet som utgangspunkt for denne artikkelen.
Av hensyn til lesere som ikke uten videre leser engelsk litteratur, har jeg oversatt alt stoff fra Asad i denne artikkelen til norsk. Oversettelse er først gjort ved hjelp av ChatGPT, før jeg så har sett over og gjort justeringer her og der. Eventuelle feil eller svakheter i de norske oversettelsene er derfor mitt ansvar.
La det for ordens skyld være nevnt at jeg har skriftlig tillatelse til å oversette The Message of The Qur’an til norsk, gitt av det engelske forlaget The Book Foundation, som forvalter rettighetene til Asads bøker. Merk likevel at oversettelsene som presenterer i denne artikkelen, på ingen måte er å anse som endelige, men heller som et første forsøk på å formidle visse elementer av Asads Koran-tolkning på norsk.
Jeg går nå over til å drøfte noen spesielt sentrale vers signaturen ‘Logos’ har utfordret meg på. Alle vers er hentet fra The Message of The Qur’an. Tekst som står i klammeparenteser står ikke i grunnteksten, men er tilføyd av Asad for økt lesbarhet/klarhet. Fotnotene har unike numre innenfor hver av Koranens 114 kapitler.
Den eneste sanne religion
3:19: Se, den eneste [sanne] religion i Guds øyne er [menneskets] overgivelse til Ham; og de som fikk åpenbaring tidligere, anla av sjalusi overfor hverandre forskjellige syn [på dette punktet] bare etter at kunnskap [om disse tingene] hadde kommet til dem. (13) Men for den som avviser sannheten i Guds budskap – se, Gud er rask til å gjøre opp regnskap!
Asads fotnote 13: Dette betyr at alle disse samfunnene i utgangspunktet bekjente seg til doktrinen om Guds enhet og mente at menneskets overgivelse til Ham («islam» i ordets opprinnelige betydning) er essensen av all sann religion. Deres senere uenigheter var et resultat av sekterisk stolthet og ønsket om å ekskludere andre.
Asad 3:85: For hvis noen søker en annen religion enn overgivelse til Gud, vil det aldri bli akseptert fra ham, og i det kommende livet skal han være blant de fortapte.
Mine kommentarer
Disse to versene (3:19, 3:85) er etter min vurdering helt sentrale når man skal forsøke å forstå Koranen (NB: jeg påstår ikke at jeg selv virkelig har forstått Koranen). Det arabiske ordet «islam» brukes flere ganger i Koranen, og Asad oversetter ordet konsekvent som «overgivelse til Gud» («self-surrender to God»). Andre ord som kan brukes når «islam» skal oversettes, er «underkastelse» eller «underordning», men Asad velger altså «overgivelse» eller «selv-overgivelse».
Men så er det altså slik at «islam» etter hvert ble tatt i bruk som navn på en organisert religion, med ritualer, regler, moskéer, etc.
Og den opprinnelige betydningen av det arabiske ordet islam, versus islam som navn på en organisert religion, har dessverre gitt opphav to radikalt ulike måter å tolke ovenstående vers på.
Den ene tolkningen blir da at den eneste religionen Gud godtar, er islam (slik dette begrepet oppfattes i dagligtale på norsk, svensk, dansk, engelsk og mange andre språk). Konsekvensen av et slikt syn, er at man betrakter jøder, kristne og andre som også tror på Gud som vantro (kuffar). Om de bøyer seg for Gud i ydmykhet og ærefrykt, og de overgir seg til Gud aldri så mye, så hjelper ikke det så lenge de ikke tilhører det organiserte islam; slike folk er bare brensel for helvete. Det er en slik måte å tolke Koranen på som ligger til grunn for uhyrlighetene begått av IS og andre ‘islamske’ ekstremistgrupperinger.
Den andre tolkningen er altså at Gud ser i nåde til enhver som søker Ham i oppriktighet og ydmykhet, og som derfor overgir seg til Ham; slike mennesker kan med rette betegnes som muslimer (om man ønsker å bruke en slik terminologi). Og i forlengelsen av dette skjønner vi at alle mennesker hvis liv preges av oppriktighet, ydmykhet, ærlighet, godhet, vennlighet, …, samt ærefrykt for Gud og overgivelse til Ham, er brødre og søstre, selv om de tilhører ulike trossamfunn, selv om de har ulike hellige bøker, og selv om deres såkalte gudsbilder avviker seg imellom på noen områder.
