Dette er historien om den reelle islamiseringen av England, her ved bydelen i London, Tower Hamlets, som er dominert av folk fra Bangladesh, Pakistan og andre muslimske land. I sentrum for de nye kontroversene står igjen Lutfur Rahman, opprinnelig fra Bangladesh. Han er en politisk og ideologisk kjeltring som til fulle bekrefter hva som skjer i vestlig politikk når demografien tillater det: ekstremister innen islam vinner makten på bekostning av det verdslige samfunnet og frihetsorienterte muslimer.
Ekstremister som omfavnes av ledende britiske skikkelser
Historien om Rahmans «meritter» i Tower Hamlets er vond som et langt år. Den viser ikke minst hvordan en muslimsk politiker kan tilrane seg makt gjennom samrøre med ekstreme moskékrefter. I fortellingen om svindleren Rahman står Europas største moskékompleks, East London Mosque, og Islamic Forum og Europe, med tilhold i samme kompleks, i sentrum.
East London Mosque (ELM) er hyppig frekventert av nasjonale og internasjonale topper innen politikken, som statsråder og Londons ordførere gjennom tidene, som Boris Johnson for de konservative. Sistnevnte uttalte seg euforisk til britisk fjernsyn fra innsiden av moskéen etter et frokostmøte om denne «mest fantastiske» London-moskéen og det «enorme arbeidet» ansatte og medlemmer legger for dagen ved blant annet å «bryte ned fordommer» mot islam. Også Prins Charles har besøkt moskéen og lovpriset moskéens arbeid og religionen islam, som da han i 2001 uttalte dette fra talerstolen: «Jeg mener det er langt mer som forener enn som skiller de ulike trosretningene i dette landet.»
Dette har vært gjennomgangsmelodien fra den britiske eliten i møte med disse ekstreme kreftene. Nå er det slik at det aldri har vært en hemmelighet at moskéen er en direkte avlegger av Maulana Maududis ideologi og hans religionspolitiske parti Jamaat-i-islami, akkurat som norske Islamic Cultural Center er det. Det er heller ingen hemmelighet at den mest maktfulle gruppen på innsiden av moskéen, Islamic Forum of Europe (IFE), er grunnlagt av en massemorder fra den svært blodige krigen mellom Øst- og Vest-Pakistan i 1971, definert som et folkemord på bengalerne.
Gjennom årene har ELM, med IFE og alle andre tilknyttede grupper på innsiden av moskékomplekset, vært et verbalt fyrtårn for toleranse, moderasjon, antiterror, harmoni, samhold på tvers av etnisitet og religion, og «inkludering av muslimer i det pluralistiske Storbritannia ». I 2010 dukket det imidlertid opp noen festbremsere. Reportere fra Channel 4 allierte seg med muslimer med kjennskap til indre forhold i moskékomplekset og hvordan de systematisk infiltrerte lokalpolitikken i bydelen. Noen av de muslimske kildene, kvinner som menn, var villige til å ta på seg skjult kamera, mens andre, som nå jobber mot ekstremisme i verdslige organisasjoner, stilte opp for åpent kamera.
En knusende dokumentarfilm
Dokumentaren Britains Islamic Republic, Storbritannias islamske republikk, er et stykke samtidshistorie Europa aldri har sett før. Fra innsiden av moskeen avsløres det hvordan den ene hatpredikanten etter den andre står på talerstolen og sprer de mest uhyrlige holdninger, som når det fra talerstolen lyder slik: «Enhver kvinne som kommer ut av huset sitt, som har parfymert seg, hvert eneste øye som ser på henne, hun er en utro kvinne Den horete kvinnen og den horete mannen, pisk dem 100 ganger.»
