Antisemittisme

Åpenbaringer om islamsk etikk

Muslimske samfunn avler ikke bare vold og fattigdom, men også en dogmatisk følelse av overlegenhet basert på ingenting annet enn ønsketenkning. Men noen islamske dyder bør få israelerne til å tenke.

Rafael Castro er uteksaminert fra Yale og Hebrew University.
Artikkelen sto først på trykk i Israel National News 29.01.24
Oversatt til norsk for HRS av Dag T. Elgvin.

Det meste av islam-kritikken handler om vold som er sanksjonert og bekreftet i islamsk lære, på tøylesløs respektløshet og undertrykkelse av kvinner, seksuelle og religiøse minoriteter. Disse holdningene, så avskyelige som de enn er, er ikke de virkelige grunnene til at den islamske verden ikke har hatt fremgang – annet enn militært. Både Wilhelmines Tyskland og Meiji’s Japan hadde stor makt og militær styrke av klasse, og de henviste kvinner til en sekundær rolle og nektet seksuelle og religiøse minoriteter like rettigheter. Likevel utviklet både Wilhelmines Tyskland og Meiji’s Japan seg raskt og bidro både intellektuelt og med viktige vitenskapelige oppdagelser til menneskehetens beste.

Ingenting av dette gjelder den islamske verden, som gjennom nesten 1000 år har oppnådd lite som fortjener respekt til tross for enorme naturressurser og arbeid – eller utnyttelse – av religiøse minoriteter. Islamske samfunn som ikke er velsignet med naturrikdommer eller arbeidsomme ikke-muslimske minoriteter, er «sumper» av strid, underutvikling og enevolds-herskere.

Jeg er ikke antropolog, men mine år i Øst-Jerusalem, samt kunnskap i arabisk og om islam, i tillegg til daglig samhandling med muslimske elever fra mange kulturer, tillater meg å antyde noe om hvorfor islamsk etikk ikke fører til fremgang.

Ære

Da jeg var lærer i Tyskland, la jeg raskt merke til at den verste fornærmelsen for en muslimsk elev var tilnavnet «ehrenlos» (mangler ære). Som en naiv vestlig trodde jeg at begrepet «Ehre» eller «ære» var beslektet med det jeg kjente til ut fra min barndom i det 20. århundre.

Akk, mine gjentatte forsøk på å stemple løgn, bedrag og uærlighet som mangel på ære gjorde meg bare mer og mer forbauset og uforstående. Gradvis gikk det opp for meg at begrepet «ære» – slik vi kjenner det i den vestlige verden –  er forskjellig fra ære-begrepet i ummaen.

En person i Vesten blir regnet som uten ære hvis vedkommende er upålitelig eller ikke troverdig. I den islamske verden betyr det å være uten ære å tape ansikt. Og grunnene til at en muslim taper ansikt, er sjelden knyttet til uærlighet eller upålitelighet. En muslim taper ansikt hvis han er svak eller feminin, eller hvis hans kvinner ikke er kyske.

Muslimsk moral kretser rundt det å bevise at man er sterkere og mer maskulin, og knyttet til kvinner med kyske skikker. Alle øvrige dyder er mer eller mindre irrelevante. Når man forstår dette, vil muslimsk oppførsel som i Vesten tolkes som hyklersk eller inkonsekvent, plutselig bli både tydelig og logisk.

Ett eksempel: En muslimsk akademiker er invitert til en akademisk konferanse i Karibien. Han gjør stort oppstyr av at det serveres ikke-halal kjøtt på en offisiell bankett, men samme kveld blir han observert i et bordell. For muslimen er det ingen inkonsekvens.

Halal-banketten hadde ingenting med religiøs fromhet å gjøre. Det var en symbolsak der han krevde offisiell anerkjennelse og respekt for islam. Den muslimen som om natten gled inn på et bordell, ville aldri ha deltatt på en striptease organisert av konferansen. Grunnen er at nedlatende prostituerte er en privat affære, mens offisiell involvering i vestlige utskeielser ville få ham til å miste ansikt som ambassadør for ummaen.