Jeg er altså hjertens enig med Asad på dette punktet, og mener dessuten at de som forfekter det eksklusivistiske synet her (altså der man ekskluderer folk som både Bibelen og Koranen sier at Gud inkluderer; en praksis 3:85 advarer mot, se ovenfor), har et betydelig forklaringsproblem. Det slike folk implisitt sier, er jo at den eneste gyldige måten å overgi seg til Gud på, er å bli medlem av en moské og følge alle reglene vi forbinder med institusjonalisert islam.
For det første har man da så å si kapret eller tatt patent på ordene islam og muslim, og så påstår man at alle som ikke er med i den samme «klubben», er på fortapelsens vei. Et godt eksempel på stolthet/hovmod; en grunnholdning både Koranen og Bibelen advarer mot.
For det andre gjør man Gud om til en usympatisk og nådeløs skikkelse, i motsetning til Koranen som i 113 av sine 114 kapitler innleder med å understreke at Gud er nåderik og barmhjertig (ar-Rahman ar-Rahim).
Nominelle muslimer som protesterer mot tanken om at også jøder, kristne eller andre som overgir seg til Gud, kan omtales som muslimer (slik dette ordet ble oppfattet og brukt på Muhammeds tid), bør notere seg hva de lærde som står bak det anerkjente storverket The Study Quran, skriver i sin generelle introduksjon (side xxix): «Koranens budskap angående religion er universelt. Selv når den snakker om islam, refererer den ikke bare til religionen åpenbart gjennom islams profet, men til underordning under Gud generelt.»
Analogt til dette skriver Asad følgende i forordet til sin oversettelse av Koranen (min uthevelse i siste del av siste setning): «Når [Profetens] samtidige hørte ordene islam og muslim, forstod de dem som henholdsvis en betegnelse på menneskets ‘selvovergivelse til Gud’ og ‘en som overgir seg til Gud’, uten å begrense disse begrepene til noe bestemt fellesskap eller trossamfunn.»
Forholdet til jøder, kristne og andre monoteister
2:62: Sannelig, de som har oppnådd tro [på denne guddommelige skriften], samt de som følger den jødiske tro, de kristne og sabeerne – alle som tror på Gud og den siste dagen og gjør gode gjerninger – skal få sin belønning hos sin Herre; og de skal ikke frykte, heller ikke skal de sørge. (50)
Asads fotnote 50: Dette avsnittet – som gjentas flere ganger i Koranen – fastsetter en grunnleggende doktrine i islam. Med en visjon som ikke har sin like i noen annen religion, gjøres frelse her avhengig av kun tre elementer: tro på Gud, tro på dommens dag og rettferdige gjerninger i livet. Utsagnet om denne doktrinen på dette punktet – midt i en appell til Israels barn – er begrunnet i den falske jødiske oppfatningen at deres avstamning fra Abraham gir dem status som «Guds utvalgte folk.»
Mine kommentarer
Når det gjelder hva Koranen lærer om forholdet til jøder, kristne og andre monoteister, er 2:62 etter min vurdering det viktigste verset. Her sies det klart og tydelig at ingen som tror på Gud og overgir seg til Ham (altså tar konsekvensen av sin tro), har noe å frykte.
Men så er det dessverre slik at en del nominelle muslimer ikke bryr seg om dette Koran-verset; de tror faktisk det stikk motsatte, nemlig at man må være en nominell muslim for å ha sin sak i orden med Gud. Hvordan kan det ha seg?
Forklaringen er at en del nominelle muslimer mener at 2:62 er blitt såkalt abrogert av 3:19 og/eller 3:85 (altså nettopp de versene vi drøftet i forrige avsnitt). Og hva betyr så begrepet abrogering? Jo, det betyr at eldre Koran-vers i noen tilfeller kan bli «nullet ut» av, og erstattet med, nyere vers. Merk at det arabiske ordet for abrogering er naskh (brukes i et sitat nedenfor).
