Islam

Derfor feires ikke jødene, men muslimene, i Norge og Vest-Europa

Den ene politikeren etter den andre slår seg offentlig på brystet over at halvmåner tennes i Norge og Vest-Europas gater for såkalt å "inkludere" muslimer og vise et angivelig "mangfold". Mang en borger spør seg det mest naturlig spørsmålet: Hvorfor feires ikke jødene som historisk hører hjemme i vår kultur? Vi vet svaret: Jødisk pynt i våre gater hadde knapt fått hengt i fred i 24 timer før vandaler blant nordmenn og muslimer hadde revet det ned. Dette vedgår også en minister i Danmark nå.

London, Frankfurt, København, Oslo. Alle har til felles at byens politikere og myndigheter løfter frem islam nå under fastemåneden ramadan. De av den opprinnelige befolkningen som måtte føle ubehag ved at en religion som skaper så mye vold, som legger press på fornuft og humanisme, som aktivt diskriminerer halve befolkningen sin – jenter og kvinner -, som avskyr homofiles synlighet, gis denne oppmerksomheten, som løftes frem og ut i det offentlige Norge.

Fremmedgjøring og enfold

Alle som har forstått at med islam følger verken mangfold, fellesskap eller inkludering (som byrådsleder Eirik Lae Solberg hevder), men fremmedgjøring, enfold og utenforskap, reagerer instinktivt. Med rette. Men til liten nytte. Politikere og myndighetspersoner har bestemt seg: Islam er ikke bare kommet for å bli. Islam skal løftes frem til å være en religion vel så viktig for oss i Norge og Vest-Europa som vår tusenårige kirke. Islam skal endog ha ekstra hjelpende hender til å innta en betydelig maktposisjon.

For politikerne våre (og sentrale myndighetspersoner), handler det utvilsomt om å sanke stemmer. I Oslo utgjør den muslimske befolkningen hele 70.000 personer. Høyre og Ap kappes om disse stemmene. Derom liten tvil. Hvem klarer best, smartest, å tekkes denne velgergruppen? Lae Solberg var ekstra smart. I valgkampen før kommunevalget lovet han en offentlig ramadanfeiring i Oslo. Han holdt hva han lovet.

La meg skyte inn dette: Ramadanfeiring er ikke et fenomen overhodet i den islamdominerte verden. Jeg har selv vært i Pakistan mang en gang under ramadan.

Det er ikke en eneste halvmåne som lyser opp gatene, det er ingenting som heter «happy ramadan», det er ingen som sender hverandre «julekort» med «eid mubarak», slik vi nå gjør i Norge, som vi eksempelvis nå ser i butikkhyller hos Meny i Stavanger. Ramadan er en dyster måned i lidelsens navn, der aggresjon og irritasjon også preger det offentlig livet. Endog for meg som vestlig besøkende er det utrygt å bryter fastereglene i det offentlige rommet. Som da en vennlig taxisjåfør i Islamabad ba meg legge meg ned i baksetet da jeg trengte noe drikke. For som han sa. – Det finnes onde og voldelige mennesker der ute. Implisitt: Som kan angripe deg.

Det er først når fasten brytes om kvelden at folk senker skuldrene, smilene kommer på plass, og man haster hjem til måltid sammen med familien sin. Ikke sammen i det offentlige rommet i felles feiring.

En hyklersk feiring i glasur

Den ramadanfeiringen vi nå ser er altså hykleri fra A til Å. Det er en vesteuropeisk oppfinnelse. I «mangfoldets» navn. Eller i fryktens navn, for er det noe politikerne ikke aner hva de skal gjøre med så er det voldspotensialet som ligge innbakt i islam. Derfor strekkes hjelpeløse, tanketomme hender ut.

Ramadanfeiringen fremstår som et forsøk på å legge glasur over den dystre islamske virkeligheten i vårt samfunn.

I dagens Aftenposten er venstrepolitiker Abid Raja ute i samme ærend som Lae Solberg. Mangfoldet hylles. Vi skal være «rause» med hverandre på tvers av religion og nasjonal bakgrunn. Varme, inkludering og samhold. «Vi skal lyse opp for hverandre». Da jeg skummet gjennom kunne jeg konstatere at det var ingen ærlighet å spore. Det var den nevnte glasuren vi ble servert, og kommentarfeltet avkler glasuren hans.

