Journalisten Simen Sætre i Morgenbladet tok kaka med sin hets av alle oss som har advart om de svenske tilstandene i årevis. I 2016 skapte han «en klassiker» som knapt noen vil klare å overgå. Under tittelen «Den store norske reportasjen om hvor fryktelig ille det er i Sverige», avdekker han en himmelropende mangel på forståelse for det svenske alvoret allerede den gang. Sætre skal knuse begrepet «svenske tilstander» ved bruk av hjelpeløs satire, så barnslig og infantil at man blir flau av å lese harselasen.
Parallellsamfunn. Bandekriger. No go-soner. Dette er noe av det vi nesten opplevde på en kort reportasjetur i Sverige.
Slik åpnes reportasjen fra Sverige-besøket i tre timer, det vil si i grensebyen Strømstad. Fortsettelsen lyder slik: «Vi fornemmer det allerede ved grensen. En mengde bilister kjører motsatt vei, i full fart vekk fra Sverige, som om de flykter fra noe.»
Sætres misjon var altså å få bekreftet «våre fordommer» etter flere oppslag om volden i Sverige i norske medier. Misjonen var å parkere bildet av et mer og mer skakkjørt Sverige.
Lavmål-artikkelen fortjener aldri å bli glemt, for den avdekker en betydelig del av sykdomsbildet; medienes uvilje gjennom årene til å ta et kritisk blikk på den tragiske utviklingen i Sverige. Da måtte de jo nemlig sette all volden i sammenheng med innvandret voldskultur, og slik indirekte slått beina under på egen åpne grenser-ideologi gjennom flere årtier.
Her er hvordan Sætre avrunder «reportasjeturen» sin:
Det er da vi ser det, i kjøledisken. Butikken reklamerer åpenlyst for IS. Det er nå vi innser hvor ille det er fatt. NRK meldte at en svensk forstad er «verre enn Kurdistan for 50 år siden», Dagbladet dro parallellen til «Mogadishu», men hvor finner man i dag «uinntagelige festninger», «ville skyteepisoder», en totalitær politisk korrekthet og horder av syrere? Overalt ser vi tegnene. En kiosk tilbyr «soft-IS», en restaurant «IS-kander». Et postkort: «Gratt-IS». Et skilt: «f-IS-k».
Hvorfor griper ikke politiet inn?
Grøssende ser vi skiltet på politistasjonen i sentrum: Pol-IS.
Vi kaster oss i bilen og kjører rett hjem. Vi har bare vært i Sverige i tre timer, men har allerede fått bekreftet våre verste fordommer.
Sitatet står på egne bein uten kommentar fra vår side. Det er dog verdt å ha med seg at Sverige var det landet i Norden som produserte desidert flest IS-krigere i perioden 2013-2017.
Mediesirkus i Rinkabad
Vi skal heller aldri glemme hva som skjedde året etter, under valgkampen i 2017, da (daværende) justisminister Sylvi Listhaug (FrP) dro til Sverige og beryktede Rinkeby, også kalt Rinkabad, med hele den ledende norske pressen etter seg. Fordummende spørsmål haglet over henne. Her er noen smakebiter:
VG:
– Vil du nå slutte å snakke om svenske tilstander?
– Nei, hvorfor i all verden skulle jeg det, svarte Listhaug kontant.
Finn-Ove Hågensen i TV2 var ikke stort bedre. Mister Frekk fikk seg til å spørre følgende etter at Listhaug hadde hatt samtaler med offentlig ansatte i Rinkeby.
– Fikk du bekreftet dine fordommer?
Hågensen fortsatte i en aggressiv tone:
– Alt dette kaoset her (altså «hele» medie-Norge! min merknad), det er litt spesielt. Hva forteller det deg?
Med stoisk ro svarte Listhaug:
– Det er en sak som tydeligvis er av stor interesse…
Hågensen avbrøt henne: – Jo, men det er jo det at du kommer som er provoserende. Mange mener at det er litt respektløst av deg å komme hit.