Tanken om at Gud skulle ombestemme seg i store og viktige spørsmål er jo ganske spesiell, og de lærde er uenige om og i hvilken grad noe slikt skal ha skjedd. Vi skal se nærmere på denne problemstillingen i neste avsnitt.
Det finnes versjoner av Koranen som er utstyrt med fotnoter som eksplisitt sier at ulike vers, som 2:62, er abrogert av andre vers. Dette gjelder f.eks. den engelske Koran-oversettelsen fra King Fahd complex for the printing of the Holy Qur’an, utarbeidet av Dr. Al-Hilali og Dr. Muhsin Kahn, som angir at 2:62 er abrogert av 3:85. Det er minst to problemer med en slik tolkning.
For det første tolker man da 3:85 (og 3:19) på en eksklusivistisk måte, altså slik at man ikke legger den opprinnelige betydningen av begrepene muslim og islam til grunn, men i stedet bruker den mer avgrensede betydningen som utviklet seg en stund etter at Koranen var blitt åpenbart, noe både The Message of the Qur’an og The Study Quran (TSQ) advarer mot (se drøftelse ovenfor).
For det andre sier TSQ at i den grad abrogering i det hele tatt er aktuelt, finnes det visse hovedregler som må overholdes. Her er et utdrag fra TSQ sin omfattende fotnote (side 49-50) til et Koran-vers som er spesielt sentralt i denne sammenheng, nemlig 2:106:
«I sin vanlige tolkning refererer naskh til erstatningen av en juridisk bestemmelse (hukm) med en annen som blir innført eller åpenbart på et senere tidspunkt. I så fall blir den opprinnelige teksten værende i Koranen, men er ikke lenger bindende som lov eller praksis. Med den måten naskh blir allment forstått innen islamske religiøse vitenskaper, kan det bare forekomme i spørsmål om påbud og forbud, ikke i beskrivende passasjer som omhandler metafysikk, etikk, historie, Guds natur eller det hinsidige. En juridisk bestemmelse (hukm) er en avgjørelse om rettslig status, ikke en troslæresetning. Dermed kan det ikke være noen opphevelse av utsagn som ‘Gud har makt over alle ting’ (2:259) eller [her siterer TSQ nettopp 2:62 som sitt hovedeksempel, i tillegg til 2:259].»
TSQ sier altså at abrogering bare kan forekomme i spørsmål om påbud og forbud, og helt spesielt nevnes 2:62 som eksempel på et Koran-vers som det ikke er lov å abrogere i den tolkningstradisjonen TSQ holder seg til. Hvor tungt bør det de lærde bak TSQ skriver, veie for muslimer? Jeg kommer tilbake til akkurat det spørsmålet nedenfor.
På nettet kan man finne en rekke tolkninger eller forklaringer (tafsir) av 2:62 som bryter med det nyss nevnte abrogerings-prinsippet som TSQ legger til grunn.
Signaturen ‘Logos’ har spurt om jeg tar avstand fra følgende tafsir av 2:62: «Da Allah sendte Muhammad som den siste og endelige profeten og budbringeren til alle Adams barn, ble menneskeheten pålagt å tro på ham, adlyde ham og avstå fra det han forbød dem; de som gjør dette, er sanne troende.»
Og mitt svar er at ja, jeg tar avstand fra dette. Og ovenfor har jeg begrunnet hvorfor jeg mener enhver ærlig og oppriktig muslim bør ta avstand fra intolerante og eksklusivistiske tolkninger, ikke bare av 2:62, 3:19 og 3:85, men også andre Koran-vers som stadig misbrukes av ulike fundamentalister og ekstremister, noe som bidrar til å holde muslimske samfunn nede i åndelig og intellektuelt mørke (mer om det i senere artikler).