Selvsagt vet Raja hva ramadan er. Hvordan ramadan utspiller seg i Pakistan og at det våre myndigheter nå gjør handler om en forfalsket virkelighet.

Og da nærmer vi oss poenget: For Raja skapte ikke minst oppmerksomhet da han ærlig sa at han hadde fått jødehat inn med morsmelken, en melk de fleste muslimer serveres. Det samme har Ayaan Hirsi Ali, verdensledende kritiker med røtter i Somalia, fortalt.

Et sentralt spørsmål til Raja er dette: Kunne Oslo bystyre, eller et hvilket som helst annet bystyre i Norge, hengt opp pynt i gatene knyttet til jødedommen? Eller: Hvorfor gjøres ikke dette – og det for lengst all den tid jødedommen har dype, kulturelle og historiske røtter i Norge og Europa? Svaret er flerdelt: Jødenes stemmer er svært marginale. De veier lite på den politiske vektskålen. Dernest: jødene har aldri vært en høyrøstet stemme i Norge eller Vest-Europa. Aldri. Men langt viktigere i dagens sosialt urolige tid: Fundamentalister blant muslimer og ihuga propalestinere i Norge hadde aldri tillatt jødisk pynt i gatene våre. Nå tillater de engang ikke en partileder utenfor regjeringen, Sylvi Listhaug, å få gå fredelig i gatene våre – grunnet partiets forhold til islam og Israel. Skriften er malt på veggen med rødt.

En dyp erkjennelse i København

Denne kjensgjerningen har også Danmarks kirkeminister, Morten Dahlin (V), tatt innover seg til fulle. Han er kritisk til at myndighetene lokalt i den belastede bydelen Nørrebro i København har gitt muslimer offentlige kroner (godt over 100.000 norske kroner) til å lyssette bydelen med «Gledelig ramadan».

Men hadde jødene bedt om det samme, hadde det nok blitt et nei, tipper Morten Dahlin.

Og hadde et «Happy Hanukkah»-skilt fått henge på Den Røde Plads på Nørrebro?

Sannsynligvis ikke, fortsetter statsråden.

Dahlin spør selv: «Hadde Nørrebro Lokalutvalg gitt 80.000 (danske, red.) kroner for å feire en jødisk høytid? Og kunne det ha fått lov til å henge? Jeg tror ikke det», sier statsråden.

Faktisk tror han at et skilt som «Happy Hanukkah» ville få lov til å henge i mindre enn 24 timer før det ville bli revet.

Eller som han legger til: pynten ville vært borte på «0,5».

Dahlin er bekymret for den økende antisemittismen man også ser i Danmark. Antisemittismen lever ikke minst godt på Nørrebro der islam dominerer gatene. Derfor tror Dahlin at Nørrebro Lokalutvalg aldri ville tatt initiativ til jødisk feiring: » (…) det er ingen hemmelighet at Nørrebro ikke er et sted hvor det er trygt for jøder å gå nedover gaten mens de har på seg kalott», slår Dahlin fast. Han legger til dette: «Jeg sier bare at jeg er helt overbevist om at jødisk utsmykning ikke vil overleve mange timer på Nørrebro.» Dahlin mener hele feiringen på Nørrebro bærer preg av «å spille offerkortet», altså at det er islam og muslimer som er ofre i vårt samfunn mens det utvilsomt er jødene som er det – igjen.

Det er et forferdelig dystert bilde som tegner seg i Vest-Europa, Norge inkludert. Vi er i ferd med å miste helt de synlige jødene, den synlige jødedommen. Vi vet hva som kommer etter det. Da er det andre ikke-muslimer som underlegges den fundamentalistisk islamske jernhælen.

De mørke skyene forsvinner ikke ved å late som om alt er glede, raushet og et lykkelig mangfold nå under ramadan. Det er tvert om en farlig, fornektende illusjon.

(Hovedillustrasjon: Helgø Meny, Stavanger, tilsendt av leser)