Jeg husker som om det var i går. Tante og jeg i den lyseblå bobla hennes og med musikken på full guffe: Blueberry hills med Louis Armstrong. Hennes smittende glede, latter og den enorme frihetsfølelsen. Vi to, frie som fuglen i bilen hennes.
Hun var vårt store forbilde som barn. Selvstendig og ustoppelig. 18 år gammel dro hun til sjøs på Amerikalinja, cruisebåt. Jeg spurte henne senest i fjor om hvordan mine besteforeldre, hennes foreldre, reagerte på hennes valg om å legge ut på de store hav: «De sa at ingen i familien hadde vært sjøfolk, så det passet ikke at jeg ble det. Men jeg var myndig, så de kunne ikke stoppe meg», svarte hun kontant.
Flere julaftener da vi var små kom hun på besøk til oss, på ferie fra sjølivet i Karibien. Det var som i Rita Eriksens låt, «Tyggi frå USA». Alle de spennende og flotte gavene, som en svær gådokke som kunne snakke. Ingen andre barn hadde noe sånt i datidens Norge. Det var så stas som det kunne bli.
«Tyrkerne» banker på døren
Men det var særlig latteren hennes, det ustoppelige gode humøret, og den friheten hun viste oss barna gjennom sitt eget levde liv, også som forretningskvinne, som gjorde så dypt inntrykk. Nettopp derfor begynte jeg tidlig i tenårene (ja, kun 13 år), å sette meg på toget alene for å besøke henne og mormor som bodde sammen. Hjemme hos tante og mormor var mitt frihetssted nummer 1. Jeg ble overøst med kjærlighet, vi gikk på cafe sammen (noe aldri mine foreldre spanderte på oss barna), vi dro på bilturer til andre byer og lommeboken til dem begge var alltid åpen på vidt gap. Ja, endog lukten i huset elsket jeg, og jeg kan kjenne på den i dag, det samme med den særegne lukten fra industrien i byen, en lukt alle kløp seg for nesen på, mens jeg elsket den, for den lukten betydde at jeg var hos tante og mormor.
Da tante ble så svak at hun måtte legges inn på sykehus, fortsatte jeg å kjøre de over 100 milene for å besøke henne, for å holde henne i hånden, for å bli enda bedre kjent med henne og vår families historier. Allerede før innleggelsen, ble jeg litt kjent med «tyrkerne» i tantes hjem. De to jentene, en tidlig i tenårene den andre rundt 20 år, hadde fått kontakt med henne gjennom en avisannonse der hun ba om hjelp til hundepass. Det ble inngangsbilletten deres til tantes liv. Jentene var hos tante daglig, og jeg tenkte at det var jo hyggelig, for slik fikk hun både beholde sin kjære hund og hun fikk selskap. Men jeg stusset allerede ved første møte. «Hva er det som får to jenter i den alderen til å prioritere så mye tid på en syk, eldre kvinne?», tenkte jeg, men jeg la bort mistenksomheten der og da. Jeg ville jo ikke være negativt innstilt all den tid tante så ut til å sette stor pris på «tyrkerne».
Det må også sies her at uten mine fettere i byen kunne aldri tante ha bodd hjemme så lenge. De stilte opp på alle måter, inkludert alt hagearbeid. Og de tok henne med på turer til New York, hennes favorittby over alle byer i hele verden. Så skrøpelig hun var til beins kunne hun aldri ha klart en slik reise alene. Den ene av fetterne var som en sønn for barnløse tante, og fetterne fortsatte å stille opp flere ganger i uka på sykehuset til nesten siste stund. Nesten, for noe skjedde mot slutten av hennes liv.
