Boken nylig utgitt på Document forlag, Klanen. Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige, er en sterk og en særdeles viktig beretning om en enorm trussel mot rettsstaten og demokratiet vårt. Klanstrukturene har eldre røtter enn islam, strukturene er seiglivede, og endog islam har ikke klart å få bukt med dem.
Samtidig kan man kalle islam en verdensomspennede klan, organisert i ummahen, det muslimske fellesskapet.
Likhet for loven
Vårt prinsipp om likhet for loven, som man kan si ble født med Magnus Lagabøtes lover sent på 1200-tallet, er en uerstattelig grunnerve i det Norge som bygde seg fra et klansamfunn til et rettsstatelig demokrati gjennom en flere århundre lang kamp. Og det er knapt noe annet som adskiller et klanvelde som Somalia eller Afghanistan, eksempelvis, mer fra Norge enn rettsutøvelsen. Det grunnleggende for klanen er nemlig at individet er underordnet kollektivet; individets status er avhengig av klanens ære – og vice versa.
Innenfor klansamfunnet bestemmes en persons verdi hovedsakelig ut fra slektskap. Og rettsutøvelsens mål er å bevare likevekten mellom slekter og familier. Den individuelle skylden har langt mindre betydning enn den kollektive skammen.
Og det er dette systemet som har slått seg bredt ned i Skandinavia. Boken gir tidlig et meget talende eksempel fra Gøteborg, som jeg skal referere straks. Jeg skal først kort nevne en talende episode fra Oslo for om lag 15 år siden: På gaten traff jeg en kvinne som trengte hjelp til å finne frem til et kontor i Rådhuset. Jeg fulgte henne dit for å sikre meg at hun banket på riktig dør. Jeg spurte henne, som jeg nesten alltid gjør – også med nordmenn – om hvor hun kom fra. Somalia, svarte hun, og la raskt til dette: – Men jeg vil ikke ha noe med somaliere å gjøre, for det første de spør deg om er hvilken klan du hører til, og så vurderer de ditt menneskeverd etter klanens status, forklarte hun – som tilhørte en klan uten status.
Så til historien fra gettoen Angered ved Gøteborg, formidlet i en lang reportasje i Aftonbladet i 2017, som omhandler Ali Khan-familien. Familieoverhodet Hashem Ali Khan, avviste at familien er et slags mafiakonglomerat, som politiet har beskrevet den som. Nei, det han driver med er megling, ikke bare i Angered, men i hele Europa: «Om noen vil drepe deg, så kan ikke politiet hjelpe deg. For det er ikke bare du. Du har barn og barnebarn, brødre og søstre. Politiet kan ikke redde hele familien.Du har kanskje restauranter, du har butikker. Du kan ikke kaste det bort og forsvinne.»
Videre presisterte Khan dette:
Det finnes mange familier her i Sverige. Store familier som vår. Om det
oppstår et problem mellom to personer i to familier. De slår hverandre, for eksempel, og politiet kommer og tar en person til sykehuset og en person til arresten. Da kommer jeg inn, mellom familiene, ikke mellom de to som har slåss med hverandre, men jeg kommer inn og prater med de andre i familiene, de som politiet ikke tok.
Skylden er kollektiv
Løsningen man kommer frem til handler ikke først og fremst om å straffe forbryteren, men å gjenreise en tilstand av harmoni mellom familiene eller slekter. «Folk i slike situasjoner blir bare ukomfortable av å sitte i en rettssak og anklage hverandre. Jeg kommer i stedet med en løsning med en gang, problemet løser seg og jeg går hjem.»
Klanens medlemmer deler klanens status og ansvaret for å opprettholde statusen. Dermed blir heller ikke rettigheter og skyldspørsmål individuelle. Det handler om ett kollektiv. Rammer en person statusen, eller æren, til klanen, rammes hele klanen. Derav også «æresdrapene» vi har fått i Norge, og tvangsekteskapene og annen æresrelatert vold.
Og kvinner i klankultur brukes som bytteobjekter i transasksjoner mellom familier, som ved mord. Som ved et beskrevet tilfelle fra Afghanistan: klanlederne kom overens om at en passelig kompensasjon for et mord, var at broren til den myrdede mannen giftet seg med morderens søster. Slik blir han påminnet om sin brors morder resten av livet – han blir dessuten en del av mordofferets familie: den myrdedes svoger. Harmonien er gjenopprettet.
De fleste husker æresdrapet av Faime i Sverige i 2002, et drap som utløste et skred av debatt, der mange nektet for at dette var et kollektivistisk drap med et kulturelt bakteppe. «Kulturrasisme», ble benyttet som begrep, et begrep det svenske diskrimineringsombudet også har tatt til seg, og som forklares slik på hjemmesiden til ombudet:
Opprinnelig et ord som beskriver inndelingen av mennesker i rasesystemer, der visse raser biologisk er underordnet andre. I dag snakker man mer om kulturrasisme – forestillingen om at kulturer er absolutte, uforanderlige og definerer individenes egenskaper.
Det er altså rasistisk å peke på betydelige kulturell forskjeller på innvandrere fra Somalia og Thailand – i henhold til statlig sanksjonerte autoriteter.
