Eksterne skribenter

Islam: Også en politisk ideologi

Myndighetene ser på islam som en religion, og derfor gis islamske trossamfunn offentlig støtte under trossamfunnsloven – på linje med trossamfunn fra andre religioner. Det er én hake ved dette: Islam er ikke bare en religion, det er også en politisk ideologi.

Det at en muslim skal be hver dag, hører til religionen. Å kreve egne bønnerom, er et politisk krav. Å kreve fri fra arbeidet på de faste bønnetidene er også politikk.

Når en muslim passer på å ikke kritisere profeten, er det religiøst begrunnet. Når muslimer truer med å drepe ikke-muslimer som viser karikaturer av profeten, eller dreper dem, er det politikk.

En muslim kan velge en spesiell kleskode som del av religionen. Når muslimer krever å få bruke hijab til politiuniform eller som dommer i en rettssal, eller på andre arbeidsplasser, er det politiske krav. Kravet om å få bruke nikab på skoler og universiteter er også politikk.

Når en muslim nekter å følge norsk skikk for å hilse på folk, er det politikk.

Kort sagt: Forsøk på å få aksept for muslimsk praksis eller å få innført islamske regler, er politikk.

Islam har både et religiøst og et politisk mål. Det religiøse målet er at alle mennesker skal tro på Allah og på hans siste profet Muhammad. Det politiske målet er at hele verden skal styres etter islamske regler, av islamske geistlige. Å arbeide for dette er politikk.

Å arbeide for å utbre islam, ‘den lille jihad’, gjøres først og fremst på fredelige måter; ved å engasjere seg i politikken, gjennom organisasjoner, gjennom det yrket man har, ved «dialog-møter», og ved innlegg i avisene eller på internett. En fellesnevner er at islam fremstilles som ‘fredens religion’; én religion på linje med andre. Man trekker frem «Mekka-islam» og sier ikke noe om «Medina-islam».

Den lille jihad

Den lille jihad omfatter også trusler, vold og drap. Slik sprer man skrekk i befolkningen og passiviserer ikke-muslimene og får dem til å godta islamsk dominans. Dette har man i stor grad greid å oppnå.

Etter at aviser trykket Muhammad-karikaturer, fikk mange redaktører drapstrusler, og i utlandet er flere blitt drept. Hva ser vi? Nesten ingen avis tør å trykke karikaturer av profeten lenger.

Skolen er neste arena. Der var det fortsatt noen som viste karikaturer. Samuel Paty var én av dem. Han ble drept i oktober 2020. Utdanningsdepartementet ble oppfordret til å legge ut karikaturer på egen nettside som tegn på at staten Norge støtter ytringsfriheten. Det skjedde ikke. Utdanningsforbundet laget et tema-nummer om karikaturer, og redaktøren skrev i lederartikkelen av hun valgte å ikke trykke tegningene av hensyn til de ansattes sikkerhet.

Begge jenket seg og viste dermed underdanighet; inntok en dhimmi-posisjon – selv om man er del av majoriteten i samfunnet. Et dårlig tegn. Etter hvert som det blir flere muslimer, blir kravene sterkere. Det ser vi fra andre land i Europa.

Lærebøkene er også viktige. Det gjelder at elevene lærer at islam er en fredelig religion. Også her har muslimer i stor grad oppnådd det de vil. Jeg undersøkte for 4-5 år siden hvordan islam er presentert i KRLE-bøker for ungdomsskolen fra Gyldendal, Aschehoug og Cappelen-Damm. Det korte svaret er: Ensidig, snillistisk. Det står omtrent ikke at Koranen godtar/ påbyr voldsbruk. Heller ikke at profeten brukte trusler og drap for å utbre islam. Han er forbilde for alle muslimer, derfor er slike metoder legitimert. At islam erobret andre land med sverdet og undertrykte den opprinnelige befolkning, er omtrent heller ikke nevnt. Derimot var «islams gullalder» glorifisert enda det var vitenskapsmenn fra de erobrede folkene som hadde ekspertisen. (Innlegg i bladet Utdanning nr 2 og 5, 2021). Jeg sendte en grundig vurdering til de tre forlagene og oppfordret dem til å presentere islam mer balansert i nye utgaver. Det er flott om noen kunne tenke seg å gjennomgå nye KRLE-bøker.

Moskeene brukes politisk

Vi må ikke bli overrasket om moskéene brukes som arnested. Muhammad er forbildet. Han brukte moskéen i Medina både for religiøse og militære formål: Der ble de troende samlet og lærte om islam og bad til Allah. Der planla man nye raid, der oppbevarte man våpen. Moskéen var senteret; både sosialt, religiøst, politisk og militært. Kanskje ikke så rart at mange islamske trossamfunn har valgt navnet «Islamsk senter i …(sted)». Det Muslimske Brorskapet i USA skriver i ett av sine dokumenter at deres islamske sentre brukes på denne måten, se Guandolo: «Raising a Jihadi Generation», 2013, s 21.

Vi kan ta for gitt at moskéer også i Norge brukes både religiøst og politisk. Dette er noe myndighetene må finne ut. Politisk arbeid bør ikke få offentlig støtte under trossamfunnsloven.

Myndighetene har det juridiske grunnlaget som trengs. For det første gir trossamfunnsloven § 6 regler for når tilskudd kan avkortes eller nektes, det går på det personlige plan. For det andre har Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) regler om at trosfriheten kan begrenses av hensyn til demokratiet:

«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.» art 9-2.