Den drepte al-Qaidaideologen Anwar al-Awlaki er en annen som løftes inn i moskéen, da gjennom videotaler, forhåndsannonsert i moskéens lokaler på en plakat der New York utsettes for et tentativt massivt terrorangrep. Bilal Philips er også en ettertraktet islamforkynner – en av de mange ekstremistene som promoteres overfor moskéens medlemmer og besøkende. Den samme ekstremismen avkles i IFE. Her får vi se gruppens kvinner på innsiden som benytter Maududis bok La oss være muslimer, som er en «nøkkeltekst» i indoktrinering av medsøstre. Som den kvinnelige læreren forklarer Channel 4s reporter med skjult kamera mens hun blar i denne boken: «Vi kan ikke si at det er nok å be fem ganger om dagen. Nei. Vi må akseptere hvert eneste aspekt ved islam. Politisk aspekt, økonomisk aspekt, fordi islam tilbyr alle løsningene, ja? Allah gir oss alt, sharia dekker alt, hvert aspekt ved livet.» At Maududi er ledestjernen til IFE, bekreftes også av en som vokste opp med IFE, Rashad Ali. Familiens hans var sentral i ledelsen der, og nå jobber Ali i en gruppe mot ekstremisme. Ali bekrefter den «sterke islamistiske ideologien», inkludert Maududis legitimering av hellig krig. Videre sier han dette: «Perspektivet deres er at man grunnleggende må gjøre alt som trengs for å nå målet. Hvis du må knytte deg til et verdslig (politisk) parti for å få innflytelse, så blir du endog med i et verdslig parti for å få innflytelse.»
I en brosjyre som IFE gjennom årene har distribuert, sies det følgende: Vi skal endre «hele samfunnets infrastruktur, institusjonene, kulturen, den politiske ordenen og trosbekjennelsen … fra uvitenhet til islam».
Infiltreringen
Og det er nettopp her Lutfur Rahman kommer inn. Ekstreme moskéer som ELM, og nær sagt et hav av tilknyttede organisasjoner anført av IFE, sjonglerer rundt i hverandres styrer og skifter på rollen som talsperson. Derfra har veien gått videre til å infiltrere politiske partier lokalt, særlig det britiske Arbeiderpartiet, Labour. Gruppen oppmuntrer egne medlemmer og sympatisører til å melde seg inn i Labour, eller et annet parti de mener er gunstig for islams sak, og til å møte opp ved nominasjonsmøter der de er instruert på forhånd om hvem det skal stemmes på.
Vervingen førte til mer enn en dobling av medlemsmassen til Labour i denne bydelen fra 2006 til 2008, mens Labour så en tilbakegang i medlemsmassen i nesten hele landet i samme periode. 90 prosent av de nye medlemmene hadde «asiatiske» navn. Hele denne infiltreringsstrategien førte til at IFEs kandidat, advokaten og Labours Lutfur Rahman, ble leder av byrådet i Tower Hamlet i nettopp 2008. Med en rekke andre IFE-representanter og sympatisører i samme byråd, «en klikk med en religiøs agenda», startet prosessen med å fremme sine egne i byråkratiet, uansett om de var faglig kvalifiserte eller ei. Et annet sjakktrekk var da å opprette atter nye organisasjoner. Hvorfor? Denne bydelen har over en milliard britiske skattekroner som skal fordeles på ulike sektorer, inkludert organisasjonslivet. Millioner av pund fordeles årlig til det frivillige. Da ligger det åpent i dagen hva som skjedde: Verdslige kulturelle foreninger mistet bevilgningene, foreninger som fremmer den rike folkelige kulturen fra Bangladesh.
IFE har selv fortalt bydelens befolkning i en brosjyre – før de kom i politisk posisjon – hva de mener om slik folkelig kultur: Det er dans, musikk og samspill mellom menn og kvinner, som «ikke er islamsk kultur. Dette er en skamløs vestlig kultur. Muslimer som deltar – selv om de ber og faster – vil bli brent i helvete».
Da er åpenbart neste trekk dette: Parallelt med at de kulturelle foreningene mistet bevilgningene, ble islamistiske grupper som IFE, ELM og nyetablerte organisasjoner, økonomisk tilgodesett. IFE og moskéen brukte likeledes en stor del av bydelens nasjonale midler som var bevilget til å bekjempe ekstremisme og terror.
