Jeg var 18 år og skulle ut i den store verden på egenhånd. Det vil si at jeg hadde kjøpte Interrail-billetter og skulle ta inn Europa for første gang i mitt liv. Pulsen var rimelig høy da toget ankom Hamburg og jeg skulle finne sporet til toget som skulle ta meg videre. Men det var lett som en plett. All informasjon var på stell og lett tilgjengelig, og toget forlot perrongen samme minutt som avgangen var annonsert. Konduktørene var stramme i ansiktet. De avga respekt. Det var ingen du følte noen lyst til ikke å lystre prompte.
Det var dette som var Tyskland, Europas politiske og økonomiske sentrum der alt gikk smertefritt på skinnene. Men dagen i dag er ikke dette lenger Tyskland. Tyskland er nemlig nå både i politisk og økonomisk krise.
Nyvalg i februar
Krisen resulterte nylig i at landets rødgrønne regjering måtte gi opp å styre ytterligere. I det kommende valget til Forbundsdagen 23. februar står den sosialdemokratiske kansleren Olaf Scholz overfor et katastrofalt nederlag. Det rødgrønne prosjektet ligger i dag i ruiner.
De borgerlige partiene setter nå sitt håp om et nytt samarbeid mellom de store gamle borgerlige partiene, CDU og CSU, som i dag ledes av Friedrich Merz (CDU).
Kanskje en Merz-regjering kan rette opp de katastrofene som først Angela Merkel og deretter den rødgrønne regjeringen har etterlatt seg.
Men problemene til det tyske borgerskapet stikker dypt, for landets utvikling har vært kjørt fullstendig over styr i lang tid. Ikke minst på grunn av Merkels katastrofale innvandringspolitikk, som de siste årene har blitt fulgt opp av den rødgrønne regjeringen, som sendte Tyskland fra svært ille til enda verre. Nettopp derfor har verdens rikeste mann, Elon Musk, hevet stemmen og sagt rett ut at kun Alternativ for Tyskland (AfD) kan redde landet fra undergangen. AfD vil nemlig stanse den ukontrollerte innvandringen fra dysfunksjonelle stater.
At vår statsminister, Jonas Gahr Støre, mener at Musks innblanding i europeisk politikk ikke hører hjemme noe sted, får bare være. Vi andre tenker vårt, og det er at Europa trenger et Tyskland tilbake på skinnene. Toget må få ny ved spakene i styrerommet, en av det standhaftige slaget.
Når man i en slik grad går løs på AfD som «høyreekstreme populister» er det selvsagt knyttet til at partiet er kritisk til den tyske innvandringspolitikken og ønsker massedeportasjon av illegale innvandrere, altså slik som USAs kommende president Donald Trump. Det tør ingen andre partier i Tyskland å vedkjenne seg, selv om de vet at den ikke-bærekraftige innvandringen utgjør et stort problem, både økonomisk og med kriminalitet. Da prøver man heller med plaster på en brukket fot, som for eksempel grensekontroll, som stort sett er stikkprøve-orientert.
Ingen bærekraft
Wall Street Journal (WSJ) skriver i en oppsiktsvekkende aktuell artikkel om de fatale konsekvensene av den slappe tyske innvandringspolitikken, som ble skapt av Merkel og videreført av hennes etterfølgere.
Som det står i en overskrift til en artikkel i avisen:
«Tyskland åpnet dørene for migranter. Nå sliter (landet) med konsekvensene.»
Avisen legger til: Tyskland er blitt et ypperlig eksempel på problemene som oppstår «når innvandringen overstiger det et samfunn kan klare å tilpasse seg».
Nå er det jo slik at enhver innvandring fra mislykkede stater er noe ingen stater kan håndtere – med unntak av politiske dissidenter som står på frihetens side. Men det er jo ikke de som strømmer til Tyskland, Norge og Europa. Det er folk fra klankulturer som ikke aner hva som kreves for å videreføre et fritt demokrati og en romslig velferdsstat som strømmer nordover.
WSJ skriver at Tyskland til og med har gått forbi innvandringslandet USA når det gjelder andelen migranter i befolkningen. Sånt kan beregnes på forskjellige måter, men den amerikanske avisen viser i sitt regnestykke til at Tyskland har tatt et oppsiktsvekkende skritt når det gjelder antall migranter:
«Tyskland har til og med gått forbi immigrasjonslandet, USA, når det gjelder andelen migranter i befolkningen. I 2021 var 18,8 prosent av befolkningen i Tyskland utlendinger. I USA var det tilsvarende tallet 15,3 prosent.»
Ekstrem innvandring
Siden 2015 har Tyskland tatt imot 2,4 millioner asylsøkere»! Dette tilsvarer nesten dobbelt så mange innbyggere som i hele München som har 1,5 millioner innbyggere.
Selvsagt slår dette ut på statistikker over offentlige bidrag. Mer enn halvparten av dem på offentlig forsørgelse har nå innvandrerbakgrunn. Mer enn 60 prosent av dem i Tyskland som lever på offentlig forsørgelse er født i utlandet og tilhører gruppen førstegenerasjons innvandrere.
Blant dem som klarer å forsørge seg selv, vil det (selvsagt) befinne seg en mentalitet som ikke er kompatibel med kvinners likestilling, frihet og respekt for landets skrevne og uskrevne lover.
I stor grad har integreringen av innvandrere i det tyske arbeidsmarkedet mislyktes. Dette gjelder også de mer vestlig orienterte innvandrergruppene som ukrainerne. Bare 18 prosent av de over 1 million ukrainske flyktningene jobber og tjener nok til å klare seg uten offentlig hjelp. I Storbritannia er det 65 prosent, i Polen 61. I Tyskland er offentlige bidrag så gode at de ikke motiverer tilstrekkelig til at innvandrere tar beina fatt ut i arbeidslivet.
Uoverstigelige kultursammenstøt
Tyskland har absolutt ingen kontroll over innvandring. Dette er selvsagt spesielt alvorlig fordi innvandrerbefolkningen vokser betydelig raskere enn den «vanlige» tyske befolkningen.
I tillegg kommer det tunge byråkratiet i Tyskland. Det tar lang tid å få arbeidstillatelse. På den annen side kan du raskt få tilgang til sosialhjelp, noe som svekker viljen til selvforsørgelse. Stadig flere lever på kanten av arbeidsmarkedet, stadig flere lever i en kriminell subkultur.
Nettopp det at så mange innvandrere lever på utsiden av samfunnet og på sosiale stønader, belaster hardtarbeidende tyskere. Her ligger det en tikkende bombe i samfunnet.
I tillegg kommer de store kultursammenstøtene som følger med den massive ikke-vestlige innvandringen til Tyskland. Disse kultursammenstøtene kan ta ganske alvorlige former, som terroren i Magdeburg nylig, og som for eksempel kan leses i antall voldsforbrytelser og overgrep mot tyske kvinner. Problemene avtar ikke med årene, tvert om øker de.
Slik beredes grunnen for at medie- og politiker-forhatte AfD kan bli Tysklands største parti. Folk klynger seg til det de anser som en sterk leder som kan ta solide, nødvendige realpolitiske grep. Vanskeligere er det ikke.