I morgentimene har jeg sett på en sjokkerende ny dokumentarserie, StateOfSweden. Den er på seks episoder, til sammen 12 timer pluss en egen intro, jeg har sett første episode og scrollet gjennom andre delen.
Det var mer enn nok til å sitte skrekkslagen tilbake, skrekkslagen over det vanvittige voldsnivået mot svensker, den totale forakten voldselementene utviser overfor sine ofre og politi, og like skrekkslagen over den unisone politiske benektelsen fra ledende hold, inkludert Den svenske kyrkan. Det meste er jo godt kjente episoder som tidligere er referert på rights.no, men å få samlet alt og servert det kompakt med levende bilder, gjør dypt inntrykk.
Mye er filmet av overgriperne selv med sine fancy mobiler, som etterlater et autentisk bilde over det vanviddet som foregår. Man sitter igjen med følgende forståelse etter bare å ha sett noe: Dette kan ikke gå bra. Sverige er fullstendig kjørt. Neste generasjon vil ikke ha sjanse til å hamle opp med den importerte, ekstrempatriarkalske voldskulturen.
Nettopp den slutningen tror jeg overhodet ikke er en for pessimistisk tolkning.
S faller for eget grep
Derfor er det svært interessant å se at partiledere i SD, Jimmie Åkesson, nå tar klart til orde for repatriering, et tema Alternativ for Sverige var alene om i forrige valgkamp. Åkesson går head on, og slår fast følgende: – I flere tiår har Socialdemokraterna (S) brunmalt et av de viktigste tiltakene for en fungerende innvandringspolitikk, nemlig repatriering.
Så falt S for eget grep, for «nå når det gjelder ukrainske kvinner og barn som flykter fra en krig i vårt nærområde», sier Åkesson, «har regjeringen våknet til liv og ønsker å ta grep for å få dem til å reise hjem».
Repatriering (retur) er altså stuerent når det handler om kvinner og barn fra et land i Europa, men når det gjelder de hundretusenvis somaliere, afghanere og syrere, er stillheten total. Dette er dertil grupper som raskt reiser på ferie i hjemlandet når oppholdstillatelsen er i boks.
Det er svimlende tall SD kan legge på bordet:
- Siden 2010 har Sverige gitt mer enn 1,2 millioner oppholdstillatelser, tilsvarende mer enn et helt nytt Stockholm. Arbeidsledigheten er nesten fem ganger høyere blant utenlandsfødte sammenlignet med innenlandsfødte.
- Et flertall av de arbeidsledige, og et stort flertall av de langtidsledige, er utenlandsfødte.
- Blant store innvandrergrupper, som syrere, afghanere og somaliere, har halvparten av de voksne en inntekt under 100.000 SEK per år.
- Forskning fra Entreprenørskapsforum viser at minst 600.000 utenlandsfødte ikke er selvforsørgende , men lever av skattepengene til arbeidsfolk.
Og disse dystre statistikkene er en realitet tross økonomiske høykonjunkturer og tiår med massiv integreringsinnsats, understreker Åkesson: «De sosiale konsekvensene, belastningen på alt fra rettsvesen og sosiale tjenester til skoler og pensjonssystem, er velkjente.»
SD mener også at politikerne er svært oppfinnsomme hva gjelder å skjule de katastrofale statistikkene. Taktikken «kreative ord» brukes for å «skjule deres fiasko»: «Alt fra oppfinnelsen ‘etableringstider’ eller tiltaket ‘lønnsarbeid’, som ikke betyr noe i praksis, til det stående løftet om at neste integreringsmilliard skal løse alt neste år.»
