Tidiane N’Diaye fra Senegal kaller det rett ut et tilslørt folkemord, som arabere har begått mot afrikanere i 1.400 år. Slaver har gjennom årene endog blitt fysisk kastrert av muslimske slaveeiere for at de ikke skulle kunne få etterkommere. Nyfødte ble tatt ifra deres mødre og drept. Dette skjedde ikke i Amerika med slavene der.
I den europeiske selvpiskende ånden har vi et tunnelsyn: Når slaveri gjennom historien er temaet, snakker vi knapt om annet enn slaver som ble fraktet fra Afrika til Amerika. Vi får det grundig inn i våre barnesinn, i vår samvittighet, i historietimene på skolen, gjennom serier på NRK (som Roots), og i debattspaltene i avisene, ikke minst nå etter det tragiske dødsfallet til George Floyds i USA. Slaveri (og rasisme) er og skal forbli den hvite manns byrde.
Og så kommer det en afrikaner inn fra sidelinjen og legger nakne fakta på bordet. Kun fem prosent av slaveri-transporten fra Afrika gikk til Amerika, sier N’Diaye. De største aktørene innen bransjen var nemlig arabiske muslimer, som i tillegg til afrikanere, tok rundt 1.250.000 europeiske slaver. Ja, araberne dro helt opp til Island og forsynte seg med mennesker som ble fraktet til typisk Nord-Afrika, men også til Midtøsten. Og araberne var i Norge på tokt etter menn, kvinner og barn som ble fraktet til Afrika, anslagsvis 3 – 4.000. Dette er også omtalt i den norske boken, 1001 natt. Den utrolige historien om to norske slaver i Alger.
Hva sier kulturministeren til dette?
Kristne slaver, muslimske herrer
Muslimenes 300-årige slavehandel med europeere beskrives i Robert C. Davis’ bok Christian Slaves, Muslim Masters. På det afrikanske kontinentet har de arabiske muslimene organisert og utført en omfattende slavehandel, som foreløpig har vart i 1400 år. Den er altså langt mer omfattende og grusom, og overgår den europeiske slavehandelen med nesten 1.200 år. Danmark var det første landet i verden som opphevet slavehandelen (1792, da Norge lå under Danmark). Deretter fulgte britene.
Afrikanerne kunne langt på vei bevare familiestrukturen i USA og føre slekten videre, noe som bekreftes ved dagens store afroamerikanske befolkning. Mens etterkommere finnes det knapt noe av i den muslimske verden grunnet kastrering og spedbarnsdrap. I Amerika ble slavene sett på som en investering, og det lønte seg for slaveeierne å behandle dem med en viss anstendighet for å dra nytte av arbeidskraften deres, mens i islambeltet ble slavene kjørt beinhardt til de var utslitt, og slaveeierne hentet bare nye forsyninger i Afrika. Tidiane N’Diaye har beskrevet disse forholdene i boken «Le génocide voilé» (Det tilslørte folkemordet) fra 2008.
Samfunnsstrukturen i de kulturelt forskjellige afrikanske stammene var opprinnelig preget av en hierarkisk oppbygning, forteller N’Diaye, og som kunne minne om det indiske kastesystemet. De laveste sosiale klassene arbeidet i en form for livegenskap. Men de ble respektert og ofte betraktet som en del av vertsfamilien. Denne samfunnsoppbyggingen ble revet ned gjennom arabernes erobringer i Afrika.
Muslimerne foretog voldelige røveriske overfald på landsbyer, som de satte ild til. De overlevende blev taget til fange og ført ud til handelsstationer på Afrikas nordkyst og østkyst. Overfaldene tog gradvist til i omfang og blev systematiserede. Muslimerne udbyggede det oprindelige livegenskabssystem, men de ændrede fuldstændig dets karakter. De fik hjælp af lokale, der som menneskejægere tjente på samarbejdet, og ud over griskhed blev nogle hjælpere motiveret af en fattigdom, der var forårsaget af afbrændingerne.
Der var dog også modige og karismatiske afrikanske modstandsfolk. Særlig kendt er afrikanernes oprør i det nuværende Irak i år 869. De nåede at oprette deres egen stat i området, inden oprøret blev slået ned. De påførte dog de muslimske magthavere store tab.
