Utgangspunktet for Dagsavisens artikkel i dag er en historie om en ung muslimsk kvinne som var mer redd for reaksjoner i eget miljø enn for overgriperen om voldtekten av henne ble kjent.
Den unge kvinnen bekrefter hva vi i HRS har kjent til siden vi startet opp for 22 år siden. Seksuelle overgrep innen muslimske miljø/storfamilier er svært utbredt. Ikke så underlig, all den tid at arrangerte (ulykkelige) ekteskap er normen, derav æreskontroll av jentene, og dermed blir seksualitet som en trykkoker. Samfunn og nasjoner der arrangert ekteskap florerer, der er også kjærlighet og seksualitet til gjenstand for betydelig oppmerksomhet, derav også tabubelagt. Eller som en av Pakistans mest elskede TV-personligheter, skuespiller og sanger og ordkunstner, Bushra Ansari, sa det på en pressekonferanse tidlig på 90-tallet da hun ble spurt om hennes nylig inngåtte ekteskap med Iqbal var arrangert eller av kjærlighet: «Oh, it was arranged between my husband and I.»
Det var altså et kjærlighetsekteskap, men det kunne ikke sies rett ut av komikeren med den berømte kjappe og vittige tungen.
«Alle mine venner har blitt utsatt for seksuelle overgrep»
Pakistan er et land der seksualitet syder like under overflaten, nettopp fordi kjærlighet og ekteskap er belemret med undertrykkelse og tabu. Man tiltrekkes av det forbudte. I tillegg er kravet om jenter og kvinners antatte seksuelle renhet, og derav atskillelse av kjønnene, med på å forsterke trykkokeren. Atskillelsen fører til at seksuelle overgrep typisk skjer innad i storfamilien, for der har familiens gutter og menn tilgang på jentene og kvinnene. Legg så til at voldtekt i ekteskap ikke «eksisterer», det er ikke et tema, akkurat som det ikke er et tema i muslimske miljø i Norge. Som en sentral person i Oslopolitiet sa det til oss i 2008: – Vi må få fortalt til muslimske kvinner at det er noe som heter voldtekt i ekteskapet.
Eller som en kvinne i Pakistan sa det om sitt seksuelle «samvær» med ektemannen: – Jeg er en toalettskål han tømmer seg i.
Allerede ved mitt første møte i 1992 med en 18 år gammel norskpakistansk, tvangsgiftet jente, var voldtekt et tema. Hun var utsatt for voldtekter av broren som 15-åring, fortalte hun. Hun forklarte videre at da hun til slutt ba moren om hjelp, ble skylden for voldtektene pålagt henne. Hun måtte ha «fristet ham».
I årene som gikk møtte jeg stadig unge muslimske kvinner som hadde liknende historier å fortelle. Typisk skjedde overgrepene innad i storfamilien, både her og i opprinnelseslandet, og det kunne også være en koranlærer i hjemmet eller en tjener eller «hellig mann». Som datteren til min beste venn i Pakistan gjennom 25 år, inntil hennes død i 2018, sa det til meg i Islamabad: «Alle mine venner har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Jeg kjenner ingen som ikke har blitt utsatt for det.» Hun hadde også blitt utsatt for det av en tjener i huset, noe hun aldri fortalte sin mor, fordi hun visste at moren ville kjenne på en enorm skyldfølelse for ikke å ha klart å beskytte henne som barn.
«Alle snudde ryggen til meg»
I Norge har vi ingen god forskning på temaet seksuelle overgrep i muslimske miljø. Dette skyldes nok både skylapper i forskningsmiljø og berøringsangst, kombinert med at det er vanskelig å få ærlige svar fra aktuelle kilder nettopp knyttet til ære og skam. Min erfaring er dog denne: Spør man de unge, får man overraskende klare og ærlige svar hvis man har tillit og fortrolighet hos den unge.
Dagsavisen siterer dette:
Jeg ble voldtatt av onkelen min. Jeg var bare 15 år og pappa sa «hadde du kledd på deg, så ville ikke dette ha skjedd». I dag er jeg 21 år og sliter fortsatt. Alle snudde ryggen til meg.