– Kanskje bedre om de reiser hjem
«Ingen integreringsarbeid i verden vil løse krisen», fortsetter Åkesson og kollega, for så å peke over Øresund til Danmark, der den socialdemokratiske regjeringen både har tradisjonelle integreringsprogram og system for hjemsendelse, «gjennom den såkalte hjemsendelsesloven. Dette til tross for at situasjonen der ikke er i nærheten av svenske forhold». Det pekes særlig på avgåtte innvandringsminister, Mattias Tesfaye, nå ny justisminister for Matte Frederiksens regjering. Tesfaye har strammet inn reglene på innvandringsfeltet gjentatte ganger som ansvarlig statsråd, heter det, «og har nylig gitt uttrykk for følgende»:
«Noen innvandrere har hatt ytelser i lang tid. De har aldri lykkes i å bli en del av samfunnet. Kanskje det ville vært bedre for alle om de reiste hjem til sitt eget land.»
Dette er «er ingen mirakelløsning, men de siste tiårenes feil viser at det må være et alternativ – en løsning for alle som lever i langvarig utenforskap», skriver Åkesson.
Sverige har også en returløsning per i dag, en returstøtte. Kun en håndfull personer benytter støtteordningen hvert år. Systemet er tvert om slik at det er mulig «å stable tilskudd oppå hverandre og leve permanent på overføringer; altså andres skattepenger». (Og i Norge skal dette bli enda mer lukrativt nå under Ap da barnetrygd skal skal tas ut av beregninger av sosiale trygder, altså blir samlede trygder enda høyere.)
Det etterlyses brede program som involverer både stat og kommune for å unngå at folk lever fullt og helt av sosiale ytelser, de skal «enten tvinges inn i samfunnet eller oppmuntres til å returnere».
– De fleste flyktninger har en drøm om å kunne vende tilbake til hjemlandet en dag, sa sosialdemokraterna allerede på 1980-tallet. Åkesson fortsetter slik:
Den drømmen er trolig veldig mye større og mer levende hos dem som har havnet i dagens utenforskap, trangboddhet, og i områder styrt av gjengkriminelle og moralpoliti. Det er altså ikke først og fremst ukrainske kvinner og barn det handler om. Det finnes store grupper i samfunnet som har betydelig større behov for hjelp til å returnere hjem og som burde prioriteres.
Vil repatriering fungere?
Kronikken har mye godt for seg, men personlig tror jeg den er noe naiv. De voldelige gjengkriminelle kan vanskelig ture frem i hjemlandene sine som de gjør i Sverige, for da slår den brutale hevnkulturen øyeblikkelig inn. Det lukrative narkosalget i Sverige, hvorfor skulle de gi opp så gode penger? De som lever behagelig av gode trygder uten å måtte løfte en finger, og som samtidig kan reise fritt på ferie til land som Somalia, Syria og Afghanistan, hvorfor skulle de frivillig gi fra seg honningkrukka? I de aktuelle hjemlandene er hele samfunnet et moralpoliti, så hvorfor skulle dagens marginaliserte og undertrykte jenter og kvinner i Sverige ønske seg tilbake til opprinnelseskulturen? I Sverige kan de i det minste klamre seg til et håp om et mulig verdig og fritt liv.
Dessuten skal man ikke glemme alle dem (ukjent antall, men ikke få) som faktisk ser for seg at de har en guddommelig misjon i Europa: Å kjempe frem et islamsk kalifat på sikt. Hvorfor skulle disse sterkt ideologisk motiverte plutselig legge fra seg disse ambisjonene og heller reise hjem?
En annen tankevekker er å finne i Danmark. Der får syriske familier med ett barn hele 500.000 DKR dersom de returnerer til Syria. Syrerne er som kjent en gruppe med liten botid i Danmark (flest ankom i 2015 og 2016). Like fullt er det forsvinnenede få som tar imot dette meget sjenerøse tilbudet.
Det må altså langt kraftigere lut til, tror jeg. Det holder ikke å lokke med noen økonomiske gulrøtter. Man kommer ikke unna tvangsaspektet – hvis man vil se resultater så det monner. Og da snakker vi om det unevnelige begrepet deportasjoner, en helt utenkelig tanke for alle parti som er i folden i dagens Vest-Europa. Altså må tingenes tilstand bli verre enn dagens Sverige eller Frankrike.