1.400 år med slaveri
Og det organiserte slaveriet startet allerede i 652 i Darfur. Den sudanesiske lederen inngikk en fredsavtale med innvandrende muslimer på ydmykende betingelser: Han forpliktet seg til å levere flere hundre slaver årlig til de muslimske makthaverne. Det var denne avtalen som la grunnlaget for det institusjonaliserte muslimske slaveri, i henhold til N’Diaye. Selv ville jeg vil heller påstå at det var profeten Muhammed som gjorde det, men greit nok. Vi kan konstatere at slaveriet pågår fremdeles i Darfur (sic), 1.400 år senere.
Det er også verdt å merke seg følgende: En afrikaner kunne i teorien omvende seg til islam, og slik slippe slaveriet. Men i praksis ble også svarte muslimer tatt til fange og gjort til slaver. Dette skyldtes at de arabiske muslimene i takt med slaveriets utbredelse utviklet en dyp forakt for de svarte afrikanerne. Det arabiske ord abd, som betyr slave, brukes også nedsettende om svarte afrikanere. Og denne dype forakten har jeg selv opplevd på nært hold i Pakistan. Somaliere som ble kjeppjaget – bokstavelig talt – i en kø ved et offentlig kontor for søknad om forlenget visum.
Tidiane N’Diaye gir i boken gripende beretninger om den lange og ubarmhjertige transporten av fanger fra kontinentets indre ut til Afrikas østkyst og nordpå gjennom Saharas vidstrakte ørken opp til Afrikas nordkyst.
Man kunne let følge slaveruterne, idet der lå menneskeknogler spredt i vejkanten.
Ved Tanganyikasøen observerede Stanley, hvordan mange lig lå og flød langs søens bredder. Da han spurgte en araber om grunden hertil, sagde denne nøgternt konstaterende, at ådselsæderne normalt spiste dem, men at der dette år havde været flere lig, end de kunne overkomme.
Gribende er også Antoine de Saint-Exupérys beretning om den stedlige slave, der når han engang blev for gammel til at være til nytte, ville blive smidt på porten, hvorefter han afkræftet og udsultet ville drage ud i ørkenen for at lægge sig til at dø. Muslimske mauriske børn ville så nysgerrigt iagttage ham i hans dødskamp, mens de legede ved siden af.
For Tidiane N’Diaye er det således paradoksalt at mange amerikanere av afrikansk avstamning bekjenner seg til islam ettersom islam har påført deres forfedre enorme lidelser helt inn i vår tid. Han kaller det rett ut det afrikanske Stockholmssyndromet.
Raja: Dere må knele
De arabiske muslimenes slaveri av afrikanere gjennom 1.400 år tilsløres. Vi lærer ikke om dette i skolen, ei heller er det en debatt i mediene om disse faktiske forholdene. Men det europeiske slaveriet i vel 200 år, skal piskes i oss nær sagt daglig.
I dag sier kulturminister Abid Raja (V) til NTB at han vil at særlig hvite fotballspillere skal knele i morgen når Eliteserien åpner. Raja håper at det ikke bare er «spillere med visse pigmenter i huden» som vil knele, men også «norske spillere». Han rasedeler, altså.
At millioner holdes som slaver i hans Pakistan i dag (20 millioner da jeg var i Pakistan første gang i 1993), er selvsagt ikke på hans politiske agenda. Han bruker nemlig sin egen solbrune hudfarge og Europas kristne skyldfølelse for egen vinnings skyld. Og det kan han enkelt gjøre, for den åndelige og intellektuelle latskapen er påfallende i akademia og MSM, ei heller har vi mange politikere med stamina og kunnskap om dette. Muslimske land har aldri beklaget sin slavehandel, og kommer nok heller aldri til å gjøre det i vår tid, da dette er i profeten Muhammeds tradisjon.
For ordens skyld: N’Diaye estimerer at 17 millioner afrikanere er deportert av muslimer, i tillegg døde mange under transport og når de ble jaget for å tas til fange. Er dette interessant, kulturminister Raja?