Kvinner og likestilling

Norge kan anerkjenne både barneekteskap og flerkoneri

Med den økende innvandring fra muslimske land har det oppstått problemer som ekteskapsloven av 1991 ikke regulerer. Hva gjør vi for eksempel med barneekteskap og flerkoneri når disse ekteskapene er gyldig inngått i hjemlandet? Er vi forpliktet til å anerkjenne disse i Norge?

Dagens lov som regulerer ekteskapsinngåelser og formuesforholdet mellom ektefellene ble vedtatt i 1991. Det er i årenes løp foretatt mange endringer i loven, men hovedprinsippene i loven står likevel fast:

  • To personer kan inngå ekteskap, så lenge:
  • begge er over 18 år, og
  • ikke er slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken, og
  • ikke er gift fra før, og
  • at de gjør det frivillig, og
  • har lovlig opphold i riket.

Så langt, så vel.

Mye vann har rent i havet siden 1991 og loven er flikket på mange ganger i takt med samfunnsutviklingen. Dessuten har det med årene dukket opp problemstillinger som ingen hadde tenkt på da loven ble skrevet. Et særdeles aktuelt spørsmål er hva man skal gjøre med barneekteskap inngått utenfor Norge.

Den selvfølgelige hovedregel er at ekteskap lovlig inngått i et annet land skal anerkjennes i Norge. Men hva gjør vi når en trebarns mor på 19 år fra Midtøsten søker familiegjenforening med sin fetter som har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge? Og de ble gift i hjemlandet da hun var 14 år og han 21 år? Jeg minner om at den seksuelle lavalder i Norge er 16 år og at selv samtykkende sex med en under 16 år derfor er straffbart i Norge. Dette er ikke et tenkt tilfelle, en slik sak kom opp til behandling i UNE for et år siden. Mer om dette nedenfor.

For å få regulert slike tilfeller foreligger nå et forslag til endringer i ekteskapsloven, ref. Prop. 135 L (2020-21)

18-årsgrensen skal også gjelde for utenlandske ekteskap

Lovendringen slår fast at 18-årsgrensen også skal gjelde for ektefeller uten tilknytning til Norge, men som ønsker ekteskapet anerkjent her.

Det vil si at dersom en av partene ikke hadde fylt 18 år da ekteskapet ble inngått har ekteskapet ingen rettsvirkning i Norge og kan for eksempel ikke danne grunnlag for familiegjenforening. Formålet med å slå dette fast er selvsagt å sende et krystallklart signal utad om at i Norge tolereres ikke barneekteskap.

Videre slår lovforslaget fast at et gyldig inngått ekteskap ikke anerkjennes i Norge dersom en av partene allerede var gift da ekteskapet ble inngått, det vil si at bigami godtas heller ikke. Så langt vel og bra.

Men så var det unntakene

Problemet er bare at lovforslaget er uthulet med noen viktige unntak.

18-års grensen for ekteskap er absolutt i Norge for ekteskap inngått i Norge, det vil si etter norsk rett. Det betyr at dersom en eller begge partene har tilknytning til Norge, det vil si har statsborgerskap eller oppholdstillatelse og gifter seg her, så kan det ikke gjøres unntak fra denne regelen. Dette gjelder i utgangspunktet også der ekteskapet er inngått i utlandet, men lovforslaget sier at statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) kan gjøre unntak og fravike fra aldersgrensen dersom «sterke grunner» taler for det.

Hva hvis ingen av partene hadde slik tilknytning til Norge, men flytter hit etterpå? Da åpner lovforslaget for at statsforvalteren kan gjøre unntak for ekteskap inngått der en eller begge var helt ned til 16 år da de giftet seg.

Og ikke nok med det. I lovforslaget står det at «statsforvalteren kan også anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.» Det kan bare bety at det åpnes for unntak også der en av partene var under den seksuelle lavalder! Og det var jo nettopp godkjennelse av barneekteskap denne loven skulle sette en stopper for.

Her åpner altså regjeringen opp for at en eller annen saksbehandler hos statsforvalteren skal sitte og vurdere hvorvidt det er «sterke nok grunner» for å anerkjenne et barneekteskap inngått i utlandet. Til og med når en av partene var under den seksuelle lavalder da de giftet seg.

Hva med bigamitilfellene?

Lovforslaget inneholder en uttrykkelig forutsetning om at et ekteskap ikke skal godkjennes dersom en av partene allerede var gift ved ekteskapsinngåelsen. Men også her uthules bestemmelsen av et unntak, ved at «statsforvalteren kan likevel anerkjenne ekte­skapet dersom sterke grunner taler for det.»

Hva som er «sterke grunner» er det den til enhver tid sittende regjering som avgjør ved å utstede en forskrift eller en instruks til statsforvalteren der det sies hvor lista skal ligge.

