Koronapandemien har slått svært skeivt ut i Norge. Barn og ungdom har fått dårligere undervisningstilbud, organiserte tilbud er satt på vent, og fri lek og sosial moro er redusert til et minimum.
Eldre har levd isolert, mange har møtt døden uten å ta farvel med særlig mange av sine nærmeste.
Formuer i mange næringer er tapt eller redusert, andre formuer har skutt fart – i næringer som har hatt fordel av den fysiske nedstengningen: bryggeriene, sportskjedene, de som selger kontorrekvisita og leker. Noen eiere har både mottatt kompensasjon for bortfall av omsetning og tatt ut utbytte, det har framstått som umusikalsk i beste fall. Samlet sett er det neppe tvil om at det har vært mye angst og bekymring for de som har inntekt fra det private næringslivet.
Utelivet, kulturlivet, hotell- og restaurantnæringen, reiselivet, flyselskaper inkludert næringer og aktiviteter knyttet til alt dette, har gått nesten helt i stå. Store statlige redningspakker har mildnet effekten, ja, i den grad at det var færre konkurser i 2020 enn året før, men det er ikke tvil om at mange hundretusen i næringslivet har ofret mye for å redusere og slå ned smitten.
Ikke minst har mange i helsevesenet stått på i disse tider, og det meldes om intensivansatte som ikke bare er fysisk sliten, men mentalt utslitte av møte med alle disse som er så alvorlige syke. Men også i helsevesenet har «dugnaden» slått svært ulikt ut: Når planlagte operasjoner kanselleres, er det mange som har fått mindre å gjøre, ikke mer.
Også lærerne har jobbet ekstra, nytt undervisningsmateriell tilpasset Teams og andre verktøy måtte lages. Ansvaret for å hindre smitteutbrudd blant elever har sikkert tært på den psykiske helsen. VG meldte i januar om utslitte lærere av alt merarbeid og bekymringen, og at halvparten vurderte å bytte yrke:
Lærere opplever seg overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet i pandemi-skolen. 53 prosent av dem har enten søkt seg bort – eller vurderer jobb utenfor skolen.
Men det er ikke til å legge skjul på at pandemien også har vinnere. De som før hadde stressende kontorjobber med klienter og kunder, har i stor grad blitt henvist til hjemmekontor og digitale møter. Reisetid og køkjøring forsvant, kostnader ved arbeidsreiser og utelunsjer redusert, men lønnen og pensjonsopptjeningen forble fast, høy og trygg.
Renten har gått ned, og kjøpekraften for offentlige ansatte har økt også av den grunn.
Akademikere i offentlig sektor, mange med eneboliger, hage, hund og hytte, er vinnerne. De har sluppet unna «dugnaden».
Er det tenkelig at det kan finnes en annen dugnad de kunne melde seg på, kanskje? Tilby å stå over noen lønnsoppgjør? Be om ekstra skattetrekk for 2020? Jobbe gratis overtid? Yte litt ekstra til frivillige organisasjoner?
Bare fantasien setter grenser, om dugnadsviljen er der …