På samme måte vil en muslimsk arbeidsgiver kunne skryte av hvor viktig Allah og islam er for ham, og samtidig mishandle en muslimsk ansatt på en måte som ville gjøre selv en rasistisk vestlig person til skamme.  Grunnen til at dette ikke er noe problem for muslimen er at åpen utøvelse av makt og overlegenhet er noe som styrker en muslims prestisje og rykte.

En mannlig muslimsk elev vil åpent snakke om sin rett til å ha ikke-muslimske kjærester, og argumentere for at kvaliteten og oppriktigheten av hans tro er et spørsmål som bare Allah er i stand til å dømme. En muslimsk jente vil aldri få lov til å bruke samme argumentet. Ikke fordi seksuell løsaktighet i henhold til islamske doktriner er tillatt for menn og forbudt for kvinner, men fordi en løsaktig muslimsk kvinne vanærer de menn hun omgås og får dem til å tape ansikt. Og å tape ansikt er den største skam i en muslims øyne.

Sosial kontroll

Et godt eksempel på hvor dypt muslimsk etikk og oppførsel er formet av sosial kontroll er et mini-eksperiment jeg likte å utføre da jeg var MA-student i Jerusalem. Jeg smilte og blunket til religiøse tenåringer som satt i busser mens jeg sto utenfor, både jøder og muslimer. Så godt som alle de jødiske tenåringene så bort da jeg smilte til dem. På den annen side var det ofte at muslimske studenter smilte tilbake når jeg blunket til dem.

De passet på at ikke noen brødre eller fettere så det, for de flørtet på en måte som samfunnet deres aldri ville akseptere. Denne flørtingen er heller ikke akseptert av det religiøse jødiske samfunnet Forskjellen er at mens jødisk etikk legger vekt på indre overbevisning som hjørnesteinen i etisk oppførsel, legger muslimske samfunn vekt på vanære eller tap av ansikt, noe både ukysk, svak og feminin oppførsel er tegn på. Med andre ord, uetisk oppførsel som ikke innebærer risiko for sosial sanksjon, er ingen stor sak selv for nominelt religiøse muslimer.

Ærlighet er heller ikke noe viktig trekk ved islamsk etikk. Det er sant at det er rikelig av hadither som roser en muslim som er sannferdig og troverdig. Likevel blir sannferdighet og ærlighet sett på som overflødige dyder som rangerer lavt på skalaen av muslimske dyder.

Islam aksepterer og respekterer fullt ut halvsannheter og hvite løgner som fremmer islams interesser over ikke-muslimers. Når man leser «1001 natt» og lignende historier, er det mest slående aspektet at heltene ikke er de som avslører uærlighet og bedrageri hos onde karakterer, men de som er mer uærlige og bedragerske enn de onde karakterene. Uærlighet og svik er med andre ord ikke ondt i seg selv, det er bare ondt når det ikke fremmer islams og muslimers interesser.

Vissheten om etterlivet

Vissheten om himmel og helvete spiller en stor rolle i verdensbildet til muslimer. Til tross for at denne vissheten er sterkere blant muslimer enn blant gudfryktige kristne, synes ikke sluttresultatet å være et høyere nivå på integritet og etikk. En grunn kan være at for muslimer er helvete bare en midlertidig straff. Enhver muslim som dør i troen på Allah og Muhammed, vil til slutt komme inn i himmelen uavhengig av råtten oppførsel på jorden. (1) Med andre ord, den troende muslimen har ingen reell grunn til ikke å synde eller la være å følge påbudene i religionen sin. I kraft av sin dogmatiske rettroenhet vil han til slutt bli belønnet med evig salighet.

Den eneste tydelige virkningen av islamske doktriner på livet etter døden er at det frembringer en sterk følelse av overlegenhet over ikke-muslimer. I henhold til islam er de dømt til evig helvete uavhengig av sine moralske dyder og etiske oppførsel. Som den indiske muslimske lederen Mohamed Ali oppriktig bemerket; Mahatma Gandhi står «lavere enn den mest elendige muslimen».

