Hamse Hashi Adan (20) døde av skuddskadene dagen etter, fredag for fem dager siden.
Politiet har jobbet intenst med å finne motiv og gjerningsperson(-er), men har så langt ikke lykkes.
Mortensrud er et belastet boligområde i den innvandrertette bydelen Søndre Nordstrand. Rektor ved Lofsrud skole på Mortensrud, Trond Nilsen, mener ungdommen på Mortensrud er sviktet av Oslo kommune. Han påstår videre at 99,9 prosent av ungdommene på Mortensrud og deres foreldre er «flotte mennesker som gjør sine plikter».
Hvor han har tallet 99,9 prosent fra, er for oss helt ukjent.
Redde for å «snitche»
Nilsen ser ut til å slå seg selv på munnen når han i fortsettelse av intervjuet med Aftenposten, sier følgende:
Ungdommer og unge voksne i området har ofte ikke tillit til hverken ansatte fra kommunen eller politiet, ifølge Nilsen.
– Folk tør ikke kontakte politiet, de er redde for å bli «tatt» for å sladre. Å «snitche» er det siste du skal gjøre.
Rektoren vil ikke spekulere om det er den strenge kulturen for ikke å sladre som er grunnen til at ingen så langt er pågrepet i skytingen.
Det Nilsen her forteller oss, ser ut til å være som hentet ut av fryktkulturen (æreskulturen) i land vi ikke liker å sammenlikne oss med, som Somalia, opphavslandet til Adan.
At unge i dagens Norge ikke våger å snakke med politiet – dertil når det handler om den alvorligste av alle forbrytelser – drap – er et vitnesbyrd om et havarert fellesskap.
Ikke kontakt
Politiinspektør Grete Lien Metlid, forteller at politiet ikke har fått kontakt med flere av ungdommene som var på åstedet for drapet, tross en omfattende etterforskning.
Grete Lien Metlid er leder for etterretning og etterforskning i Oslo politidistrikt.
Hun kjenner seg igjen i at noen ikke ønsker å gi opplysninger til politiet i mange sammenhenger.
– I en så alvorlig sak der en ung mann er skutt og drept, må man bidra hvis en vet noe og snakke med politiet, sier Metlid.
Metlid sier videre at hun skjønner at noen kan være redde:
– Vi vet ikke hvem som har skutt, og noen kan være redde for at det kan få konsekvenser å snakke med oss, sier Metlid.
Hun understreker:
– Det er jo politiet som etterforsker. All informasjon vi får, må alltid ettergås og følges opp av politiet. Det er sjelden at vi opplever at man blir utsatt for noe fordi man bare har snakket med politiet.
Sladrehank?
Rakel Rohde Næss, førstelektor på Universitetet i Sørøst-Norge, forsker på fenomenet «snitching». – Ungdom lar være å melde om urett fordi de ikke ønsker å bli sett på som en snitch, sier hun. Rohde Næss redselen for å bli oppfattet som en snitcher «er mer utbredt enn vi trodde. Dette styrer ungdomskulturen i stor grad», sier hun.
I henhold til Aftenpostens fremstilling, skal vi tro at sladring og snitching langt på vei er det samme fenomenet «Sladrehank skal selv ha bank», som barnesangforfatteren, Margrethe Munthe, skrev for rundt 100 år siden. Rohde Næss er imidlertid ikke enig i det:
– Snitching er mye mer alvorlig og utbredt enn sladrehank. Ungdom overvåker hverandre, og bare ved et tastetrykk kan hele byen informeres. Det får ofte konsekvenser for den som har sagt fra om noe.
Alvoret bekreftes av en gutt i Skien.
– Du blir stengt ute. Ingen vil snakke med deg om du er en «snitcher», sier Ahmad Abozamel (16) fra Skien til NRK.
Rektor forteller videre at de som var til stede da Adnan ble drept, er unge voksne. Ikke en gjeng, mener han, men «en løst sammensatt gruppe. Noen har kanskje ikke jobb, noen har falt ut av skolen, noen går på skolen, noen har jobb, og andre ikke».
Fellestrekket for disse personene er at de ikke har et sted å være, ifølge rektoren. Derfor henger de på Lofsrud skole, som er en ungdomsskole, og barneskolen Mortensrud skole. Dette har vært en utfordring for skolene i mange år, sier han.
– Ofte finner vi narkotika i skolegården, små poser med marihuana. Vi sender det inn til politiet hver gang.
Dette med 99,9 prosent fremstår mer og mer som et mysterium.
Det Nye Norge
At den nye ungdomskulturen i Norge skal handle om at man engang ikke snakker med politiet når et ungt menneske er skuddrept i det offentlige rommet – i frykt for represalier og/eller utstøtelse – fremstår dessverre som troverdig. Men at denne kulturen skal handle om «Sladrehank skal selv ha bank», er helt utopisk.
Dette er en importert og fast bestanddel av den brutale æreskulturen. At norsk ungdom også kan bli fanget av tentaklene til æreskulturen i sine nærmiljø, er selvsagt fullt mulig. Men vi vet hvor dette tanke- og handlingsmønsteret har sitt opphav.
Tankene går til trippeldrapet av søstrene på Kaldbakken i 2006. En god kilde blant pakistanere fortalte HRS at hun og en pakistansk venn hadde forutsett drapene allerede ett år før dette skjedde. Den unge kvinnen hadde endog en SMS-utveksling på mobilen sin der dette ble snakket om, fordi den eldste av søstrene var i ferd med å løsrive seg fra storfamilien og flytte for seg selv. Vi i HRS ba henne innstendig om å gå til politiet med informasjonen, hvilket hun ikke våget. Hun ville ikke ta sjansen på at hennes kontakt med politiet kunne komme feil personer før øret. Velkommen til Det Nye Norge.