Heller ikke jeg forstod konsekvensene på sikt, den gang jeg satt sammen med en ung norskfødt tvangsgiftet pakistansk jente (18) på et krisesenter i Drammen i 1992. Jeg var den første journalisten i Norge som omtalte temaet, og temaet oppslukte meg og ble mitt «kall» gjennom hele voksenlivet. For hvordan er det mulig at man er villig til å drepe sitt eget barn grunnet denne forkvaklede æren?
Det jeg ikke forstod var at de som innvandrer fra æreskulturens episenter, det utvidede Midtøsten, ikke kommer til å legge dette episenteret bak seg etter en generasjon eller to her. Det er kun unntakene som gjør det, viste det seg etter noen års erfaring.
Preges av resignasjon
Denne lærdommen lå på det politiske bordet allerede på begynnelsen av 2000-tallet, men den ble ikke tatt på alvor. I overmotets navn fortsatte politikerne å importere over ti tusen nye fra episenteret årlig. De trodde de ville bli som oss, bare gi det litt tid, og la oss bli enda flinkere på integrering. I dag påkaller dette overmotet oppgitt latter hos alle oss som for lengst har forstått hvor feil det var å åpne for innvandring fra mislykkede stater basert på dyp misogyni.
Men politisk ledelse peiser på den dag i dag med mer innvandring av det samme slaget. En enslig svale på Stortinget er FrP, det eneste partiet som har tatt til seg en av vår tids viktigste lærdommer: Skal vi bevare den personlige friheten for kvinner og men i Norge, ja, da er konsekvensen at vi tar en lang innvandringspause for land i det utvidede Midtøsten. Vi klarer ikke verdimessig å absorbere denne innvandringen.
Den danske avisen Berlingske har satt søkelyset på æreskulturens dype røtter i dagens Danmark. Det er ikke hyggelig lesing, tvert om. Berlingske forteller om et dansk samfunn som preges av resignasjon.
En resignasjonsholdning brer om seg, men kvinnenes historier bør vekke ramaskrik. Saker om æresrelatert vold og drap tyder på et dypt rotfestet og uløst integreringsproblem.
Det vises til tre historier fra virkeligheten som er omtalt den siste tiden, som syriske Lana som kom til Danmark i 2018. Hun forteller at møtet med det danske samfunnet førte til en indre «revolusjon». Hun har frigjort seg fra den undertrykkende mentaliteten hun bar med seg fra hjemlandet, men da hun forsøkte å anmelde faren for vold og trusler, ble hun skuffet.
– Jeg tror ikke på politiet lenger. Jeg føler ikke at de tar problemet på alvor.
Så har vi «Liza», som har vært på en omskoleringsreise og blitt tvangsgiftet i Danmark, og som var nær ved å miste livet da faren prøvde å drepe henne med utallige stikk. For «Liza» var det blant annet barneskolen som mislyktes.
Da hun kunngjorde at hun var forlovet som 14-åring, gratulerte en lærer henne, sier Liza. (Hvorvidt dette var en dansk lærer eller en lærer med bakgrunn fra samme område i verden som Lisa, får vi dessverre ikke vite.)
Svaret er innvandringsstopp
«Aya» ble utsatt for psykologisk, fysisk og seksuell vold i årevis. Da hennes arabiske ektemann hadde dratt til et land i Midtøsten for å gifte seg med kone nummer to, skilte hun seg i den kvinnedrevne Mariam-moskeen i København, har «Aya» rapportert. Mannen forgrep seg på henne flere ganger og truet med å drepe henne, men han har aldri blitt dømt for overgrepene.
Da saken gikk for retten, våget ikke «Aya» og familien å vitne mot den voldelige eksmannen. Fryktkulturen har altså nådd rettsalene for lengst.
Kvinnene er anonyme, ikke uten grunn. De lever i frykt for nye overgrep. Deres historier dokumenterer dog langt på vei at vi har et langt mer omfattende problem med kvinneundertrykkende æreskultur enn hva den offentlige debatten gjenspeiler. I Norge er et av de ferskeste eksemplene boken til Abida Raja som inntil ganske nylig levde i et voldshelvete med den tvangspåførte pakistanske ektemannen. Hun ble dumpet i Pakistan hos slekt der bare seks år gammel. 13 år gammel ble hun hentet tilbake til familien i Norge. Hun klarte ikke å fullføre skolegang her før hun igjen ble sendt til Pakistan 18 år gammel – denne gangen for å tvangsgiftes.
Abida Raja fikk lagt livet i grus, og hun kjemper hardt den dag i dag for å reise seg og klare å stå på to solide føtter i det norske samfunnet.
I 2022 registrerte Etnisk Rådgivningsteam i København 63 henvendelser om trusler eller frykt for æresdrap. Æresdrap! Dette er det høyeste antallet som er registrert i de ti årene teamet har jobbet, og tallene får eksperter til å frykte at det er begått flere æresdrap i Danmark enn man tror. Både skoler, kommuner og politiet famler i møtet med fryktens og voldens kultur. Fra politihold i Norge vet vi at sakene er svært tunge og ressurskrevende å etterforske, både fordi offeret selv frykter represalier, og fordi vitner ikke tør stille i rettssalen. I Danmark sier flere tidligere påtalejurister at det er et betydelig mørketall for æresdrap. Bare to drap er registrert som æresdrap siste 20 årene. Dermed vil ikke andre drapssaker – som kan være æresmotivert – omfatte flere skyldige enn selve drapsmannen. Man mister det kollektive motivet grunnet mangelfull etterforskning.
Vi har et forferdelig problem i Danmark, og det får lov til å vokse. La oss for pokker gjøre det vi kan for å hjelpe kvinnene og barna som er der ute, står det i en kronikk fra Philip Møller, som var aktor i den siste saken om æresdrap i Danmark.
Ja, jentene og kvinnene i Skandinavia som lever i æreshelvetet, trenger all hjelp de kan få for å komme seg ut av tentaklene. Men vi må gjøre mer enn det. Som også Berlingskes kommentator, Pierre Collignon sier det:
Samtidig må vi se i øynene at med fortsatt innvandring fra muslimske land vil vi fortsette å importere nye konflikter om sosial kontroll og ære som er ekstremt vanskelige å løse.
Derfor er de aller viktigste løsningene disse:
- Full innvandringsstopp (asyl, kvoteflyktninger, familieinnvandring) fra det utvidede Midtøsten.
- Utvisning av dem som dømmes for å ha begått æresvold.
- Betydelig straffeskjerpelser for disse typene forbrytelser.
I dag er det kun FrP som vil støtte disse tiltakene. FrP er altså et helstøpt feministisk part, i motsetning til resten av stortingspartiene.