æreskultur

Ære og status: – De er syke etter anerkjennelse

Hvordan er det for barn i Norge å vokse opp i æreskultur? Hvorfor slutter mange av guttene seg til kriminelle gjenger? En ung kvinne fra Midtøsten gir en treffende forklaring i en ny bok om æreskulturens konsekvenser: "Statusen og kameratskapet hos de kriminelle gjengene blir en erstatning for det de aldri fikk hjemme: trygghet, anerkjennelse og, for den saks skyld, mat og klær. De kriminelle gjengene gir dem det familien aldri gav dem. De blir endelig det familien sa de skulle bli: sterke menn og klanens stolthet."

Vi publiserte tidligere i dag en omtale av boken til det to Kripos-ansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svensson, Æresrelatert kriminalitet, som er en bok som skaper et før og etter i debatten om arrangerte ekteskap og æreskultur. Boken river beina under på så godt som all forskning i Norge gjennom årene der denne grove kriminaliteten har blitt tonet ned, bortforklart, underkjent, og der arrangerte ekteskap endog har blitt fremstilt som en tradisjon vel så legitim og attråverdig som ekteskap basert på kjærlighet og det personlige valget.

En bokomtale kan aldri bli fyllestgjørende. Vi nevnte blant annet ikke de gjengkriminelle med bakgrunn i æreskultur, som forfatterne ikke minst løfter frem gjennom et sitat fra en ung kvinne med bakgrunn fra Midtøsten. De kaller henne Roayada, og denne unge kvinnens ord om oppveksten og konsekvensene er så selvforklarende at vi gjengir henne i sin helhet. Ha i bakhodet hva HRS har avdekket gjennom de siste årene: At milliarder av kroner er sendt ut av Norge fra privatpersoner her til privatpersoner i land som Somalia, Pakistan, Afghanistan og Irak. Ha også i bakhodet alle politikere som har forsvart denne prioriteringen fra foreldrenes side med at pengene er et viktig utviklingsbidrag i den fattige tredje verden.

Roayada:

Jeg husker fra egen oppvekst hvordan familien forskjellsbehandlet jenter og gutter. Guttene kunne gå ut og leke, men ikke vi. Guttene kunne slå oss jenter, men vi hadde ikke lov til å slå tilbake. Begrunnelsen var at vi da kunne «knuse øyet på dem» – det vil si at de kunne bli redde, og denne redselen kunne gjøre dem til mindre sterke, mer feminine og mindre … gutter. Guttene skulle oppdras som sterke og fryktløse. De skulle ikke være redde. Det var de som skulle arve den dyrebare æren etter foreldrenes død.

Denne oppdragelsen fortsetter i Europa. Jenter oppdras til å bli «riktige koner», og gutter til etter hvert å ta makten i familien, bli familiens overhode. Dette er begynnelsen, og roten, til marerittet. For jentene, selvsagt, men også for guttene. Guttene er i den alderen hvor de trenger anerkjennelse for sine handlinger, og har behov for trygghet fra sine foreldre. I stedet presses de til å ta ansvar for sin families stolthet, økonomi og ære, i de miljøene de kommer fra. Og jo større miljøene blir her, desto større blir dette presset. Med andre ord – disse guttene føler aldri noen form for trygghet, og de må finne en måte å beskytte seg på. De vil gjøre alt for å gjøre foreldrene stolte. De er syke etter anerkjennelse – fra foreldrene, og det får store konsekvenser for dem senere i livet. Det er det vi leser om i avisene nå.

Foreldrene er oppvokst i det samme mønsteret i sitt hjemland. De er like syke etter anerkjennelse fra familien, klanen, stammen. Og nå er de bosatt i Pengenes land. I Sverige eller Norge. De må samle penger, kjøpe eiendommer. De må vise seg frem for folk i sitt hjemland og skryte: Se hva min sønn har kjøpt, se hva min sønn gjør i Europa. Alt handler om penger, å vise frem sin rikdom. Ære og status. Slik får presset fra storfamilien i hjemlandet, og miljøet her i Europa, betydning for de som skal vokse opp her i Vesten. De skal dekke den materielle hungeren fra storfamilien og samtidig leve et liv her. Resultatet er mindreverdighetsfølelse og ødelagt selvfølelse. Disse barna har ikke noe forhold til foreldrenes hjemland, og forstår ikke logikken til foreldrene.

