La oss bare si det først som sist: Vi er ganske trøtte av alle de personlige bekjennelsene fra Abid Raja gjennom årene. Det har nærmest vært en gjenganger gjennom siste 20 år; hver eneste gang det avdekkes kritikkverdige forhold blant norskpakistanere og muslimer, ja, så har Raja opplevd dette på kropp og sjel, være seg vold i oppdragelsen, vold på koranskolen eller ekteskapstvang, så har Raja kommet løpende til media med sin beretning. Som regel etter at andre har tatt den personlige belastningen ved å stå frem og bane vei. Når det ikke koster noe lenger.
Men vi lar dette ligge nå. For det er interessant og viktig at kona til Raja gjennom 22 år, Nadia Ansar, nå forteller til Vårt land (betalingsmur) at hun egentlig har tvilt på islam siden hun var barn. Det er en oppsiktsvekkende bekjennelse, – som koster. For knapt noe har mer sprengstoff i seg enn at en antatt muslim åpent står frem med en slik beretning. Vi vet at det er mange flere der ute som opplever tvangen i religion, ikke minst i islam, som endog foreskriver drap ved frafall. At en profilert norskpakistansk kvinne som Nadia Ansar står frem og forteller at hun ikke religiøst troende, men «har en sterk tro på mennesket», kan utvilsomt hjelpe andre muslimer som lever med sin skjulte tvil til å komme ut av tvangstrøyen og frigjøre seg fra islam. Derfor er Ansars erkjennelse i full offentlighet sprengstoff av det gode slaget.
Ansar levde konstant med «frykt, skam, tvang og ufrihet», forteller hun. Mye handler om hva hun har fortalt i den bestselgende boken fra i fjor, Min skam. Den handler om påført skam ikke minst i form av å skulle være en plettfri jente både i fremtoning, alt hva hun gjør, ikke gjør, praktisk, og et plettfritt indre liv. Først i godt voksen alder forstod psykologspesialisten at hennes indre mørke var ytre påført og indre båret videre. All overspisingen, sultingen, selvkritikken, selvmordsforsøket, den perfekte fasaden og de høye kravene til seg selv.
Det handler ikke minst om familiens og æreskulturens kontroll over enkeltindividet generelt, og jenter og kvinner spesielt. Det hjalp da heller ikke at han hun etter kamp fikk gifte seg med av kjærlighet, Abid Raja, da islamist på sin hals og talsmann for Oslomoskeen World Islamic Mission, overtok kontrollposten til fulle etter Ansars familie. Bildet av den dydige og lydige Ansar skulle leve videre i alle andres øyne.
Den ulydige dydige
Familien til Ansar kjente åpenbart til ekstremismen ved koranskoler i Norge, for faren sørget for at hun ikke gikk på koranskole i helgene. Han bestilte heller en imam han var ideologisk trygg på hjem til familien for å undervise barna. Men selv om hun vokste opp i det hun kaller en av «de mest liberale» norskpakistanske familiene – sett med pakistanske øyne – var det bønn fem ganger daglig og faste fra barneskolealder av. Om søndagene var det tid for å lese koranen på arabisk, som jentungen selvsagt ikke forstod.
Det var mye snakk om konsekvensene av å ikke tro på Allah. Det ble beskrevet som å balansere på et tveegget sverd med ild på begge sider.
Ansar brøt fasten som liten, drakk vann i smug, tygde tyggegummi. Men det sentrale er tvilen hun hele tiden kjente på, tvilen på sin egen tilstrekkelighet og tvilen på Allah.
Å stille spørsmål ble betraktet som en uting, ifølge Nadia. Det trigget nysgjerrigheten til lille Nadia ytterligere.
– Jeg vet ikke helt når det startet, men jeg tror jeg var en tviler hele tiden. Jeg var en undrer.
På ungdomsskolen bestemte Nadia seg for å lese Koranen på norsk. Hun gruet seg. Redd for å få bekreftet at hun egentlig ikke var en troende. Noe som også skjedde.
– For meg virket det som det var så mye frykt forbundet med religionen. Frykten for konsekvensen av å ikke tro på Gud. Om å brenne i helvete.
Det ga ikke mening for Nadia.
Et under at Abid Raja aksepterte hennes frafall
Allerede som tenåring var altså tvilen der. Den måtte skjules.
– Jeg visste at det kunne jeg ikke si høyt. Men jeg skjønte fort at de kunne godt vite det, så lenge det ikke var et tema som ble snakket om. Så lenge det ikke var synlig der ute, så de voksne slapp å ta ansvar for det.
Det var ingen norskpakistanere eller muslimer rundt henne som sa høyt at de tvilte på Gud. Det ble betraktet som blasfemisk, ifølge Nadia.
– Jeg visste at jeg ikke kunne dele tvilen min med noen.
Og det tok lang tid før hun turte å fortelle Abid om det. Han var radikal i troen på den tiden.
– At han tålte å høre, og aksepterte meg. Det er for meg fortsatt et under, sier Nadia.
For troende er religion gjerne en trygg havn, en trøst og livbøye, et levende håp. Ikke for Ansar.
Min assosiasjon til religion er dessverre mye frykt, skam, tvang og ufrihet.
Det er mye islamvennlige Vårt land ikke får frem i intervjuet. Om spørsmålene ikke er stilt Ansar, eller om hun har avvist dem, kjenner jo ikke leserne til. Vi får ikke vite:
- Hvordan reagerte Abid Raja konkret da hun bekjente ditt frafall? Hvordan lever han i dag med en kvinne som er frafallen?
- Hvordan reagere hennes familie, hans familie?
- Hvilke reaksjoner forventer hun å få fra andre muslimer og norskpakistanere?
- Hvorfor er det knapt noen i Norge som står frem som frafalne muslimer?
- Hvordan forholder hun seg til islams straff for frafall – døden?
- Kan hun dra på besøk til familien i Pakistan nå som det er kjent at hun ikke er troende lenger?
- Hvordan oppdrar Ansar og Raja sine tre barn med tanke på islam?
Spørsmålene er flere, men om vi får svar på dem før det har gått ytterligere tiår kommer nok mye an på om mediene ser den viktige åpenheten og debatten som Ansar nå åpner for. Det skal Ansar ha en stor takk for at hun våger, for at dette vil koste er jeg i liten tvil om, men jeg tror også at hun vil få en del hjertelig støtte underhånden fra andre tvilere blant de angivelig troende muslimene.
Hovedfoto: Skjermdump fra Abid Rajas Facebookprofil.