Arkitekten Gaute Brochmann er spaltist i Morgenbladet, der han skriver om – ja, arkitektur. I en interessant artikkel kritiserer han utbyggingen i Oslo for å bygge for høyt og for tett, slik at Oslo får nye bydeler som han tror at folk ikke vil bli boende i.
Avvik fra tidligere byutvikling
Dette er et brudd med tidligere store utbygginger i Oslo, mener Brochmann. Han skriver for eksempel at «de store drabantbyene ble bygget som sosialdemokratiske utopier». Utbyggingen var variert, alt fra høyblokkene på Tveita og atriumhusene på Ammerud på 60-tallet til rekkehusene på Holmlia i 1980-årene.
Stovner, Romsås og Furuset har ikke verdens beste rykte, men de er likevel steder med identitet, og mange bor der hele livet. Sannsynligheten for at nye bydeler som Hovinbyen nederst i Groruddalen, med Økern i midten (Hovinbyen er egentlig et stort byutviklingsområde, som vil inkludere mange bydeler) får et mye verre rykte enn drabantbyene fra 1960- og 70-tallet, er stor. Nesten alle bydeler i Oslo har nettopp «egne identiteter», om det er Bøler eller Bjørvika, hevder Brochmann.
Men han tviler på om den delen av Hovinbyen som reiser seg nå, på de gamle industritomtene på Ulven, kan utvikle seg til noe annet enn transittboliger – et sted for et midlertidige opphold for folk som skal videre.
Selvsagt kan vi ikke vite nøyaktig hvordan et nabolag vil fremstå 20 år frem i tid. Men stygt eller pent, trist eller trangt, regner man som regel med at noen blir boende der: Som i Groruddalen, som av sine patrioter er både elsket og hatet, en kilde til både stolthet og skam. Men det er i alle fall et sted. Det har en karakter, formet av beboernes kollektive bevissthet og de miljøene de har skapt.
Vil ikke Ulven også bli et sted? Vil ikke Ensjø eller Løren, ja hele denne enorme Hovinbyen få sin egen identitet etter hvert? Kanskje. Men jeg er faktisk ikke helt sikker.
Hvorfor bygger vi som om Oslo var Hong Kong?
Så hva er grunnen til at Norge, et av verdens rikeste land, et av verdens beste land å bo i, holder på med denne halsløse, identitetsløse utbyggingen i sin hovedstad?
Brochmann svarer:
Slik jeg ser det, er det to grunner til at Ulven nå bygges som det gjør. Ingen av dem er at noen egentlig mener at dette er et godt sted for mennesker å bo. Den første og underliggende årsaken til bebyggelsen, er et bærekraft-paradigme som sier at det alltid er riktig å bygge høyt og tett, siden små leiligheter i tette konsentrasjoner anses som miljøvennlig.
Den andre og helt konkrete foranledningen, er en ren markedslogikk, der man tenker at bebyggelsen beviselig er akseptabel siden det finnes mennesker som helt frivillig betaler store penger for å bo her. Og så er altså spørsmålet om de egentlig vil bo. Eller om en leilighet på Ulven vil være synonymt med et trinn på boligstigen, før man selger med fortjeneste og flytter videre til et bedre sted. I så fall ender vi opp med et boligprosjekt som vi vet har en økonomisk funksjon og eksistensgrunnlag. Den sosiale legitimiteten er mindre selvsagt.
For at en bydel skal få en identitet, trengs en slags kollektiv bevissthet og et felles prosjekt. Men er det mulig hvis bydelen egentlig er en transitthavn for folk på boligreise?
Men det påfallende med artikkelen, er at han ikke nevner med ett ord hva denne kortsiktige utbyggingen først og fremst drives av – nemlig tilflytting og innvandring. De som flytter inn i Oslo, er også gjerne innvandrere. Dagbladet kunne melde at i 2018 hadde 1.963 av de 2.709 som flyttet fra Nordland, Troms og Finnmark innvandrerbakgrunn. Det vil si at 72 prosent av dem som flyttet fra Nord-Norge i 2018 hadde innvandrerbakgrunn, året etter 62 prosent.
Oslo har i alle år etter 2006 vokst med mer enn 10.000 innbyggere hvert år, skrev jeg i intervjuboka Fremmed i eget land (2015). Oslo passerte 650.000 innbyggere i februar 2015. Oslo og Norge har aldri tidligere vokst og endret demografi i samme tempo som nå. Da jeg flyttet til Oslo tidlig på 1980-tallet, opplevde Oslo en nedgang i folketallet.
Oslo kommune oppgir at det per 1.1.2020 bodde 693.494 innbyggere i byen. Folkemengden i Oslo økte med totalt 12.420 innbyggere gjennom året, hvilket var betydelige høyere enn i 2018, da veksten var på 7.598. Av alle år etter årtusenskiftet hadde 2019 den fjerde høyeste befolkningsveksten, etter 2008, 2011 og 2014. Oslo hadde i 2019 den høyeste befolkningsveksten av landets fylker. Oslo sto alene for 32 prosent av landets befolkningsvekst, Oslo og Akershus til sammen sto for 55 prosent av landets vekst, mens Oslo og Viken sto for 67 prosent av befolkningsveksten nasjonalt. Norge vokser ikke, det er Østlandet som vokser.