Summen av dette: Mangel på respekt for ærlighet, forakt for ikke-muslimer og en æresfølelse som hovedsakelig er opptatt av at menn ikke skal fremstå som svake, umandige eller ha et forhold til ukyske kvinner, gjør at islamske samfunn er iboende korrupte, undertrykkende og patriarkalske. Resultatet er at muslimske samfunn fører til vold og fattigdom, så vel som til en dogmatisk følelse av overlegenhet basert på ingenting annet enn ønsketenkning. (2)

Elskverdighet utad

Likevel vil det være uklokt å ignorere de dyder som islam fostrer, og som spiller en viktig rolle i å beskytte muslimers gode navn og rykte, både som enkeltpersoner og kollektivt. Etter å ha bodd nesten 15 år i Berlin kan jeg trygt si at den faktoren som først og fremst hindrer utbrudd av anti-muslimsk trangsynthet og hat mot islam, er det at nesten all interaksjon med muslimer er mer behagelig enn tilsvarende med etniske tyskere.

Mens gravide kvinner eller eldre menn normalt støtter seg på juridiske rettigheter, er det gjerne en muslimsk passasjer som først gir dem et sete når de er på en buss eller T-bane. Eldre kunder som normalt forventes å finne frem hvert eneste øre som trengs for å betale en regning, kan vanligvis regne med at arabiske og tyrkiske butikkeiere frafaller slik liten gjeld. Tyske foreldre opplever mye glede når barna deres smiler etter at de har fått små gaver fra slike butikkeiere.

Disse gestene, i tillegg til utadvendt varme og vennlighet, fører til en velvilje mot muslimer som ikke synes offisiell statistikk eller av den uforholdsmessig store andelen sosiale og sikkerhetsproblemer skapt av muslimske innvandrersamfunn.

Muslimsk gjestfrihet og høflighet er også viktige redskaper i arabisk ‘hasbara’ [væremåte]. Etter å ha jobbet to år i en NGO som er aktiv på «Vestbredden», kan jeg hevde at ideologiske skylapper og politisk slagside godt kan være faktorer som får utenlandske journalister til å være kritiske overfor Israel. Så lenge man ikke blir sett på som sionist, er det svært lite sannsynlig at man vil oppleve ubehagelige møter med arabere i Øst-Jerusalem, Judea og Samaria.

Jeg husker at jeg besøkte den palestinsk-arabiske legasjonen i Berlin for å presentere en fredsplan jeg hadde vært med på å lage. Ambassadøren var utsøkt elskverdig og gikk så langt som personlig å servere meg kaffe.

Jeg vil kontrastere denne erfaringen med en som involverer en senior aktivist i Jerusalem. Til tross for at han hadde kjent meg i mange år og satte stor pris på mitt arbeid og innsats for Israel og det jødiske folk, begynte han å bruke tanntråd midt i en videokonferanse!

Alle som ønsker å oppleve kraften og visdommen i det å være vennlig i mellom-menneskelige forhold, kan utgi seg som en sympatisk kristen turist i Gamlebyen. Gitt min personlige erfaring er det sannsynlig at arabiske butikkeiere vil invitere deg på kaffe og spørre hvordan barna og barnebarna dine har det. I det jødiske kvarteret derimot, er det slett ikke umulig at du får et foredrag om hvordan nasjonene hater jøder helt siden Gud valgte det jødiske folk. Selv om en sånn reaksjon er forståelig, er det ikke den måten man får venner og greier å påvirke folk på.

Sagt med andre ord; det er viktig for israelere og sionister å ikke undervurdere verdien og betydningen av de ovennevnte islamske dyder, og derved fremme interessene til Israels fiender. (De er, som belyst ovenfor, på et annet plan, uten forbindelse med sannhet og ærlighet eller med arabisk villskap når de angriper fiender.)

Selv om det er bred og berettiget enighet om at overordnede israelske og jødiske verdier er helt motsatt av arabiske og muslimske verdier, bør denne virkeligheten ikke avskrekke oss fra å lære og etterligne de verdiene som er så nyttige for arabere og muslimer.

 

———— ————– —————

Oversetterens noter

Note 1: Jeg spurte forfatteren om koranvers som bekreftet dette. Han oppgav ingen koranvers men flere hadither, først denne: «Allahs sendebud sa: Han som døde vel vitende om at det ikke er noen gud utenom Allah, vil komme inn i paradiset.» https://sunnah.com/muslim/1/43 . Dessuten: https://sunnah.com/bukhari/81/149   , https://sunnah.com/muslim:184a  med in-book reference 1:362,  https://sunnah.com/muslim:193e  med in-book reference book 1, hadith 385. Og at noen tas ut av Ilden etter forbønn fra profeten Muhammad: https://sunnah.com/bukhari/81/155  .