Foreldrene jobber altså iherdig for å samle sammen mest mulig penger. De lever så fattigslig som mulig, kjøper den simpleste maten, kjøper ikke de klær til barna som de trenger. Hvorfor? Pengene sendes tilbake til hjemlandet. De kjøper gull og eiendommer for å sikre sin og storfamiliens status, samtidig som de mottar sosialstønad og står i køene for gratis mat. Kravet fra storfamilien i hjemlandet er som en bunnløs myr. Det blir aldri nok. Og midt oppe i dette står barna som aldri har kjent smaken av trygghet, aldri kjent smaken av anerkjennelse eller betingelsesløs kjærlighet fra foreldrene, og er i praksis overlatt til seg selv.

Vi har et samfunn med store økonomiske forskjeller. For den gruppen barn jeg snakker om nå, er forskjellene ekstremt merkbare. Og da blir statusen og kameratskapet hos de kriminelle gjengene en erstatning for det de aldri fikk hjemme: trygghet, anerkjennelse og, for den saks skyld, mat og klær. De kriminelle gjengene gir dem det familien aldri gav dem. De blir endelig det familien sa de skulle bli: sterke menn og klanens stolthet.

Og så mister kanskje familien kontroll på barna, og barnevernet griper inn. Familien løfter da opp hodet, tar en pause med å telle opp pengene de skal sende til hjemlandet. Reaksjonen er gjerne: Hvordan kan barnevernet gjøre dette mot oss og våre barn? Vi som har gjort vårt beste …?

Andre ganger kontakter de selv barnevernet, for at de skal oppdra barna deres. De har selv gjort alt, men uten hell. Da fortelles det gjerne ikke til barnevernet at de har skrytt av barna sine som har brakt penger inn i familien – uten å spørre hvor pengene kom fra.

I disse miljøene er penger og status alt. Virkelig alt. Kvinner kan spise seg tykke, fordi det er et tegn på økonomisk velstand. Tykke kvinner er status. Og desto finere blir det da å la seg avbilde med belter av rent gull – for virkelig å vise hvor velstående de har blitt her. Og spør deg selv hvor pengene til dette kommer fra. Far kjøper eiendommer, mor kjøper gull og sønnen danser på bordet med de kriminelle gjengene.

Jeg husker selv at vi spiste simpleste sorts brød med First Price–syltetøy på fordi min mor måtte gi min far 6 000 kroner i måneden. Pengene gikk til kjøp av eiendommer Syria. Men nye klær til oss …? Glem det.

Jeg leste at somaliere i Norge hvert år sender kjempebeløp til slektningene i sitt hjemland. De burde ha brukt de pengene på barna sine i stedet. Foreldre skaper den kriminaliteten vi ser i Sverige nå. Et tips fra meg: I stedet for å gi disse familiene penger til livsopphold, burde de få betalingskort som kun kan brukes i mat- og klesforretninger i Norge. Barna deres ville blitt glade for det.

Poenget mitt er at disse menneskene ikke investerer i barna sine. De investerer i seg selv, sitt rykte, sin ære, hvor sterke menn og kvinner de er. Da hjelper det ikke å ringe barnevernet og si at de ikke har kontroll over barna. Hadde de i stedet investert i barna, ville kriminaliteten gått ned. Barna må ALDRI ikke føle seg annerledes enn sine venner, underlegne, men det gjør de med den atferden foreldrene har, og det får store konsekvenser for både barna og samfunnet.

De har en form for oppdragelse som ikke fungerer her i Europa. Og det er det som bør fokuseres på. De investerer i gull og eiendom – ikke i sine egne barn.