Anbefalt

Norges modigste prest: Jesus står for frihet, Muhammed for tvang

Den frittalende presten Einar Gelius har levert et kraftfullt skrift om de enorme forskjellene på Jesus og Muhammed. Gelius frykter at vi kan miste det frie demokratiet grunnet islam.

Kristelig folkeparti-høvdingen Gunnar Prestegård skapte et durabelig rabalder i år 2000, da moskeen nåværende kulturminister Abid Raja (V) var talsperson for, World Islamic Mission, søkte tillatelse til bønneutrop på fredagene. Prestegård sa rett ut dette:

 «Han (Jesus, red.) har en unik posisjon, og Muhammed rekker ikke opp til anklene på ham» (utheving, red.).

Og det er nettopp denne store motsetningen mellom de to profetene som er temaet for boken, Jesus og Muhammed, forfattet av presten Einar Gelius.

Gelius beskriver livshistoriene til de to ruvende skikkelsene. Jesus står for frihet, skriver Gelius, Muhammed står for tvang. Mens Jesus står for frigjøring av mennesket fra den religiøse makten i sin samtid, sier Gelius, står Muhammed for underkastelse og kontroll over individet, ja, han var, og er fremdeles, en overdommer i ett og alt. Og katastrofen av denne himmelropende forskjellen mellom de to profetene, ses i dagens islamske verden – 1400 år etter Muhammeds død.

Som Gelius sier om alle ekteskapene til Muhammed, samt sexslavene han også hadde: «Jeg må innrømme at Muhammeds mangfoldige damehistorier gjør inntrykk.» Det kan man kalle en diplomatisk tilnærming.

De falske og hykleriske prestene

Dette er sterk kost som norsk offentlighet knapt klarer å snakke om. Men Gelius gjør det, og han gjør det i lavmælte ordelag. For det holder å vise til faktiske kjente forhold fra de historiske tekstene, som eksempelvis avdekker den systematiske kvinneundertrykkingen som Muhammed stod for, kontra Jesus budskap: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Johannes 13:34).

Gelius viser hvordan Muhammed var en Dr. Jekyll og Mr. Hyde: en mislykket forkynner av religion i Mekka (610 – 622) forvandlet til en kriger og politisk leder i Medina, der islam offisielt ble stiftet (622). Og alt han sa eller gjorde i Mekka overstyres av de «hellige» tekstene fra volds- og maktperioden i Medina, bekrefter Gelius.

Mens Den norske kirkes adelskap, anført av biskopene, knapt gjør annet enn falske og hykleriske knebøyninger i møtet med Muhammeds kravstore representanter på norsk jord, gjør den nær sagt enslige prestesvalen Gelius det motsatte: Han er ikke enøyd. Han er dønn ærlig. Ja, så ærlig at han også tar tydelig avstand fra Jesus motstand mot skilsmisse:

«Jesus dikterer nærmest at ingen kan skille seg, ja, han beskriver en idealverden  for oss, hvor det verken finnes ekteskapsbrudd eller utroskap.

Men vi lever ikke i en slik idealverden. Derfor kan vi heller ikke bruke disse tekstene som normgivende.

Det er etisk uforsvarlig å holde mennesker fast i ekteskapet for enhver pris. Utallige ekteskap preget av vold, mishandling og undertrykkelse har fått fortsette med henvisning nettopp til Jesu ord og kirkas fortolkning av dem.»

Og her er vi ved en nøkkel for å forstå forskjellen på de to religionene: Vi i den kristne verden kan tolke og forkaste. Det ga Jesus oss. Islam preges av blind lydighet. Det ga Muhammed sine tilhengere.

Frykter at demokratiet vårt kan falle

Men ikke tro at ikke Gelius også har vært en dialogens prest med muslimer. Det startet det samfunnsengasjerte mennesket med allerede på 90-tallet som prest på Vålerenga.

«Jeg har både som prest og samfunnsengasjert menneske kjempet mot religiøs maktmisbruk og religiøs fanatisme. Vår egen historie, kristendommen og kirkens historie, er dessverre en historie fylt med mye makt og vold. (…)

Sakte men sikkert har kirken endret seg og kristendommen har måttet tilpasse seg et åpent og demokratisk samfunn.»

Gelius peker deretter på de kritiske blikkene på kirken, og spør:

«Det som undrer meg er dette: hvor er de samme røstene, det samme engasjementet og de sterke meningene i forhold til islam? Hvorfor stiller vi ikke de samme kravene, forventningene og de kritiske spørsmålene til moskeene og muslimene?»

Vel, vi vet jo hvorfor norske tegnere, som Graff i Dagbladet og Hagen i VG, ikke våger å harselere med islam og Muhammed: de har livet for kjært til det. De vil rett og slett ikke bli drept av en Muhammed-følger. Og undertegnede kan jo også være et eksempel som svar på spørsmålet til Gelius: det er ikke så veldig behagelig å bli definert av «de anstendige» som rasist og/eller islamofob – selv om det med årene preller av som vann på gåsa.

Gelius har som prest skrevet en brannfakkel av en bok – fordi gammelmediene, kirkens tjenere og politikere ikke gidder å gjøre jobben sin med å servere fakta om islam.

Han sier han mener at presset islam skaper på verdiene våre er vel så viktig tema som klimaspørsmålet.

Jeg leser ham til at han mener førstnevnte er viktigere, for Gelius sier:

«Våre vestlige frihetsidealer og vår kristne og humanistiske arv utfordres stadig oftere av islams verdigrunnlag og ideologi.

For mange muslimer står Muhammeds lære over all sekulær lovgivning og menneskerettighetene.»

Nettopp.

Boken til Gelius er lettlest og full av godt dokumenterte og viktige fakta om kristendommen opp mot islam. Den burde vært kjøpt opp og sendt til hver eneste prest og biskop i vårt langstrakte land. Kanskje de da hadde klart å kvitte seg med sin egen fobi: angsten for å kritisere islam og Muhammed.

Einar Gelius: Jesus og Muhammed

Forlag: Gaveca.

s: 187