I 2011 var det 55 anmeldte overfallsvoldtekter bare i Oslo. I mediene ble det omtalt som «voldtektsbølgen».
Etter det store antallet voldtekter i 2011 lagde Oslo-politiet nye retningslinjer for at færre anmeldte overfallsvoldtekter skulle bli omtalt i mediene.
Endringene som skjedde på dette feltet fra 2011 er blant annet blitt omtalt i HRS-rapporten «Kvinner og vold i Oslo» (2011), mens retningslinjene ble regelrett slaktet på rights.no da de ble lagt frem i 2011.
– Dette (overfallsvoldtekter, red.) er ikke underholdning, sa daværende leder for avsnitt for seksualforbrytelser, Kari-Janne Lid, til media. Hun fortsatte:
– Overfallsvoldtektene tones ned fordi det skaper så mye frykt.
Tidligere hadde daværende leder Hanne Kristin Rohde uttalt følgende:
– Vi ser at flere av disse har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner.
I samtlige av overfallsvoldtektene i årene 2006-2008 hadde gjerningsmannen ikke-vestlig bakgrunn.
Så ble det stille i avisene. «Nå blir de fleste sakene hemmeligholdt», skrev Nettavisen 17.03.16.
Den absolutte tystnad
Overfallsvoldtekter er ofte vanskelige å etterforske for politiet. I de fleste tilfellene er det vanskeligere å finne gjerningsmennene – oppklaringsprosenten er nedslående lav. Det innebærer at for voldtatte kvinner i offentlig rom i Norge er sannsynligheten forsvinnende liten for at gjerningsmannen blir dømt og straffet. Det gjør selvsagt noe med frykten hos de samme – og mange andre.
Etter å ha søkt utallige ganger i Google med ulike søkeord finnes det knapt noen nyheter som rapporterer om overfallsvoldtekter lengre. Etter hva jeg kan finne ut blir heller ikke overfallsvoldtektsstatistikkene omtalt i riksavisene. Etter all sannsynlighet ikke i lokalmediene heller. Og det selv om Kripos årlig publiserer disse tallene. Rapportene baserer seg på gjennomganger av fjoråret.I den siste rapporten (20. september 2019) finner vi tall som viser hvor mange overfallsvoldtekter som ble anmeldt i perioden 2013 til 2018.
Her fremgår det at det i 2018 ble anmeldt 82 overfallsvoldtekter. I 62 av disse anmeldelsene er gjerningspersonen ukjent.
Rapporten for 2019 er enda ikke publisert. Ifølge Emil Kofoed, som er leder for seksjon for seksuallovbrudd ved Kripos, vil også denne rapporten inneholde tall som viser anmeldte overfallsvoldtekter.
Hvorfor det ikke finnes tall for 2016 vet jeg ikke, men vi vet hva som skjedde i 2015. Folkevandringskrisa førte også i Norge til svært uoversiktlige tilstander. Kan det være noen sammenheng?
Etter å ha bladd gjennom rapporten finner jeg heller ikke at det står noe spesielt detaljert om hvem som står bak overfallsvoldtektene, utenom en oppsamling av gjerningspersoner for alle typer voldtekter på kjønn, alder og statsborgerskap samt «fødeland» – sistnevnte er regioner (Norge, Europa, Asia etc.) Det samme gjelder ofrene. Men siden overfallsvoldtekter som oftest har ukjent gjerningsperson ville det ikke da være av største betydning å analysere en gjerningsmann-profil for dem som faktisk blir tatt?
Det vi med høy grad av sikkerhet kan si er de aller fleste overfallsvoldtektene forut for 2010 ble begått av ikke-vestlige innvandrere. Det vi også kan si er at politiet og mediene ikke har vært spesielt interessert i å formidle vesentlig informasjon om overfallsvoldtekter etter 2010.
Derfor konklusjonen:
Den voldsomme overrepresentasjonen av ikke-vestlige gjerningsmenn i overfallsvoldtektssaker forut for 2010 følger samme mønster det siste tiåret. Ofrene er i hovedsak norske etniske jenter. Mange av disse jentene har fått ødelagt sine liv, mens mange av gjerningsmennene aldri er blitt dømt for sine ugjerninger.
Politiet synes fortsatt ikke å prioritere denne grove forbrytelsen godt nok.
Noen som føler for en faktasjekk?