Forskjellsbehandling og diskriminering

Er du stolt over at du jobber?

Selvsagt tar vi det som en selvfølge i Norge at alle som kan jobbe gjør det - og slik bidrar til fellesskapet. Det er ikke noe vi forventer takketaler og ros for. Men når det handler om ikke-vestlige, da blir låta en helt annen: De sliter så hardt hver eneste dag, de som er i jobb, og det skal de være så stolte over, lyder visa. Denne nedlatende holdningen tipper over i de lave forventningenes rasisme.

Sist ut er Patrik Kronqvist i Expressen. Den ellers oppegående journalisten plumper uti med begge beina:

«Hundretusener av innvandrere sliter hardt hver eneste dag og gjør en uvurderlig innsats for Sverige, sitt nye hjemland. Det kan de være stolte over.»

Antakelig er det ikke Kronqvists og hans likes hensikt å opptre så nedlatende, men like fullt er det nettopp det han gjør med denne uttalelsen.

Forventer vi applaus?

Vi i HRS har arbeidet hele vårt voksne liv, avbrutt av barnefødsler og stor sett kortere sykemeldinger. (Som regel presser vi oss på jobb selv når det er åpenbare rusk i maskineriet.) I HRS har vi hatt en intern vits gjennom årene: Er det en lov vi bryter så er det arbeidsmiljøloven grunnet arbeidsdager på 12 – 14 timer, ofte inkludert i helgene.

Det er ingen av oss som noen gang har forventet at vi skulle roses og applauderes for å jobbe og betale skatt til felleskassa. Som friske mennesker er det ikke et spørsmål om hvorvidt man bretter opp ermene eller ei. Man skal da være selvforsørgende dersom helsen tilsier at det klarer man.

Vi hadde en noe morsom samtale for noen år siden. En ikke-vestlig mann ringte og ville ha hjelp med papirer for å få fornyet oppholdstillatelsen. Han argumenterte straks med at «jeg jobber og betaler skatt», ergo var han så flink, så. Beklageligvis for ham var det nordlendingen Rita Karlsen som tok telefonen, og hun svarte kontant: «Selvfølgelig jobber du. Alle må jobbe, så det er ikke noe spesielt.» Det ble stille i den andre enden.

Vi er ganske sikre i HRS på at de fleste i landet vårt deler vår innstilling, også de velfungerende innvandrerne av ulike slag. Ingen av oss er stolte over at vi arbeider og forsørger oss selv. Det er jo dette som er en del av livet, og som unge studenter hadde vi både to og tre jobber på si for å begrense studielån. «Alle» gjorde jo det. Å arbeide både som ung og voksen er en del av vårt DNA, det er en uløselig del av vårt selvbilde. Det er en del av den protestantiske arbeidsånden vi har levd med i Norge i ualminnelige tider.

Det er dette som har bygd velferdsstaten vår, en stat vi (i alle fall før) har hegnet om.

Når trygdene er kjent allerede før ankomst

Derfor blir det direkte nedlatende å påstå at innvandrere som jobber gjør en «uvurderlig innsats». Det er som et noe overlegent klapp på hodet til alle utenlandsfødte leger, tannleger, forskere, lærere, sykepleiere, renholdere og restauranteiere. «Oj, så flott at du jobber!»

I alle verdens land – minus europeiske velferdsstater – er det en selvfølge at man må jobbe for å overleve. Et annet minus er blant rike i klansamfunn. Der er det typisk status ikke å trenge å jobbe. Det er de «fattige» som jobber. De trengende.

Hva skjer så når disse trengende kommer hit? Mange av dem vet allerede før avreise at de ikke trenger å jobbe for å få mat på bordet og tak over hodet. Det ordner den snille norske staten for dem. Og de vet også at jo flere barn de får, dess mer penger på bok.

Hvis du ikke produserer en rekke barn, kan du like fullt leve godt på andres penger, det vil si de hardtarbeidende skattebetalernes. Det er fordi staten ser på deg som sårbar og hjelpeløs: Du kan ikke bedre, stakkar. Du er helt uten personlig ansvar. Ansvaret hviler fullt og helt på den norske staten.

At du anses som svak og hjelpeløs, og dermed kan innkassere tusener på tusener hver eneste måned uten å gjøre et eneste slag, går det gjetord om i opprinnelseslandene. Vi er fortalt av somaliere, eksempelvis, at i Mogadishu har de full oversikt over  enhver trygd du er berettiget om du klarer å ta deg til Norge. Mange av dem ser derfor ikke ut til å hige etter å være stolte over å arbeide. Tvert om, det kan være status ved ikke å jobbe, ha flere koner, og inkassere en mengde trygder månedlig. Det som ikke er status i norske miljø kan nettopp være status i somaliske.

Ta rosen som en fornærmelse

For muslimske kvinner, som i hjemlandene typisk ikke jobber/ikke får lov å jobbe utenfor hjemmet (det er en manns plikt å forsørge kona og barna i henhold til grunnleggende islam), blir de sittende passive her i Norge med organisasjonslivets og andre profesjonelle aktørers velsignelse. De gjør altså kvinnene en bjørnetjeneste, det samme gjør politikeren som ikke har gjort sitt til å tvinge dem ut av storfamiliens klør og inn på samfunnets jobbarenaer.

Tilbake til alle de «fantastiske» innvandrerne som visstnok gjør en slik enorm arbeidsinnsats:  de burde ta det som en fornærmelse. De klappes på hodet av velmenende og vennlige folk som står opphøyd over dem med sitt nedlatende pjatt, enkelt og greit fordi de gjør noe som er en selvfølge både for dem og de aller fleste andre av oss.

Det er som da jeg for første gang klarte å knytte skolissene mine. Jeg husker nøyaktig hvor i gata ved hjemmet vårt underet skjedde, og jeg løp stolt hjem til mamma og fortalte henne om bragden. Men det tok jo ikke lang tid før den stoltheten var forsvunnet som dugg for solen. Det var jo en selvfølge å knytte skolissene selv. Alle gjør jo det.