Innvandring

Jente (14) giftet til en mann på over 30 år levde isolert i 15 år – i Malmø

Dette er en historie fra vår samtid i innvandringens tegn. Den er grotesk, den kaller på tårer og sinne over hva politisk ledelse har stelt i stand, endog overfor vergeløse barn.

Jeg blir alltid særlig berørt over historier om barnehustruer. Kanskje ekstra berørt fordi jeg som journalist og medmenneske har møtt dem her i Norge allerede tidlig 2000-tallet. Det er fortellinger som gjør uslettelige inntrykk, og der sviket står skrevet i ofrenes ansikt: sviktet av sin mor, sin far, deretter norske myndigheter.

En avis har våknet

Expressen er en avis i Sverige som i den siste tiden ser ut til å ha begynt å riste på det benektende teppet de selv har vært med på å kaste over innvandringens konsekvenser. Og det er bra. Vi er et tilgivende folkeslag, vi som er oppvokst i en tilgivende kristen kulturkrets. Derfor setter vi pris på at journalister og redaksjoner bestemmer seg for å være mer ærlige om hvilke forhold som har fått vokse nær sagt fritt og uhemmet frem.

I dag handler det om ei jente på 14 år som ble sendt på falske identitetspapir fra Tyrkia til en mann på over 30 år i Sverige, også han (selvsagt) tyrker. Arrangert ekteskap med et barn, altså.

Se for deg følgende scene: Ei jente sitter og øver til matteprøven hun skal ha neste dag. Men denne neste dagen ikles hun brudekjole, og i huset venter en ukjent mann som kunne vært faren hennes. Hun blir livredd, løper av gårde og hiver i seg vaskepulver. Hun vil dø, ikke noe annet. Bare dø.

– Jeg tolket det slik at moren min lot meg å dø tidlig i livet, sier Ayla i Malmø, der hun sitter gråtkvalt og ikledd hijab, nå en godt voksen kvinne.

Også volden rammet Ayla. – Mine 15 første år i Sverige var en katastrofe. Mannen min slo meg ofte. Hvis han ikke likte maten jeg hadde tilberedt, kunne han kaste den i ansiktet mitt. Hvis jeg satte spørsmålstegn ved noe han sa, slo han meg.

Aldri en eneste tolk – endog da hun fødte barn

Ayla fikk ikke forlate hjemmet. Ikke gå på skolen. Ikke lære svensk. Hennes rolle som 14-åring i Malmö var å rydde, føde barn og ta vare på husholdningen. Hver dag mellom åtte og fem da mannen hennes var på jobb, kokte og rengjorde hun hjemme hos svigerforeldrene. Da hun kom hjem om kvelden, gjaldt den samme rutinen der. Ayla levde helt isolert fra det svenske samfunnet og hadde verken familie eller venner å henvende seg til.

– Mannen min og svigermor behandlet meg som en slave.

Det var situasjoner der Ayla ble sengeliggende i dager etter mishandling.

15 år gammel var hun gravid. Siden da har hun født seks barn.

Merk så denne informasjonen:

– Jeg fikk aldri tolk. Jordmoren snakket i kanskje 40 minutter på svensk med mannen min, og så oversatte han noe raskt til meg. Jeg vet ikke hva de sa.

For Ayla har barna ikke bare vært hennes eneste kilde til kjærlighet, de har også vært kilden til frihet. Da Aylas mann selv ikke hadde tid til å ta dem til lege- og samtaler på skolen, var det Ayla som måtte gjøre det. Hun sier at hun ble sterkere med årene. At hun kjente lukten av frihet og ønsket mer.

Derfor meldte hun seg på svenskkurs.

Den første uken på SFI gikk Ayla på toalettet og gråt flere ganger. Å sitte i klasserommet minnet henne om livet som barn i Tyrkia. Skolen og undervisningen og matteprøven som aldri ble skrevet. Hun hadde elsket skolen. Hun skulle bli lærer. I stedet ble hun husmor, slave i sitt eget hjem. 

Ingen vet hvor mange kvinner i Sverige som bor i Aylas situasjon, fordi det er kvinner som ikke er synlige. Akkurat som i Norge gjennom alle år. Hvis du kommer som en familieinnvandrer og ikke mottar sosiale ytelser, er det ingen myndighet som sjekker om du trenger spesiell støtte eller annet. Det er det opp til din egen familie å sørge for.