— Anonym kilde med minoritetsbakgrunn på Facebook
Dette er en helt klassisk reaksjon å få fra en muslimsk, uopplyst, konservativ far. Det er alltid den kvinnelige partens skyld. «For en mann er som en hest», som et ordtak heter i Pakistan. Det fortsetter slik: «For en hest kan man alltid vaske ren, men en kvinne kan aldri vaskes ren.»
Ordtaket harmonerer med et annet sitat Dagsavisen har funnet på Facbook:
Jeg føler meg sviktet av systemet, det pakistanske miljøet, og av de tradisjonelle og religiøse personene i vårt samfunn. Det er synd at vi skal lide og overgripere skal gå fri.
— Anonym kilde på Facebook
Moskéens talsmann benekter totalt
DIXI-senteret, som jobber personer utsatt for seksuelle overgrep, forteller at de har tilbudt moskéer foredrag om seksuelle overgrep. Ingen moskéer har takket ja til tilbudet. På henvendelse fra Dagsavisen sier den pakistanske driftslederen i Islamic Cultural Centre, Ikhlaq Ahmad, at voldtekt ikke er et tabutema verken i moskéen eller blant muslimer. Men han vedgår at moskéen «glemte» å svare på e-posthenvendelsen om foredrag fra DIXI i 2017.
– Vi ser at vi mottok en e-post tilbake i begynnelsen av 2017 fra Dixi som har blitt videresendt, men dessverre stått ubesvart. Det er beklagelig, sier han.
Hva gjelder om voldtekt er et tabu, svarer samme Ahmad dette:
– Dette er ikke et tema vi har observert som «tabu» i våre miljøer, men dersom ICC som trossamfunn kan bidra med forebygging av et så alvorlig problem som voldtekt, så bidrar vi med det vi kan, sier han.
Helgardering der, altså. Selvsagt vet Ahmad sannheten, at seksuelle overgrep er svært tabubelagt, hvilket alt jeg har skrevet over vitner om. Mine erfaringer er ikke unike. Det lille man vet etter forskning på temaet overgrep i minoritetsmiljøer i Norge peker på akkurat de samme hindrene for avdekking, men det gis r også en annen svært interessant opplysning i forskningslitteraturen, oppsummert i artikkelen Kunnskap om overgrep og flerkulturelle – Nok. Norge.
I intervjuer med flerkulturelle overgrepsutsatte, blir rasisme og diskriminering trukket fram som et hinder for å søke hjelp.
Det er dermed fra patriarkatets side av stor interesse å belyse påstått rasisme og diskriminering i utstrakt grad, for dermed å kunne øve ekstra press.
Når overgriper også er fra en minoritet, kan den utsatte være redd for at det å fortelle om overgrepet vil bidra til å «mate» rasisme og fordommer. Dette kan heve terskelen for å rapportere eller oppsøke hjelp, heter det i artikkelen.
Seksjonssjef John-Magnus Løkenflaen ved straffeseksjonen i Politidirektoratet sier at de ikke har holdepunkter for å slå fast at personer i minoritetsmiljøer som blir utsatt for seksuelle overgrep, i mindre grad anmelder til politiet. Jeg kan svare for ham: Selvsagt vil en ung muslimsk kvinne eller ungdom i ytterst liten grad finne på å anmelde overgrep, da dette vil ødelegge hennes ære både i storfamilien og i hennes eget miljø dersom det lekker ut der at hun har vært hos politiet med en slik anmeldelse. Hun kan ikke vaskes ren, slik en mann og en hest kan.
Vi står altså på stedet hvil som samfunn. Vi når ikke ut til de mest sårbare og i miljøer og familier der seksuelle overgrep etter all sannsynlighet er langt mer utbredt enn i norske familier og miljø der jenter og kvinner er satt fri på linje med gutter og menn. Man trenger ikke være rakettforsker eller påberope seg andre statusetiketter for å forstå dette.
Hovedillustrasjon: HRS