Kommunen opplyser også at det ble født 9.343 barn i Oslo i 2019, hvilket var kun 34 flere fødte enn i 2018. Sett i forhold til antall kvinner i fødedyktig alder tyder dette på at 2019 var nok et år med historisk sett meget lav fruktbarhet.
Befolkningsveksten til Oslo og Østlandet ellers skyldes ikke at det har vært noen babyboom blant innfødte nordmenn. Det er innvandring og innflytting som er driverne til befolkningsveksten i Oslo, og som driver opp boligbyggingen og prisnivået.
Klima er et sekundært argument
Voldsom boligutvikling drives av veksten i innbyggertallet. Det er den primære årsaken.
I tillegg kommer klima-argumentet, selvsagt, som gjør at politikerne som er bitt av den grønne basillen ønsker å samle flest mulig innbyggere i store bomaskiner rundt kollektive knutepunkt.
Norge har tradisjonelt hatt spredt bosetting, med et stort innslag av selveide, frittliggende eneboliger, til og med i byer. I Oslo ble for eksempel Grefsen og Kjelsås bygd ut fra 50-tallet, i det vesentlige med villaer og tomannsboliger.
Av hensyn til klima, er slik utbygging utenkelig i dag.
Aftenposten har også dekket utbyggingen på Ulven kritisk, om «3.000 boliger og 5.000 arbeidsplasser i et ‘ingenmannsland’ omringet av motorveier». Bortsett fra utbygger, OBOS-sjef Daniel Siraj, var alle i reportasjen kritiske.
Eneboliger bygges nesten ikke lenger i Oslo. Heller ikke rekkehus bygges det noe særlig av. At oslofolk i livsløpet kunne flytte fra en leid kjellerleilighet, til egen liten leilighet, til rekkehus og til slutt ende opp villa, i samme lokalsamfunn eller skolekrets, blir ikke mulig i de nye bydelene.
Den viktigste driveren bak dagens tette, høye og inhumane utbygging er altså innvandring. For selv ikke MDG i Oslo ville vel foreslått å rive store boligområder for å flytte oslofolk til høyhus rundt t-bane- og togstasjoner i et fåfengt og helt urealistisk håp om å redde det globale klima i 2100?
Holmlia – idyllen som forsvant
Byforsker Erling Dokk Holm skrev i 2018 om Holmlia – en bydel som de siste årene har vært forbundet med voldelige gjenger og svenske tilstander – at den ble bygd på 80-tallet som svar på kritikken av de sjelløse drabantbyene fra 60-tallet:
Holmlia er helt annerledes enn Tveita, for ikke å si Romsås, Ammerud, Haugerud, Lambertseter etc. Holmlia var et svar på kritikken som hadde rammet drabantbyene. Holmlia har ingen høye blokker, men rekkehus, småhus og lave blokker nennsomt plassert i terrenget. Holmlia er intim, har gatetun og det henger en eim av landsby over det hele.
Ideen bak Holmlia var god, men de som etter hvert flyttet inn og ble et flertall, klarte ikke å skape et harmonisk og trygt lokalsamfunn. Planleggerne planlegger, men det er de som flytter inn som bestemmer hvordan det sosiale livet blir. Holmlia ble gradvis negativt preget av innvandrere fra patriarkalske klankulturer i Afrika og Midtøsten, som ikke (i tilstrekkelig grad av tilstrekkelig mange) tok til seg norske tradisjoner, normer og verdier.
Dokk Holm forklarer:
Barnefattigdommen er høy, og sysselsettingsgraden er lav. Etnisk har området også endret karakter, slik svært mange av Oslos drabantbyer har. Det var få etniske minoriteter 30 år tilbake i tid. I dag er det få fra flertallsbefolkningen.
Young Bloods, gjengen som i dag herjer, består stort sett av unge menn med innvandrerbakgrunn. De har i løpet av ti år gått fra å være en guttegjeng til å bli en organisert kriminell organisasjon.
Ender som spøkelsesbydel?
En spådom kan gå som dette:
Ulven blir et sted særlig for unge aleneboere og innvandrere med bostøtte.
Innbyggerne i bydelen vil ikke kjenne andre i oppgangen sin, de trener for seg selv på Sats med airpods på øret, de fleste innfødte nordmenn er barnløse og når noe egenkapital har akkumulert seg, vil de flytte til mer humane og komplette lokalsamfunn.
Ulven vil om 30 år fremdeles mangle både kor og korps. Trolig vil Ulven få en moské eller to, men ingen kirke. Kort sagt: Det vil ikke vokse fram et vanlig norsk sivilsamfunn på Ulven.
Om den norske staten blir fattigere – på grunn av at masseinnvandringen har pådratt det offentlige store finansielle forpliktelser i tiår framover og at vi må regne med redusert olje- og gassproduksjon – da vil bostøtte og andre ytelser bli redusert og mange arbeidsinnvandrere vil også dra hjem igjen dersom norsk økonomi krymper. En trang, mørk, men dyr leilighet lokalisert mellom trafikkmaskiner vil da ikke være særlig attraktiv, og færre har råd til å bo der.
Bomaskiner som Ulven vil i et slikt scenario bli folketomme og forfalle raskt.
Manisk byutvikling drevet av historisk høy og ustabil innvandring er et sjansespill.
Hovedillustrasjon: OBOS bygger ut på Ulven, Oslo 2020. Foto: HRS