Søren Krarup er ikke lenger. Onsdag ettermiddag (8. november) åndet han stille ut etter et liv fullt av strid, handlekraft, omsorg og kristendom.
Han ble 85 år, skrev mer enn 30 bøker og sto fra 1984 til 2013 i spissen for det åndelige og teologiske arbeidskollektivet i bladet Tidehverv. Gjennom alle årene var han prest i Seem og fast leverandør til JPs debattsider med et særlig blikk for den muslimske innvandringens alarmerende konsekvenser for land, folk og sikkerhet.
I så måte var han det ungdommene i dag kaller en firstmover, dog uten å få den minste æren for det i sin egen tid. Tvert imot.
Motvillig inn i politikken
I en alder av 64 år gikk han motvillig inn i dansk politikk. Han kalte det sin verneplikt, og ble valgt inn for Dansk Folkeparti (DF) ved folketingsvalget i 2001. Det ble han aldri tilgitt for. Skjellsordene fulgte ham fra prekestolen til Folketingets talerstol: «hatets apostel», «rasist», «psyko-infantil», «høyrepopulist» osv.
Men hvem ellers skulle Søren Krarup ha stilt opp for? De Konservative? Glem det. Venstre? Pøh.
Sosialdemokratene hadde selvsagt vært et mer taktisk valg, men sosserne hadde jo skylden for innvandringskatastrofen, sammen med venstresiden og de anstendige borgerlige partiene. De ville for øvrig aldri ha tolerert ham i sine rekker og i de pene salonger. Så det var egentlig ikke noe annet valg, selv om DFs støtte til velferdsstaten var prisen Søren Krarup måtte betale.
Den er kanskje glemt i tidens stormer, men allerede i 1968 sto den unge Søren Krarup opp mot det han kalte «behandlingsstaten» med boken Demokratisme.
Boken forsøkte å rokke ved det kulturradikale parnas – med sin dyrkelse av Marx, Nietzsche og Freud – og de nye samfunnsvitenskapene, idet forfatteren kritiserte både ungdomsopprør og teknokrati. Demokratisme – forestillingen om en abstrakt, nærmest barnlig rettferdighet hevet over konkret, nasjonal rett – utgikk såvel fra Socialistisk Folkeparti og det vi i dag vil kalle Djøf-staten. Terapeuter og byråkrater gikk hånd i hånd.
Også her hadde Krarup tidlig ferten av hva som ville komme på veien mot den administrative overklassens herredømme.
Spåmanns syn
Fra start til slutt kastet Søren Krarup seg direkte inn i etterkrigstidens største debatter: om velferdsstaten, om EU og om innvandring. Han hadde en høne, nei, to, tre eller flere å plukke med så forskjellige idéstrømninger som kulturradikalisme, humanisme, sosialdemokrati, marxisme, universalisme, føderalisme og islam.
Det var aldri kjedelig å lese Krarups bøker og tekster. De fleste kan fortsatt lånes på biblioteket.
Går man til Krarups tidlige forfatterskap møter man en spåmanns syn for hvordan folkestyret – eller det som senere er døpt populisme – med tiden ville bli mer og mer uthulet av overnasjonale myndigheter med henvisning til internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter i EU og FN. Han fikk tidlig mer rett enn han hadde lyst til.
Krarups mest varige innsats var kampen mot den fremmedkulturelle innvandring, som skjøt fart gjennom 1980- og 1990-tallet etter vedtaket av den liberale innvandringloven i 1983. Dette er konsekvenser som allerede er ustyrlige i flere vesteuropeiske land utover Danmark, herunder Sverige, Frankrike, England og Belgia.
Takket være vertslandenes naivitet, tilflytternes selvsegregeringen, et raskt voksende klan- og gjengsystem samt en islamsk vekkelse som slår igjennom geopolitisk og oppmuntres av den europeiske politiske venstresiden.
Sto opp for fedrelandet
Stort sett alle samfunnsområder er i dag berørt av innvandring fra Stor-Midtøsten.
Søren Krarup så det kanskje ikke først, men i stedet for å tie og legge seg ned som en dansker, sto han opp for fedrelandet, morsmålet, det allminnelige, borgerlige liv samt den rest av kristendommen som vi fortsatt har igjen.
Da jeg skrev boken Søren Krarup og hans tid for 10 år siden gikk jeg etter ros, men regnet med boken og dens hovedperson ville bli sablet ned nok en gang. I stedet skjedde det motsatte.
Selv avisen Politiken – Krarups gamle hovedfiende – ønsket boken velkommen, og i DR 2s «Deadline» satt gjestene og snakket om Krarup uten å sende ham i skjærsilden. Noe hadde skjedd. En viss besinnelse hadde meldt seg. Men Krarups bøker ble ikke mer lest av den grunn.
Langsomt og motvillig hadde den kulturelle og politiske eliten forstått at Søren Krarups anliggender på en måte også var blitt deres, ironisk nok.
For all den tiden de hadde brukt på å drepe budbringeren, hadde problemene bare blitt større og større.
Nå kan Søren Krarup endelig hvile i fred.
Ære være hans minne.
(Jalving publiserte minneordet 12. november i Jyllands-Posten. Oversatt fra dansk av Rita Karlsen)