Det er Nye Borgerliges leder, Pernille Vermund, som forteller historien på Facebook i formiddag, 20. august. Vermund sier at den nevnte faren bor i hennes lokalområde, idylliske Snekkersten ved Helsingør. Det var faren som kom til henne med historien. Bakgrunnen for dette kraftfulle utspillet er ikke minst å finne i Sønderborg, der en gutt nylig ble dømt for dominansvold som skjedde i juni i år. En video av overgrepene gikk viralt: Man kunne se hvordan en 16-åring tok halsgrep på en 14-åring og dro han inn på et toalett på et shoppingsenter i Sønderborg, helt syd på Jylland. I tillegg til at offeret ble tildelt slag, spark og ble skallet, ble 14-åringen også tvunget på kne for å kysse overgriperens sko. 16-åringen er dømt til ungdomsstraff: oppsyn i første omgang i fire måneder på institusjon.
– Ydmykes i eget land
Vermund åpner innlegget med en tittel som er som et knyttneveslag i bordet:
Stop uintegrerte innvandreres hverdagsterror og dominansadferd
Vermund fortsetter slik:
Som dansker er det nedværdigende at blive ydmyget af muslimske indvandrere i ens eget land.
Statsministeren tog i går bladet fra munden og talte dunder om problemerne med uintegrerede indvandreres ydmygende dominansadfærd.
Det er godt, at regeringen erkender problemerne. Men er de klar til at løse dem? Det håber jeg.
Vi skal ikke finde os i det. Det skal stoppes.
En familiefar i mit lokalområde fortalte mig sin egen historie om ydmygelsen. Hans søn blev truet og afpresset af en flok indvandrerdrenge. Sønnen havde holdt afpresningen skjult. Han var bange for at komme i klemme.
Men som situationen skærpede til overvandt han sin frygt og gik til sin far.
Faderen ville tage affære, beskytte sin familie, gå til politiet, have de skyldige fundet, dømt og straffet. Men sådan gik det ikke.
– Politiet kan ikke gjøre noe
For faderen vidste, at politiet ikke ville kunne beskytte hans søn mod den vold, der muligvis ventede, hvis indvandrerbanden fik nys om, at de var blevet anmeldt.
Som mand og som far kunne han ikke sikre sin familie.
Så han endte med at bøje af for afpresningen og betale.
10.000 kroner fik indvandrerbanden for at lade hans familie være i fred.
Han følte sig ydmyget. Han følte afmagt. Han følte sig svigtet – svigtet af politikerne, der lader det fortsætte.
Svigtet af det demokrati og den retsstat, han respekterer, men som ikke respekterer ham.
I Sønderborg blev ydmygelses-volden filmet og landskendt, da en muslim tæskede og tvang en ung dansker til at krybe og kysse hans fødder på et offentligt toilet.
Det foregår hver dag i Danmark. De unge møder det i byen.
Volden og truslerne fra muslimske indvandrere er blevet mere integreret i Danmark end indvandrerne selv.
Forældre er nervøse ved at lade deres teenagere færdes ude sent.
Politiet ved det godt. Kommunernes SSP-medarbejdere ved det. Politikerne ved det. Men det bliver bare ved.
Det er hverdagsterror. Det er utåleligt.
Vi skal ikke finde os i det. Det skal stoppes.
Kriminelle udlændinge skal udvises. Konsekvent og efter første dom (utheving, red.).
Hva kan gjøres?
Ja, kriminelle utlendinger skal utvises, det er vi hjertens enig i. Men sannsynligheten er overhengende for at de fleste unge som bedriver dominansvold er statsborgere i Danmark, akkurat som i Norge. De kan ikke utvises.
Jeg må innrømme at jeg ikke ser gode, demokratiske løsninger på fenomenet med dominasadferd og -vold. Dette er gutter og familier som lever i trusselkultur («æreskultur»). For å oppnå «respekt» må man få motparten i fryktmodus, derav trusselkultur, som inkludere at man viser at man er voldsparat. Frykten får man til å bøye av, som faren og sønnen i dette tilfellet.
Å svare tilbake – så trusselen opphører – nytter bare ved å kunne vise til en enda større tilbøyelighet til å bruke vold tilbake. I Skandinavia er dette en uhørt reaksjon blant den overveldende delen av den innfødte befolkningen. Vi løser ikke vold med mer vold. Det er voldmonopolet og rettsstaten vi lener oss på i krise som dette.
Men hva kan politiet gjøre med 13 – 15-åringer som i gjenger utøver dominans og vold? Det aner meg at virkemidlene er få. Og de som er, de er etter all sannsynlighet alt for svake. Det har vi sett i vår tidligere omtalte sak om Hamza og Ahmed, brødre som allerede i barneskolealder ble multikriminelle. Den første «feilen» myndighetene gjorde var ikke å ta barna fra foreldrene og plassere dem i fosterhjem som ikke lever i «æreskulturen».
Det neste som burde vært gjort, var å utvise foreldrene – hvis det er mulig, om så å frata dem norsk statsborgerskap. Det er dette som er det geniale med at vi nå har dobbelt statsborgerskap: Da blir man ikke statsløs om man mister det norske.
Hva er mest inhumant?
Hvis vi fikk noen slike saker, bredt omtalt i offentligheten, tror vi at dette ville hatt en enorm forebyggende effekt. Det er sikkert mange som vil synes slike kraftfulle tiltak er inhumane. De samme bør vurdere dette: Hva med barn og ungdom som blir påført alvorlige psykiske skader som sender dem inn i uføretrygd som unge voksne? Jeg har snakket med en mor som har en sønn som er der nå, etter årevis med psykisk og fysisk mobbing og vold på skolen. Den nå unge mannen klarer en gang ikke å gå til nærbutikken alene. Han var i utgangspunktet ressurssterk, akkurat som moren, men har fått livet langt på vei ødelagt. Han vil aldri bli selvforsørgende, han sitter isolert i en leilighet, han kommer sannsynligvis aldri til å klare å ta i bruk evnene han faktisk har. Det er en personlig tragedie det er vanskelig å sette ord på.
I Danmark raser debatten nå med krav om resolutt politisk handling. Den debatten bør vi også ta, for det er ikke stort bedre her i Norge, og listen over ofre – typisk unge norske gutter – blir lengre og lengre. Skal vi virkelig finne oss i at sårbare (alle barn og unge er sårbare i den forstand at dersom de utsettes for overgrep som i Sønderborg, ja, så kan det ende med alvorlige psykiske lidelser), i livets tidlige fase, skal få kvestet sinnet – kanskje for alltid?
Vi må spørre oss: Hvem skal vi ta parti for? Foreldre som svikter barna sine grovt, eller barna som blir andre barn og unges evige ofre?
Og la det være klart: Dominansadferd og -vold er en sentral del av den kulturelle revolusjonen vi lever i.