Med andre ord: Muslimer bør bøye seg for og adlyde Gud og Gud alene. Muslimer bør ikke adlyde eller bøye seg for muslimske lærde som mener de har rett til å dømme jøder, kristne eller andre som praktiserer sin islam (i den egentlige betydningen av ordet; se ovenfor) på en annen måte enn hva slike lærde mener er riktig. Det er kun Gud som er «Herren over dommens dag» (maliki yawmi al-dini, Koranen 1:4); Han og ingen andre.
Har mine referanser noen tyngde i den muslimske verden?
Innledningsvis i denne artikkelen har jeg lagt inn sitater og lenker som tilsier at The Message of The Qur’an (MOTQ; skrevet for «folk som tenker») av Muhammad Asad er en solid og god (men selvsagt ikke perfekt) referanse når man skal forsøke å forstå hva som er fornuftige og mindre fornuftige tolkninger av Koranen.
Det var Shoaib Sultan, daværende generalsekretær i Islamsk Råd Norge, som i sin tid fortalte meg at MOTQ var hans favoritt-oversettelse av Koranen. Også folk som Shaykh Abdul Aziz Ahmed og Shaykh Abdal Hakim Murad har forsikret meg om at MOTQ er «godkjent», uten at disse to lærde dermed går god for alle Asads tolkninger.
Det er mitt håp at mange (nominelle) muslimer vil lese denne artikkelen. Så la meg kort gi et par referanser som kan være med på å gi disse trygghet for at ikke bare MOTQ, men også The Study Quran (TSQ) er en kilde som er vel verdt å støtte seg til. Min erfaring tyder på at en god del muslimer i Norge konsumerer få eller ingen engelskspråklige bøker, artikler og undervisningsvideoer, hvilket betyr at mange kanskje knapt har hørt om MOTQ eller TSQ.
Den som for en del år siden anbefalte meg å gå til anskaffelse av TSQ, et storverk på drøyt 2000 tettskrevne sider, er den nyss nevnte Shaykh Abdal Hakim Murad, også kjent som Timothy Winter, professor ved University of Cambridge, og dessuten grunnlegger og leder av Cambridge Muslim College. Han er p.t. ranket som #42 på en liste over verdens mest innflytelsesrike muslimer (The Muslim 500; en liste som neppe er helt objektiv og nøytral, men det er likevel ingen tvil om at Winter har stor innflytelse).
TSQ er et resultat av mange års arbeid av fem akademikere i USA, og hovedansvarlig er den iransk-amerikanske filosofen og teologen Seyyed Hossein Nasr.
Ovenfor har jeg henvist til Gai Eatons omtale av MOTQ. Han en mann jeg ønsker å komme tilbake til i en senere artikkel, for han har hatt betydelig innflytelse i den engelskspråklige verden, og fortjener å bli bedre kjent også i Skandinavia.
En av hans mest kjente bøker er Islam and The Destiny of Man. Om denne boken skriver Seyyed Hossein Nasr (gjengitt på bokomslaget): «Et av de viktigste verkene om islam som er blitt utgitt på engelsk. Det bør leses av alle vestlige som er interessert i å forstå den islamske tradisjonen, samt av de muslimene som har blitt avskåret fra det autentiske budskapet i sin egen religion.»
Konklusjoner
Når integreringen ikke holder tritt med innvandringen, vil det før eller siden gå galt. La oss håpe at Norge blir ett av de vestlige landene som ikke ødelegges av vettløs politikk.
Her tror jeg Muhammad Asad, Seyyed Hossein Nasr, Timothy Winter, Gai Eaton og andre muslimske tenkere har bidrag å komme med som kan hjelpe oss i en vanskelig situasjon. Min egen erfaring tilsier at en del muslimer er sultne etter impulser fra slike folk.
Jeg planlegger minst én oppfølgende artikkel der jeg tar for meg andre Koran-vers som signaturen ‘Logos’ har utfordret meg til å kommentere.
PS: Den som vil ha mer kjøtt på beinet når det gjelder Muhammad Asad og hans Koran-tolkning, vil finne noen hundre skriftsteder med tilhørende forklaringer i mitt kompendium «The Beautiful Message of the Qur’an: a guide to some essential teachings of Islam – for learners and seekers».
Hovedillustrasjon laget med Grok