-Bare horer kjører bil

40 år gammel, altså rundt 25 år etter at Ayla kom til Sverige, ville hun ta sertifikat. – Bare horer kjører bil, sa ektemannen. Sju måneder senere var det hun som satt i førersetet og rullet nedover gatene. Hun hadde tatt fra ektemannen makten. 

I noen år nå har hun jobbet et sted i helsevesenet i Malmø. Hun elsker jobben sin – den første og eneste hun noensinne har hatt – og håper å bli der for alltid. Kollegaer beskriver henne som varm, engasjert og likt av alle.

– Å begynne å jobbe var som å komme fra helvete til paradis på jorden, sier Ayla.

Hvordan klarte du å få den friheten etter alle disse årene? spør journalisten.

– Da jeg var liten turte jeg ikke å snakke mot mannen min. Jeg turte ikke engang å åpne et vindu. Jeg kjente ikke loven eller språket eller politiets telefonnummer. Jeg var et barn. Og jeg var redd. Men nå er jeg ikke lenger redd.

Ayla bor fortsatt sammen med mannen hun giftet seg med som 14-åring. Hun har aldri likt ham, men hun har heller ikke tenkt å forlate ham.

– Jeg blir for barnas skyld. I min kultur blir ikke barn behandlet bra hvis foreldrene er skilt. Det ville bli snakk i familien.

Hun kommer ofte tilbake til det faktum at det eneste hun vil er at barna hennes skal være lykkelige, at døtrene har friheten hun selv aldri fikk.

Hun vil at de skal reise fritt, møte venner, ha kjærester og gjøre hva de vil, ikke hva religionen formaner dem om å gjøre/ikke gjøre.

Sykehuset vil ikke svare – er de en del av problemet?

Expressen undrer: Hvordan kunne Ayla bo her i Malmø men aldri bli sett? Endog ikke da hun fødte barna på sykehuset i byen? Avisen har prøvd å få svar fra Skåne universitetssykehus. De vil ikke gi intervju. Betyr det at de faktisk vet om mange flere skjebner som Ayla? Er de en del av den tilslørende løgnkulturen som hersker i Skandinavia?

Som i Norge har innvandrere til Sverige ingen plikt til å gå på språkkurs. Ayla, og flere med henne, mener det er her problemet ligger:

– Jeg hadde trengt å kjenne språket og lovverket. Det er gode lover og regler i Sverige, men jeg lærte ikke noe da jeg kom hit. Hvis du ikke har sosiale fordeler, vil ingen legge merke til deg. Jeg tror alle som kommer til Sverige bør tvinges til å gå på skole for å lære svensk.

Nei, Ayla, du tar feil. Problemet er innvandringspolitikken vår. Du skulle selvsagt aldri befunnet deg på det flyet da du var 14 år. Selv om feministene og sosialistene i alle år hardnakket har forsvart en «liberal innvandringspolitikk». I dag har Norge en 24-årsgrense for innvandring gjennom ekteskap fra et land som Tyrkia. HRS kjempet for den fra 2002 til den var innført i 2017. Vi ble utskjelt på det groveste for akkurat det, fordi dette var «innvandrings- og fremmedfiendtlig». Så gal har både politikk og debatt vært gjennom årene.

Heldigvis har Ayla det bra i dag, etter eget utsagn.

 Hun føler seg fri for første gang på mange år.

– At moren min overlot meg til en voksen mann da jeg var 14 år, vil alltid forbli i meg som et sår. Nå vil jeg være sterk og gjøre alle tingene mannen min forbød meg å gjøre. Før han dør, vil jeg at han skal se at jeg jobber og lever livet mitt.

Er det noe spesielt du drømmer om å gjøre?

– Jeg har aldri vært i Ullared. Jeg har vært i Sverige i 30 år, men nesten bare i Malmö og aldri i Ullared. Jeg ønsker å dra dit.

Det er 20 mil til Ullared fra Malmø, en biltur som tar 2 timer og 12 minutter.

Jeg tror ikke vi trenger å si noe mer. Skammens piler peker i helt riktig retning.

Ayla er ikke hennes riktige navn, opplyser Expressen.

Foto fra svensk getto, Gøteborg, og illustrasjon: HRS

Expressen