Også de offentlige bibliotekene i bydelen merket den politiske endringen. Hyllene ble fylt opp med ekstrem islampropaganda, inkludert videotaler med Anwar al-Awlaki. Regjeringer og lokalpoliti gir i tillegg disse gruppene økt makt over bydelens muslimer ved åpent å invitere dem inn i varmen i typiske dialogprosjekter. Slik gis moskéen og undergruppene dens en offentlig anerkjent plattform. De gis status overfor muslimer generelt.
Er først og fremst en sosialdemokrat, hevder han
Lutfur Rahman lovet å jobbe for hele bydelen, uansett trostilknytning, og bedyret at han først og fremst var en sosialdemokrat. Men Labour sentralt i London forstod at ikke alt han holdt på med tålte dagens lys. Derfor sendte partiet inn observatører rundt Rahman og hans medarbeidere. Da skjedde følgende. Rahman, som da fremdeles var byrådsleder, kunne i henhold til de politiske spillereglene bli tvunget til å gå av, mens en ordfører sitter hele valgperioden. IFE kjørte derfor i gang en underskriftskampanje blant bydelens borgere. Målet var å få en folkeavstemning for å endre valgloven slik at ordføreren velges direkte av borgerne, ikke indirekte ved at partiene setter opp sine kandidater. En direktevalgt ordfører ville i tillegg få langt større innflytelse over bydelens budsjetter og politiske prosesser med en ny ordning. «Ordføreren vil få langt mer kontroll. Derfor trenger vi å få en, en av våre brødre» inn som ny ordfører, som en IFE-aktivist sa det på skjult opptak.
Av over 17.000 underskrifter hadde flere enn 99 prosent asiatiske navn, det i en bydel der en tredel av innbyggerne opprinnelig var asiater den gang i 2010. Selv om 40 prosent av underskriftene var falske, mente bydelens ledelse at andelen underskrifter legitimerte en folkeavstemning. Etter en intens kampanje fra særlig IFE, ble valgloven endret av innbyggerne i Tower Hamlet. Labour hadde på dette tidspunktet, våren 2010, fått mer enn nok av Lutfur Rahmans dype involvering i ekstremismen i ELM og IFE. Ikke minst kunne Labour takke dokumentaren Storbritannias islamske republikk for innsikten i Rahmans virke.
Rahman ble således ekskludert fra partiet. Det stoppet dog ikke Rahmans politiske karriere. Han satte i gang en voldsom kampanje som uavhengig kandidat til ordførervervet i bydelen. I titusener av valgkampbrosjyrer gikk han til angrep på Labours kandidat Helal Uddin Abbas, også han født i Bangladesh, med falske beskyldninger om at Abbas var «rasist», «konemishandler», «korrupt», og at han på en «vemmelig» måte hadde fornærmet imamen i Mekka. Abbas stod også bak «fysiske angrep» på politiske motstandere, fortalte brosjyrer, som også siterte imamer som ga sin fulle støtte til Rahman. I tillegg påstod Rahman overfor velgerne at han var et offer for Labours «rasisme» og «urettferdighet» ved at han ble sparket ut av partiet.
Korrupsjon for å fremme islam
Den uavhengige Rahman vant velgernes tillit og ble ordfører samme året, også ved hjelp av maktfulle lokale asiatiske forretningsmenn i den i utgangspunktet tungt Labour-dominerte bydelen. Slik ble hele byrådet bestående av muslimer fra Bangladesh, oppnevnt av Rahman. Finansbyrådsposten gikk til en tidligere ansatt i en IFE-gruppe, og Rahman tok selv kontroll over alle kommunale tilskudd høyere enn 1.000 pund. Igjen fortsatte det samme mønsteret: Økonomisk støtte til verdslige tiltak som kom hele bydelens innbyggere til gode, ble kanalisert til IFE-grupper og islamske organisasjoner, mange av dem nystartede og med tilhold på private adresser til folk i Rahmans vennekrets. Videre solgte han ut offentlige eiendommer til nære bekjente til langt under markedsprisen. Medier som ikke var tilknyttet det bengalske samfunnet i bydelen fikk strupet økonomisk støtte, mens bengalske britiskbaserte fjernsynsstasjoner fikk betydelige påplussinger på budsjettene sine.
