Det er åpenbart noen som mener at ytringsfriheten har det fint i Danmark, selv om blasfemiparagrafen gjeninnføres – slik som regjeringen, industrien, diplomati og advokater jobber med. Deretter vil politiske demonstrasjoner, for eksempel brenning av såkalte hellige bøker, bli forbudt ved arabisk lov i Danmark, angivelig fordi de skader Ukrainas krig mot Russland.
Regjeringens groteske sammenblanding av innen- og utenrikspolitikk, som i realiteten gir Utenriksdepartementet en uhørt fortrinnsrett, må få oss til å vurdere hva det neste «nødvendige» inngrepet i ytringsfriheten blir. Det er mye som kan kalles blasfemi, og et forbud mot å «forhånelse» vil gi makthaverne i København, Kairo og Kabul nye muligheter til å kue danskene. I så henseende er det ingen forskjell mellom Lars Løkke, Muhammed og hans førti røvere. De gir det hellige forkjørsretten, riktig nok ut fra ulike motiver. Men resultatet blir det samme.
Hvis nå bare
Situasjonens alvor fikk meg til å tenke på en roman jeg leste i ferien, skrevet av den albanske forfatteren Ismail Kadaré, utgitt i 1970. Romanen unnslapp politbyråets sensur, antagelig fordi den kunne brukes under regimets løsrivelse fra Sovjetunionen og beskrev et beleiret Albania, som forsvarte seg mot et annet asiatisk imperium, ottomanerne tilbake på 1400-tallet. Temaet har bare blitt mer aktuelt siden den gang.
Hvis romanen fantes på dansk, ville den hete «Belejringen». Ironisk nok kunne den publiseres i det kommunistiske Albania, mens den neppe kunne bli publisert i Danmark 60 år senere uten høylytte protester fra den muslimske diasporaen med krav om unnskyldninger og underkastelse og en polert forståelse fra utenriksministeren.
For hvis nå bare ikke Salman Rushdie hadde skrevet om koranens sataniske vers. Eller hvis noen hadde tatt penslene fra Lars Vilks. Eller om Samuel Paty ikke hadde vist de tegningene i Paris. Eller hvis JP ikke hadde trykket dem i Aarhus. Eller hvis Charlie Hebdo bare kunne nøyd seg med å gjøre narr av kristne og andre idioter. Hvis, hvis og hvis.
Slik tenker politiske spekulanter. Hvorfor kan ikke muslimene bare gå fri fra hån, spott og latterliggjøring? Slutt nå å mobbe andre. Frihet á la Per Nyholm: Hvorfor kan vi ikke bare oppføre oss ordentlig?
Ismail Kaderé er ikke særlig ordentlig. Han er til gjengjeld en stor fortolker av menneskesinnet og dets krinkelkroker, akkurat som han drister seg til å formidle fortidens dramatikk og dynamikk så nøkternt og kompromissløst som mulig. Dette er den slags blivende europeiske forfattere er laget av, og han viderefører tradisjonen overlegent i bok etter bok.
Kultur- og religionskamp
I denne boken beskriver han de muslimske beleiringene på godt og vondt. Sympati får man for den usikre historiografen som er satt til å lage en lyrisk beretning om ottomanernes militære triumf, men som ikke aner noe om verken krigføring eller politikk. Likeså for den selvsikre kvartermesteren, fylt av erfaring, oversikt og kynisme. Han vil man gjerne ha på sin side.
Bak de enkelte skjebnene åpner det seg imidlertid et større galleri av pashaer, mullaer, astrologer, spåmenn og soldater fra hele det osmanske imperium, preget av såvel obskurantisme som den nyeste ballistiske vitenskap. Det de muslimske skuespillerne ser ut til å tenke mest på, er imidlertid kjønnsorganene til de fagre albanske (helst blonde) kvinnene.
«Vi vil flå deres skamløse hvite plagg av og iføre dem edle, sorte kapper, velsignet av vår edle tro», bebuder en av de hellige krigerne kort tid før angrepet på de kristnes citadell, mens andre jakter etter sexslaver i grenselandene. «Vi vil dekke deres ansiktene bak slør og forhindre deres øyne i å kaste lystige blikk etter menn», bedyrer en annen kriger, fordi hår og øyne er kvinnekroppens mest djevelske våpen. Disse attributtene må derfor tildekkes.
Utover romanens litterære kvaliteter, introduseres vi også for imperiets viktigste oppgaver. Det er nemlig ikke nok å erobre kristendommens borger og byer. Fienden skal også «avnasjonaliseres», det vil si tvinges til å gi opp sitt fedreland og morsmål. Osmanerne er eksperter på å undergrave nasjoner. Men det er heller ikke nok.
Fienden må fratas sin kristne tro og til slutt konvertere til islam. Hvordan man lykkes med det hele strides intelligentsiaen om i romanen, men det som står tilbake er at imperiet ikke bare fører krig militært. Imperiet kan noe som er enda farligere: Det fører kultur- og religionskamp. Som i dag. Nå er det ikke bare Balkan, men hele Europa som er under beleiring.
(Oversatt til norsk av Rita Karlsen)