«Tyrkerne» intensiverte sin kontakt med tante det siste året. Jentene var daglig hos henne på sykehuset. Daglig. De satte henne opp mot personalet gjennom sine klager på stellet hun fikk, et stell som var av første klasse. Hun var jo tross alt maskoten på avdelingen grunnet sitt gode humør. Jentene masserte henne, de strøk henne på kinnet, de behandlet henne som var hun deres egen mor. Sommeren i fjor, fire måneder før hun døde, fikk jeg vite følgende av tantes favorittsykepleier: Hele familien, inkludert faren, besøkte henne jevnlig nå. Moren i familien var på sykehuset hver eneste dag og smurte ryggen til tante. Moren hadde også insistert på å få overnatte hos tante for å pleie henne om natten når pleierne var opptatt med andre pasienter. Men akkurat på sistnevnte satte sykehuset foten ned. «Tyrkerne» var blitt en snakkis på avdelingen, og snakkisen handlet om at de opplevde at «tyrkerne» invaderte henne og manipulerte henne. «Tyrkerne» snakket nedsettende om fetterne mine, fordi de mente at fetterne, hennes nevøer som er fedre og ektemenn, burde være der langt oftere hos henne. De skapte med andre ord splid mellom tante og mine fettere.
Å snu det negative til noe positivt
På våren i fjor ville tante selge huset. Fetterne mine gjorde alt for henne. De tømte den tre etasjer store tomannsboligen, det som Frelsesarmeen ville ha leverte de på døren der, og resten gikk på fyllinga. I tillegg klarte de å selge huset til en god pris uten bruk av megler. Hva svarte tante på den enorme jobben de gjorde på fritiden sin? De fikk ikke en eneste takk. Den sjenerøse tanten hadde visnet bort under klørne til «tyrkerne».
Jeg var hos henne en siste gang to måneder før hun døde. Det var ikke måte på hvor «fantastiske» disse «tyrkerne» var, i henhold til tante. Hun skamroste dem. Da hun klaget sin nød over at den eldste jenta hadde begynt å studere og «stakkaren» jobbet i en butikk på kveldstid, satte jeg foten forsiktig ned: «Men tante, i den alderen var jeg fulltidsstudent, og jeg hadde tre jobber ved siden av. Det er helt vanlig i den alderen.» Tante snakket også om at «tyrkerne» var så fattige, stakkars. Ut fra min informasjon var det overhodet ikke hold i en slik påstand. De eier både hus i Norge og Tyrkia, de har biler, de har jobber. Men jeg kommenterte ikke dette. Jeg ville ikke «plage» en syk kvinne.
Jeg møtte en helt annen kvinne denne siste gangen enn alle de andre gangene jeg var på sykehuset. Hun hadde lukket seg inne i et skjell. Hun så meg så vidt i øynene kanskje to ganger i løpet av 2,5 timer. Hun smilte ikke en eneste gang. Hun takket ikke for besøket. Jeg kunne konstatere der og da at jeg egentlig var uønsket.
Jeg hadde mistet tanten min.
På veggen ved sengen hennes hang det nå to foto – av de «tyrkiske» jentene. Ingen andre foto var å se.
Da hun døde kom testamentet på bordet. Det var blitt skrevet på nytt, litt over to måneder før hun døde. Med unntak av 50.000 kr til Frelsesarmeen, gikk alt til den «tyrkiske» familien.
Jeg var ikke det minste overrasket. De hadde gjennomført jobben med glans. Endog familiesmykker etter mine besteforeldre og oldeforeldre, som gifteringer, pluss alle smykkene tante hadde kjøpt gjennom livet, og det var ikke få, gikk til «tyrkerne».
Der og da bestemte jeg meg for å bruke samme «taktikk» som Mia Gundersen, nemlig å snu det negative til noe positivt. Jeg ville lage en flott begravelse for å parkere det vonde og for å hylle kvinnen som hadde gitt meg så mye i livet mitt. Da satte testamentforvalteren, en advokat, foten ned. Tante skulle ha en «helt vanlig begravelse», sa han, og nektet meg eksempelvis å hyre to artister jeg ønsket for sang i kirken, artister tante satte stor pris på.