I andre hadither sier Muhammad av han ikke vet om han selv kommer til paradis eller ikke: «Ved Allah, selv om jeg er Allahs apostel, vet jeg likevel ikke hva Allah vil gjøre med meg.» Bukhari 3929 =  Bok 63, hadith nr 154.

Oversetteren vil påpeke at det er mange koran-vers som peker i en annen retning: Én type vers er de som sier at «Allah veileder den han vil og villeder den han vil.» Fra Mekka: 7:186, 35:8, 17:56, 17:90, 42:45, 16:9, 14:4. Fra Medina: 2:213, 4:88, 24:135, 5:45.  Altså kan en muslim ikke vite.

Mange vers legger vekt på at man dømmes ut fra gjerninger. Først vers fra Mekka-tiden som sier at det kommer an på vektskålen, dvs gode versus onde gjerninger: 101:6-9, 7:8, 23:102. Andre vers sier at Allah tester menneskene for å finne ut om de er skikket for paradis: Mekka: 11:7, 11:114, Medina:  2:155, 3:25, 3:186, 57:25, 47:31.  atter andre vers sier at den som lever rettskaffent, kommer til paradis: Mekka: 42:22 og 43:72. Medina: 2:25, 4;124. Men om man har levd rettskaffent nok, det vet ingen – unntatt:

Det er bare én type handling som garanterer en muslim å komme til paradis: Hvis man driver jihad og blir drept i kampen: 2:154, 8:74, 3:169, 4:74 og flere.  Muhammad bekreftet dette i flere hadither, som her: «Allah garanterer at Han vil la mujahiden komme inn i paradiset hvis han blir drept, ellers vil Han sørge for at han kommer trygt til sitt hjem med belønninger og krigsbytte.» Bukhari 2787 = bok 56, hadith nr 6.

Denne delen av etikken er ikke med i artikkelen. Det er mange eksempler på at muslimer som har deltatt i terrorangrep, hadde levd et vanlig vestlig liv på forhånd, med ‘piker, vin og sang’, altså det jeg vil tro forfatteren legger i et «råttent» liv i muslimsk målestokk. Det er kanskje nettopp derfor de finner ut at de er nødt til å drive jihad hvis de skal ha sjans på å komme i paradis…. Her er en film av David Wood som tar opp dette: https://youtu.be/ApJUMJ3fMwk

Note 2: «en dogmatisk følelse av overlegenhet basert på ingenting annet enn ønsketenkning.» Følelsen av overlegenhet bygger på mer enn ønsketenkning, dette står tydelig i Koranen. Flere typer budskap:

Muslimer er overordnet: Mekka: 39:9, 45:21. Medina: 2:221, 8:55, 3:110, 13:16, 98:6.

Allah elsker dem som elsker ham: 5:13, 5:27, 5:54, 5;56, 5:105, 9:4, 9:26, 9:33, 9:71, 9:109, 9:123. Alle fra Medina-tiden.

Intern rangering blant muslimer, de som driver jihad, står høyest: 56:11, 2:245, 4:95, 61:4, 9:20, 9:111.

Ikke-muslimer omtales på nedverdigende måter: Mekka: 7:169, 7:176, 7:179, 6:111, 39:9, 45:19, 45:21, 46:29-35. Medina: 2:10, 2:105, 2:109, 2:171, 3:19, 8:155, 8:58, 3:73, 60:2, 4:171, 98:6, 58:14, 5:5, 5:15, 5:68, 61:7,  9:28.

Nedverdigende vers om jøder: Mekka: 7:166. Medina: 2:14 and 2:44, 2:74, 2:100, 2:146, 33:19, 33:60, 3:46.47, 3:78, 3:120, 4:46, 4:53, 4:140, 4:160-161, 59:14, 22:8, 5:13 og 18,  5:62-64 og 68 5:78-79 og 82, 9:29-30 og 34.  og den velkjente hadithen om at kampen mot jødene skal fortsette til de gjemmer seg bak en stein, og steinen roper: ‘Muslim! Kom hit, det er en jøde bak meg, kom og drep ham!’ Bukhari  4:52:177 (og mange flere).