Terrorangrepene som har vært i Norge – og ellers i Vest-Europa – er angrep på den offentlige orden og trygghet, og det reduserer andres rettigheter og friheter. Art 9-2 er derfor overtrådt allerede. Hittil har myndighetene behandlet ett og ett angrep som en kriminalsak.

Skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo i 2006 var en trussel mot jødene generelt og rammes av straffeloven § 263. Tilsvarende med angrepet mot det ‘skeive’ miljøet i fjor. Ethvert islamsk angrep bør sees i politisk sammenheng, som en måte å skape frykt i befolkningen, for å få folk til å slutte å kritisere islam, og slik berede grunnen for større islamsk dominans i samfunnet. Her gjelder det at vi ikke er ettergivende.

Islamsk styresett betyr at demokratiet blir avskaffet og erstattet med et religiøst diktatur. Alle islamske terrorangrep bør sees som krenkelse av Norges statsforfatning, dvs brudd på str.l. § 113. Det er ideologien som må bekjempes. Myndighetene bør snarest gå i gang med å begrense virksomhet som tar sikte på å undergrave demokratiet.

Islams historie

At islam er en politisk ideologi, kan vi også lære av islams historie. Da Muhammad kom til Medina, meglet han mellom rivaliserende arabiske grupper og skrev det som er blitt kjent som ‘Medina-konstitusjonen’; en solidaritets-avtale med «én for alle, alle for én», både i forsvar og angrep. Kravet for å være med var troskap mot Muhammad. Avtalen avsluttes med en religiøs sanksjon: «Allah godkjenner dette dokumentet, – – og Muhammad er Hans apostel.» Den første som skrev biografi om Muhammad, Ibn Ishaq, skriver at Muhammad er forfatteren, altså ikke noen guddommelig åpenbaring. (Guillaume, 1967, s 231).

Ibn Ishaq skrev så at Muhammad og tilhengerne hans fastsatte regler for bønn og faste, om skattlegging for å hjelpe fattige, om rett og galt og om straffesanksjoner. Så konkluderte han: ‘Med dette var islam fast etablert’, (s 235). Islam ble altså «definert» ved regler av sosial, politisk, rettslig og militær karakter. Det er derfor islam-faglig grunnlag for å betegne islam som en politisk ideologi, med tro på Allah og lojalitet til Muhammad som «limet» i samfunnet. Denne ideologien ble senere detaljert utmeislet i sharia-reglene og følges den dag i dag.

Vi vet hva muslimer ønsker. Før valget i 2021 gjorde 10 moskéer og ni imamer et grundig arbeid med å forklare dette: De gjennomgikk programmene til alle partiene, tok for seg syv temaer (ritualer, bekledning, barne- og familieliv, muslimhat, organisasjonsliv, flyktninger og utenriks; 45 saker), og krysset av for positivt, negativt eller nøytralt. Se Muslimer stemmer: Ta et bevisst valg. De islamske trossamfunnene er altså en politisk bevegelse, og dette må politikerne våre snarest erkjenne.

Koranen er ufeilbarlig

Ett moment til. Koranens utsagn om at skriften er «ufeilbarlig» og «ble nedsendt av Allah» (6:114), bør kritiseres. Det er mange historiske feil i boken, her er én: Koranen hevder at Abraham var i Mekka og la ned grunnsteinen til Kabaen (2:127) – dvs 2.600 år før Muhammad levde. Arabiske kilder viser at Mekka ble grunnlagt som handelssted 150 år før Muhammad ble født, og at Kabaen ble etablert som kultsted bare 50-60 år før.

Nettsiden «1000+ Mistakes in the Quran» viser at det er 2400 faktiske feil og selvmotsigelser i Koranen. «Regjeringskontoret for Religion» i Malaysia prøvde å få listene strøket fra internett, men fant ikke noen feil sterke nok som argument, og har dermed indirekte bekreftet at listene er rette. INGEN gud gjør 2400 feil i sin hellige bok, så konklusjonen er at skriften ikke kan være fra en gud.

Det er lettere å tro at Muhammad fant på troen for å rettferdiggjøre sine egne politiske ambisjoner. Dette var konklusjonen til en muslim som prøvde å finne bevis for at Koranens historiske opplysninger er sanne, men fant ingenting. Han la til: «Islam er mer politikk enn religion og har lite med Gud å gjøre.» Se Mark Christian: «The Apostate. My Search for Truth», 2022. Når en muslim kunne komme til denne konklusjonen, bør myndighetene holde muligheten åpen for at han har rett.

Islams skrifter inneholder retningslinjer for et diktatur. Hvis myndighetene ikke tar innover seg den politiske dimensjonen ved islam, betyr det at man ser bort fra islams historie og fornekter virkeligheten. Det er et dårlig grunnlag for å styre et land. Da er det fare på ferde for vår 1000-årige frihetskultur. Islamske trossamfunn må klassifiseres som politiske organisasjoner. Hvis dette ikke skjer, trenger vi nye politikere.

Nedenfor følger en sammenligning som viser at politisk islam kolliderer fullstendig med kristen og humanistisk tenkning. Jeg oppfordrer politikerne til å studere den nøye. Videre bør de som ikke ønsker islamisering av samfunnet, bruke dette og prøve å vekke politikerne. De er gjerne lydhøre før et valg. Snakk med dem som står på stand, skriv til dem, skriv leserinnlegg eller noe annet du mener er smart.

Sammenlikningen

Islam – kristendom: En sammenligning med vekt på det politiske.

 

Muhammed som etisk forbilde når det gjelder jihad*

Dualismen (basert på Bill Warner «Political Islam. 2», side 70)