Listhaug svarte faglig, pekte på parallelle samfunn, hvorpå hun igjen ble avbrutt:
– Men ser du slike tilstander rundt deg her nå? fortsatte Hågensen.
Ubehjelpeligheten til TV2s reporter skal vi la ligge. Det interessante hadde i dag vært å høre disse «objektive» reporternes refleksjoner om sin opptreden, om sin rolle som formidler av faktiske forhold. Et mer skrikende eksempel på et totalt mageplask skal man vitterlig lete lenge etter.
NRK klarte på sin side å dra det hele enda et hakk lenger ned i møkka, og stakk slik av med «seieren». Statskanalen tok mikrofonen med seg til noen menn av afrikansk opprinnelse. Reporteren Peter Svaar insisterte på å få konkret svar på hva de tenker om Listhaug. Spørsmålet ble stilt slik:
– Men hva tenker du om henne? Hun er innvandrerkritisk.
– Vi har Jimmi Åkesson. Vi har en galning i Holland. De finnes overalt. Folk som tror som hun gjør, forstår du. Men hun er velkommen. Om hun er singel så har vi en somalisk mann i stallen til henne.
Slike grovheter ble altså sendt ut til hele det norske folket av statskanalen om en gift trebarnsmor.
Aftenposten hadde også sin vri, og tittelen sa alt: «Listhaug til Rinkeby for å lære: – De kom for å male et dystert bilde.» Også Aftenpostens misjon var å fordumme oss, og latterliggjøre Listhaug, og slik parkere begrepet «svenske tilstander», som Listhaug for lengst hadde kunnet konstatere ved å holde seg informert om den tragiske utviklingen i nabolandet vårt. Men vi lesere, vi vanlige folk, skulle forledes til å tro at «svenske tilstander» er en «svartmaling» av bildet i Sverige og «kvalifisert tull».
Bruktbilbransjen
Da er turen kommet til medienes håndtering av Audun Lysbakken, også kalt Lysfontenen, og hans åpne opp deres hjerter-SV. Det ligger åpent i dagen at politiske beslutninger gjennom årene og politisk impotens ligger til grunn for det som mange vil mene nærmer seg et statlig sammenbrudd i Sverige. Det samme sammenbruddet ville vi mer enn skimtet i Norge også dersom Lysbakken og SV hadde fått viljen sin gjennom årene. Spol eksempelvis tilbake til 2015 og migrasjonskrisen, som virkelig satte fart på Sveriges tur mot solnedgangen med over 160.000 ankomster.
Lysbakken mente at Sverige med denne politikken var «et lys» i Europa. Svenske toppolitikere hadde jo invitert Asia og Afrika til en livslang fest med gratis inngangsbillett. Stort gøyere blir det ikke i SVs univers. At Sverige på dette tidspunktet, sent i november 2015, knaket i sammenføyningene og politikerne derfor desperat prøvde å stenge grensene som hadde vært vidåpne av «godhet», endret ikke Lysbakkens feberfantasier. Å nei da, at Sverige gikk til dette desperate grepet måtte man overhodet ikke tolke til et «uttrykk for feilslått politikk».
Lysbakken sier han forstår at Sverige ikke lenger klarer å ta imot så mange flyktninger som landet til nå har gjort.
– Men det viser jo ikke at den svenske politikken har vært feil, sier han.
Den svenske politikken var altså riktig (sic). Troverdigheten til Lysbakken «overgår» en samlet bruktbilbransje fra Nordkapp til Lindesnes. Det samme kan sies om mediene vist over her, som ikke tar selvkritikk på hvordan de frenetisk prøvde å blokkere fornuft og fakta da andre påpekte og advarte om de svenske tilstandene – som kan bli norske. At de nå skulle beklage sine feiltrinn er like sannsynlig som at Lysbakken i morgen sitter i statsministerstolen.
Som en tidligere redaktør sa det til oss for noen år siden: Medier (og politikere) innrømmer ikke feil før de er tvunget ned på knærne og ikke har annet valg.