En bok som får brikkene på plass
Og det er nettopp dette blinde øyet for kulturell ballast, i denne sammenheng klankultur, som har vært et stort mageplask for integreringspolitikken. Man har i utgangspunktet tenkt at alle er stort sett som oss. Men realiteten er at vi har fått store grupper hit med lav tillit og tiltro til en stat som den norske. Lojaliteten og tilliten går til sine egne. Erfaringene er fra dysfunksjonelle stater, der rettsvesenet lang på vei er satt ut av spill. Det er klanene, storfamiliene, som rydder opp seg i mellom. Men vår politiske ledelse gjennom årene har møtt «utfordringene» i disse miljøene som om de egentlig er som oss og har samme erfaringer som oss. Men klanen er like mye en sosial og økonomisk som en politisk og juridisk enhet. Ved behov også en militær enhet.
Jeg minnes at den somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali som barn lærte navnene på sine forfedre tilbake i nesten 20. generasjoner. Dette er helt vanlig, ja, det er et must på linje med at vi i Norge tildeles et personnummer ved fødselen. Å kunne ramse opp forfedrene er dokumentasjon på hvem man er og tilhører.
Og her har vi et eksempel fra boken som kan forklare de enorme pengeoverføringene til land som Pakistan, Afghanistan og Somalia:
Hvis klanmedlemmer i hjemlandet har tatt en beslutning om en
vegbygging, samles penger inn. Også medlemmer i eksil forventes å bidra.
Selv om noen lever i Vesten, eller i andre deler av verden, langt fra slektningene sine, bør de hver måned sende penger til de slektningene som er igjen hjemme. Dette kan utsette framfor alt de mindre bemidlede for stort press. Mange i Vesten, som til tross for at de bare har sosialstønad som inntekt, sender en anselig sum til fattigere slektninger. Sist, men ikke minst, brukes klanen til å samle inn penger for å betale blodpenger.
Sånn apropos SVs omtanke for de fattige barna fra disse kulturene i Norge.
Overtatt hele kommunen
Kenan Yüksel, som har mangeårig erfaring fra arbeid med flyktning- og integrasjonsspørsmål i Södertälje kommune, dominert av kristne klaner, assyrere, sier klanmentaliteten er å finne på alle nivåer i kommunen:
Hos oss går slekten, klanen, foran alt annet. Klanmentaliteten gjennomsyrer hele kommunen, fra bunnen og hele veien opp til toppskiktet. Og sånn har det også blitt i politikken. Man forhandler om stemmene. Man forhandler om en plass, en posisjon. Om jeg går inn i partiet, kommer jeg ikke alene, men med flere hundre stemmer. Det har påvirket den svenske politikken. Dessverre har man sluppet klantenkningen inn i politikken. På den måten har man satt demokratiet ut av spill. Partiet blir et redskap for å beholde egen makt innen
gruppen. Ideologien betyr ingenting. Det fremste målet er ikke å forandre
Sverige. Gjennom politikken befester man sin makt. Det er det viktige.
Klanen har kommet inn overalt – i Sverige og i Skandinavia. Den spiser oss opp innenfra, i politiet, i helsevesenet, i skolen, i NAV, i rettsvesenet, sistnevnte der man ser vitner som trekker seg, tidligere uttalelser i avhør som benektes, trenering av sakene, som gjerne kan renne ut i sanden til slutt. Om de i det hele tatt kommer til rettsvesenets dør, da. Som Khan sa det innledningsvis her om vår prosedyre ved straffbare forhold kontra klanens metode:
Folk i slike situasjoner blir bare ukomfortable av å sitte i en rettssak og anklage hverandre. Jeg kommer i stedet med en løsning med en gang, problemet løser seg og jeg går hjem.
Man betaler med underkastelse og lydighet i bytte mot beskyttelse og fordeler, og blir dermed «fiende av personlig selvstendighet, intellektuell djervhet og den unike og autentiske menneskelige skapnings utvikling».
Vil du forstå din samtid – les!
Det er den dyktige forfatteren, journalisten og foredragsholderen Per Brinkemo, som er en av pionerene på fagfeltet klankultur i Sverige, som sammen med Johan Lundberg, forfatter, skribent og litteraturhistoriker ved Stockholms universitet, har redigert antologien Klanen. Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige. Boken tar opp flere forskjellige geografiske, historiske, sosiologiske og personlige synsvinkler.
Hvis man vil forstå sin samtid og hva som vil true det norske demokratiet, rettsstaten og tillitskulturen mer og mer, er boken en avgjørende kunnskapsbase, og den er velformulert og lettfattelig – fri for akademisk jåleri.
Jeg vil bare tilføye følgende: Klankultur trives ualminnelig godt i islambeltet. Altså får vi dobbelt dose med denne innvandringen: Antidemokratisk klan og islam fra Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia der islam dominerer. Det var berikelsen sin, det.
Nok en gang gratulerer til Document forlag, forlaget som lever i sanntid.
Klanen. Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige
Red.; Per Brinkmo og Johan Lundberg
S: 224
Pris: 249,-