I prinsippet åpner dette unntaket opp for familiegjenforening med både kone nr. 2, 3 og 4 i Norge såfremt ekteskapene er gyldig inngått i hjemlandet. Det er lett å se for seg at de forskjellige konene som gjerne har hver sine barn med mannen etter hvert vil påberope seg lovens unntak og det vil bli vanskelig å si nei dersom de er bosatt i et urolig område. Dersom mannen etter hvert får norsk statsborgerskap vil han kunne reise på ferie til hjemlandet. Hvis konene da blir gravide har barna rett til norsk statsborgerskap, noe som igjen vil danne grunnlag for familiegjenforening med sine mødre som enda ikke er i Norge.

Regjeringens berøringsangst

Lovforslaget bærer preg av at den ikke helt vil ta tak i det som er problemet og som man i utgangspunktet ville løse – å få slutt på barneekteskap og flerkoneri. Dette fenomenet har spredt seg med den stadig økende import av ektefeller gjennom familiegjenforening, hovedsakelig fra muslimske land.

Saken har åpenbart vært en varm potet for regjeringen som derfor har lagt inn så mange unntak i lovforslaget at hensikten med loven er uthult. Ved å overlate til statsforvalteren å vurdere om det foreligger «sterke nok grunner» til å fravike lovens hovedregler har man dessuten effektivt sørget for å hindre allmenheten innsyn i hvordan loven praktiseres. For der er det selvsagt full taushetsplikt i familiesaker.

Hvordan burde lovforslaget ha vært?

Om regjeringen virkelig hadde hatt til hensikt å løse problemene innvandringen fra muslimske land har skapt i form av barneekteskap og flerkoneri så hadde alle unntakene vært strøket fra forslaget.

Da hadde vi sittet igjen med en lov som slo fast at for å kunne anerkjenne et utenlandsk ekteskap som grunnlag for familiegjenforening i Norge, så må det utenlandske ekteskapet tilfredsstille de norske reglene for ekteskapsinngåelse. Punktum. Det ville skapt lovregler som var enkle å anvende, i stedet for at det nå skal sitte saksbehandlere hos statsforvalteren å vurdere frem og tilbake hva som faller inn under de enkelte forskrifter og instrukser som de skiftende regjeringer måtte finne på å utstede.

Hvis det er et utenlandsk par som mener bestemt at de ønsker familiegjenforening i Norge til tross for at ekteskapet ikke anses gyldig, er det jo bare å oppsøke nærmeste norske ambassade og gifte seg der etter norske regler så er det problemet løst.

Hvordan gikk det med trebarnsmoren på 19 år?

Slik reglene er i dag er det ikke lovregulert hva som skal til for å nekte å godkjenne et ekteskap som er lovlig inngått i et annet land. Disse sakene behandles nå av UDI med UNE som klageinstans, og deretter kan et avslag fra UNE bringes inn for domstolene for lovlighetskontroll.

Saken ble satt på spissen for et år siden da UNE fikk på bordet en klage på et avslag på familiegjenforening i UDI. Saken gjaldt en fetter og kusine fra Syria som hadde giftet seg da hun var 14 år og han 19 år. Hun søkte familiegjenforening i Norge da hun var 19 år og paret allerede hadde fått tre barn.

Det var for så vidt ingen tvil om at hun og barna hadde et genuint ønske om å bli gjenforent med sin fetter og ektefelle i Norge, men hun fikk likevel avslag i UNE. Grunnen var at det ville stride mot det som i internasjonal rett kalles «ordre public», det vil si det ville vært støtende mot norsk rettsorden å akseptere et ekteskap med en 14-åring som grunnlag for familiegjenforening, selv om ekteskapet var gyldig inngått i Syria.

Med de foreslåtte endringene i ekteskapsloven vil det være statsforvalteren som skal vurdere om det er sterke nok grunner til å godkjenne ekteskapet, ikke UDI og UNE. Det vil fjerne denne type saker fra den demokratiske kontroll som ligger i at saken avgjøres av en uavhengig nemnd på tre personer bestående av en nemndleder med dommers kompetanse og to menige nemndmedlemmer.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg selv var en av de tre nemndmedlemmene som satte foten ned i den saken som omtales her.

Er løpet kjørt?

I og med at lovendringene har passert komitébehandlingen og nå ligger for avgjørelse i Stortinget er det mye som tyder på at de politikerne som burde ha trukket i nødbremsen har sovet i timen. For når lovforslaget allerede i utgangspunktet er like hullete som en sveitserost løser det ikke de problemene som det vel var ment å løse.

Men de muslimske organisasjonene kan være godt fornøyde med regjeringen Solbergs innsats – her er det helt opp til den til enhver tid sittende regjering, ikke Stortinget – å instruere statsforvalteren om hva som skal til for at unntakene skal komme til anvendelse.

Så kan vi jo alle tenke oss til hva som vil skje hvis de rødgrønne inntar regjeringskontorene til høsten.