Den svenske journalisten Thomas Gür peker på tre myter som det politiske Sverige tror kan løse problemet med innvandrergupper som lever på utsiden av både økonomien og storsamfunnet.
Myter fra høyre til venstre
Dette er de tre mytene som liksom skal fikse utenforskapet: 1) Å skape flere jobber som ikke krever fagutdanning samt avregulere arbeidslivet (lavere minstelønn osv.), 2) satse på utdanning og kompetanse for innvandrergruppene og til slutt 3) (frivillig) repatriering.
Det første støtter partier som Centern, Liberalerna og deler av Moderaterna; det er den sosialliberale løsningen.
Sosialdemokrater og øvrig venstreside tror mest på å øke realkompetansen til innvandrerne gjennom et massiv utdanningsløft, slik at de kommer inn i jobber som et moderne samfunn trenger.
Den tredje myteløsningen finnes særlig i Sverigedemokratene: repatriering.
Disse tre måtene å bekjempe utenforskapet på har noen fellestrekk, sier Gür:
Den første er at disse mytene, i likhet med all annen mytedanning, til dels er riktige, eller snarere i denne kontekst, ønskelige. Det ville vært bra om veiene inn på arbeidsmarkedet ble enklere og at det eksisterte flere jobber for ukvalifisert arbeidskraft (og dermed også lavere lønninger). Det hadde også vært bra om flere utdannet seg for å lettere komme inn på arbeidsmarkedet. Og det hadde vært bra om flere i utenforskap returnerte frivillig til sine hjemland og ikke belastet det svenske samfunnet.
Myter: litt rett, mest feil
Ingen av de foreslåtte tiltakene, verken alene eller sammen, vil ha noen «nevneverdig effekt» på utenforskapet, mener Gür.
Nei, det går ikke å skape så mange jobber for ukvalifiserte. Og det skulle heller ikke være ønskelig at Sverige utvikles til en økonomi med så mange enkle jobber, ettersom vi dermed ikke ville klare å ta inn så mye skatt som vi trenger for å opprettholde en moderne velferdsstat.
Nei, vi kan ikke utdanne en mengde med voksne personer som er i utenforskap, hvorav mange kanskje til og med er analfabeter på sine egne morsmål, slik at de kan bli sysselsatt i et arbeidsmarked som ikke bare krever gode kunnskaper i svensk språk, men også i engelsk.
Nei, vi kan ikke frivillig få personer til å returnere til sine hjemland i noen stor utstrekning, og det selv om vi skulle tidoble returstøtten fra 30.000 kroner i dag til 300.000 kroner per person, og maksimum 75.000 per familie til 750.000 kroner. Det finnes ingen historiske eksempel i moderne tid der innvandrere fra hjemland som er fattigere eller mer urolige enn mottakerlandet, har lykkes med å få dem til å dra frivillig til hjemlandet.
Altså: Det lar seg ikke gjøre å opprette tilstrekkelig mange enkle jobber, det er heller ikke ønskelig samfunnsøkonomisk; å utdanne grupper der mange er analfabeter på eget språk til det nivået som kreves i arbeidslivet i dag, er urealistisk; og kun få vil la seg lokke til repatriering, selv om returstøtten tidobles fra dagens nivå.
Stopp innvandringen, pluss drakonisk krim-bekjempelse
Hva gjenstår da, har Sverige ingen mulighet til å redusere utenforskapet og igjen få et samfunn i større balanse mellom de som jobber og de som lever på offentlige ordninger?
Ikke på kort sikt, svarer Gür.
Men to tiltak vil ha effekt framover, og uten at det koster skattebetalerne noe som helst, ja, som dels vil kutte kostnader og frigjøre penger som kan brukes til noe mer produktivt:
Det første er å stoppe all innvandringen som må forsørges fra det offentlige og som opprettholder utenforskapet, noe jeg vil komme tilbake til i en fremtidig tekst.
Det er andre er å implementere en kriminalitet- og rettspolitikk med tydelig og drakonisk rettshåndhevelse for et tryggere land, slik at ressursene som i dag benyttes til å reparere de skader som kriminaliteten fører til – både når det gjelder tilliten til statsmakten, hos ofrene for kriminalitet og for økonomien – kan brukes til å bygge landet.
Også norsk politikk er preget av de samme mytene. De sirkulerer og sirkulerer, dessverre også i siste Brochmann-utredning (2017), som anbefalte særlig å satse på kvalifisering. Vi kritiserte rapporten da den kom ut for å være urealistisk og preget av lite nytenking. Det er tragisk hvor lang tid det tar før erkjennelsen synker inn.
De to tiltakene Gür nevner til slutt, er aktuelle også for oss, selv om både den ikke-vestlige innvandringen og kriminaliteten i Sverige er på et helt annet nivå enn her hjemme. Foreløpig.
Thomas Gür er blant annet journalist, informasjonsarbeider, spaltist i Bulletin, og en av grunnleggerne av tidsskriftet Kvartal.