Som motytelse fikk Rahman «smiskende dekning». Bydelens borgere kunne heller ikke unngå å se Rahmans ansikt konstant i det offentlige rommet. Bydelen ble tapetsert med reklamebilder av ham på lyktestolper og bygninger for borgernes skattepenger.
Rahman prøvde også å stenge historisk museum i bydelen, noe som kun ble stanset grunnet proteststorm. Han prøvde videre å stenge puber og selge ut kunst som «fornærmet islamske følelser». Han etablerte nye ordninger som kanaliserte «hundretusener av pund» til i hovedsak bygninger der islam praktiseres. Han støttet moskéer som promoterte hatpredikanter med millionbeløp. Han lot byråder delta på kampanjer mot homofile, som en Rania Khan, som mobbet homofile offentlig ledsaget av foto av kniver på en nettside hun hadde: «Jeg vet at det ikke er kvinnelig, men jeg elsker knivene mine.» Ikke nok med det. Rania Khan promoterte på samme nettside muslimske ekstremister som ikke har innreisetillatelse til Storbritannia.
Hva med livet på innsiden av rådhuset med en svært Medina-tro ledelse? Ansatte fortalte at islam absolutt satte preg på arbeidsdagen. Midt i møter kunne folk bryte opp for å be. Andre møter ble avlyst når de kolliderte med bønnetid. Under fastemåneden ramadan, fikk alle ansatte e-post fra en byråd som anmodet om at samtlige skulle faste.
Utestenges fra politikken
Jeg kunne fortsatt nær sagt side opp og side ned med dokumenterte eksempler på personlige berikelser og ideologisk ubehag fra denne første perioden Rahman satt ved makten, men jeg velger å stoppe her. Bildet av hva som skjedde i politikken i Tower Hamlet etter Rahmans politiske grep sammen med ekstremister, burde være tydelig nok.
Etter fire år som politisk leder i Tower Hamlet var det duket for nytt lokalvalg. Ha nå i mente at bydelen består av 32 prosent med røtter i Bangladesh og totalt 34 prosent med muslimsk bakgrunn (2011-tall). Ville Rahman klare å holde på ordførerstolen etter alle skandalene? Jo da, det klarte Rahman og vennene i moskémiljøet. Året etter, i 2015, måtte Rahman likevel forlate maktposisjonen og ble utestengt fra politikken frem til 2021 etter en kjennelse avsagt av den britiske Election Court (Valgdomstolen). Offentlig granskning hadde ikke minst avdekket massivt med stemmejuks både før, under og etter at valglokalene stengte dørene året før, orkestrert av Rahmans ideologiske venner. Skrifteksperter mente eksempelvis at én person hadde fylt ut «hundrevis» av stemmesedler. Rahmans flokk hadde også benyttet både «bestikkelser, trusler og utilbørlig påvirkning» av velgerne, som påspandering av gratis drikke og mat.
Dommeren definerte videre Rahmans opptreden under valgkampen som «kynisk pervertert» overfor «det muslimske samfunnet». Rahman og hans mannskap hadde eksempelvis fått 101 imamer til å forfatte en erklæring på bengali om at det var muslimske velgeres «religiøse plikt» å stemme på Rahman. I tillegg bemerket dommeren at Rahman hadde benyttet falske anklager mot Labours motkandidat, John Biggs, for å svekke Biggs’ anseelse og troverdighet blant velgerne. Biggs var «rasist», som Rahman (igjen) hadde hevdet i valgkampen, og han koblet Biggs til kjente britiske fascister.
Som dommeren bemerket: Rahman hadde drevet en «hensynsløs og uærlig kampanje for å overbevise velgermassen at hans rival John Biggs var en rasist». Høyesterett opprettholdt kjennelsen.