Det var som å få døren midt i ansiktet. Jeg slapp alt, talen jeg hadde skrevet, alle sangene jeg hadde planlagt, blomsteroppsatser. Jeg ringte begravelsesbyrået og meldte ifra at vi som familie trakk oss fra å arrangere begravelsen. For fetterne mine ville heller ikke ta i begravelsen, skuffet som de var over å ha blitt urettmessig beskyldt av tante for å være grådige (de som alltid stilte opp gratis for tante, uansett gjøremål), og for å ha stjålet smykkene hennes, smykkene som vitterlig var hos «tyrkerne».
En skandalebegravelse
Det ble en begravelse som det fremdeles snakkes om i byen. En regelrett skandalebegravelse. En prest som knapt hadde noen minneord å komme med, de to tomme radene foran i den ellers fullpakkede kirken. Tante, som var godt kjent og meget godt likt i byen, ble derfor ikke båret ut for jordpåkastelse. Det hersket total forvirring i kirken.
«Tyrkerne», som oppførte seg som tradisjonen er – mye åpenlys og høylytt gråt – insisterte på å få bære ut kisten. Presten sa nei, og jordpåkastelsen skjedde inne i kirken. Da de fremmøtte etterpå stod på kirketrappen og alle snakket forvirret om hva i all verden det var som hadde skjedd (ingen fra familien til stede), åpnet med ett døren seg, og ut kom «tyrkerne» med tantes kiste. De fikk viljen sin også etter hennes død. Dermed ble det ny jordpåkastelse ute.
Fetterne, deres mor og jeg bestemte oss for ikke å skjule noe som helst om den siste tiden til tante og «tyrkernes» invasjon av henne. Vi ville at folk skulle vite hva disse menneskene hadde gjort mot en så sårbar kvinne som ligger for å dø. Vi tenkte også at hvis de får kontakt med en annen enslig, skrøpelig eldre i byen, kan de gjenta den samme taktikken for å få tak i en arv. Folk burde altså advares. Og det er de nå.
Før jeg bestemte meg for ikke å gå i begravelsen, hadde jeg en fantasi, helt i ånden til filmskaperen Lars von Trier: Jeg ville holde en festtale for tante og fortelle morsomme og gode historier fra hennes liv. Etter hvert i talen ville jeg fortelle om hennes nye bekjentskap de aller siste årene, «tyrkerne». Jeg ville si noen generelle, hyggelige ord om hvordan de stod opp for tante da hun var i en vanskelig situasjon, og be dem om å reise seg så alle kunne se hvem de var. Når de satte seg, skulle jeg fortelle den virkelige historien om hva de gjorde med tante. Alt for pengenes skyld. Og jeg skulle be dem om å forlate kirken. I skam.
Det var en fantasi, og kjenner jeg meg selv rett ville jeg aldri ha våget å gjøre noe slik. Men fantasien var en del av det å bearbeide tapet av tante som skjedde før hun døde.
Ja, jeg skal innrømme at jeg har hatt lyst til å banke på døren til «tyrkerne», men hva skulle det tjene til? De ville etter all sannsynlighet benektet alt.
Men hvorfor var plutselig tantes hus åsted for en hel familie? Hva gjorde moren og faren til de hundepassende ungjentene i tantes hus? Hvorfor fortalte de tante at de mistenkte nevøene hennes for å stjele smykker av henne, nevøer som alltid stilte opp for tante? Hvorfor var min tante så interessant først da hun åpenbart var pleietrengende og døden nærmet seg? Det minner om «grooming», «grooming» i en ny variant. De som groomer vet hva de gjør. De velger seg ut de mest sårbare, gir oppmerksomhet og komplimenter, og skaper inntrykk av at offeret skylder dem noe. «Omsorg», ispedd stadige drypp av mistanker mot tantes familiemedlemmer, ga stor økonomisk gevinst – med lite tidsbruk som innsats.
Den eneste lettelsen i dag er at min mor, tantes søster, ikke fikk oppleve det jeg her har fortalt. Hun døde nemlig for over 10 år siden. Det er en mager trøst, men det er en trøst.
Hovedillustrasjon: HRS, samme kiste, Diamant; som jeg bestilte til tante før jeg trakk meg fra begravelsen.