En gjennomislamisert bydel
Jeg har selv vandret i gatene i Tower Hamlets, og følte meg virkelig hjemme – i Pakistan, landet jeg kjenner godt etter 17 besøk der. Dagen jeg besøkte bokhandelen til East London Mosque, observerte jeg en gutteklasse på barneskoletrinnet som ble ført av læreren fra en del av bygningskomplekset til moskéens hoveddør for menn. Alle guttene var kledd i islamsk skoleuniform, kjortel og posebukser, det samme var læreren med en neve langt skjegg. Det var tid for formiddagsbønnen, og kvinner i hijab og niqab – intet unntak – strømmet inn i kvinneseksjonen.
Dette er altså den oppvoksende generasjonen gutter som får Maududis ideologi innprentet før de lærer å lese på privatskole subsidiert av britiske myndigheter. Jeg kan ikke registrere at de avslørte forholdene i dokumentaren Storbritannias islamske republikk fikk noen merkbare konsekvenser for denne moskeen og dens mange filialer. Hvorfor? I dokumentaren sier en verdslig muslim og forsker, Houriya Ahmed, at det hele koker ned til manglende politisk mot. Ahmed, som den gang var ansatt på Senter for sosialt samhold (Centre for Social Cohesion), formulerte seg slik:
«Mange politikere forstår tematikken, men de er altfor redde for å ta i den fordi de frykter å bli stemplet som islamofobe eller anti-muslim.»
Ahmed mener løsningen må være denne: «Jo mer politikere står opp mot islamistisk politikk, jo mer vil islamister forstå at de ikke er velkomne. Av politikere og av muslimske samfunn.»
Tilbake i ordførerstolen
I dag sitter et rystet Labour tilbake etter at Rahman etter fem års utestengelse fra politikken, er tilbake for fullt og har inntatt ordførerstolen igjen, denne gangen med sitt nye parti Aspire. I Tower Hamlets hadde Labour før valget torsdag i forrige uke et bunnsolid flertall med 40 seter av 45 mulige. Etter torsdagens valg sitter Labour ribbet tilbake med 19 seter. Rahmans Aspire tilkjempet seg 24 seter, og fikk dermed flertall.
Igjen så vi en takknemlig Rahman etter valgseieren som lover å være ordfører for alle, de som tror og de som ikke tror, svarte som hvite, og han tilbakeviste igjen den dokumenterte korrupsjonen og svindelen som «svertekampanjer».
Det som skjer i Toweer Hamlets politisk må ses som et varsel til hele England og Storbritannia. Det er en lenge varslet katastrofe som nå viser seg i all sin gru i den østlige bydelen i London, en katatrofe for demokratiet som vi etter alle solewerker vil se i den ene byen etter den andre der muslimer ligger an til å bli i flertall, være seg Birmingham, Leicester, Dewsbury, etc. Det samme ligger an til å skje i Oslo og Drammen, som de to første byene i Norge. I Sverige vil antakelig det islamistiske partiet Nyans, storme inn i byrådene i landets storbyer, og antakelig også i Riksdagen.
Våre politikere har selv beredt grunnen for undergravingen av demokratiet vårt gjennom befolkningsutskiftning. Ikke minst har allerede Ap merket fra innsiden hvordan lokale Ap-politikere av muslimsk opphav klarer å klatre betydelig oppover listene ved lokalvalg grunnet stemmekampanjer overfor muslimer. Fremtiden gir seg selv, for den som har politisk mot til ikke å sove i timen.
Hovedkilder:
BBC.co.uk 23. april 2015: «Tower Hamlets election fraud mayor Lutfur Rahman removed from office.»
Telegraph.co.uk 17.oktober 2010: «Tower Hamlets extremist vote poses Ed Miliband’s first big election test.»
Telegraph.co.uk 16.oktober 2010: «Lutfur Rahman: the most extraordinary election propaganda I have ever seen.»
Telegraph.co.uk 21.mai 2014: «Lutfur Rahman: 30 things you need to know about the extremist-linked mayor of Tower Hamlets.»