Den kulturelle revolusjonen

Hvor ble det av patriotene?

Patriotisme er blitt assosiert med bakstreverske rasistiske holdninger. Men det er sunn patriotisme Norge trenger.

Den norske patriotismens glansperiode var i romantikken (slutten av 1770-tallet til midten av 1850), særlig i nasjonalromantikken. På den tiden handlet patriotisme om kulturell selvstendighet, frihet, selvrådighet og etterhvert adskillelse fra Danmark, og at de stadige angrepene fra Sverige måtte opphøre.

Bøndene ble symbol på den norske urbefolkningen og norsk natur ble symboltung på grunn av sin iboende «trausthet»- hvor det vokste frem en bred nasjonal bevegelse med vekt på norske folks interesser.

Den nasjonale patriotismen var så utbredt at det ikke var vanskelig å samle folk på Eidsvoll. Krigen med Sverige virket sammensveisende på folk i Norge som kulminerte i utarbeidelsen av grunnloven.

Nordmenn ble etterhvert herre i eget hus hvor vi fikk stemmerett for alle, likestilling, sosial utjevning og velferdsstaten vokste frem.

Men globalistene ville (og vil) det annerledes. Norges befolkning sa i 1972 og 1994 nei til EU – men via bakveien klarte myndighetene, anført av Arbeiderpartiet og ikke minst Gro Harlem Brundtland, å svekke vår selvråderett via EØS.

Vi fikk en ny medievirkelighet som svermet for «massekultur» som ironiserte over norsk kultur og patriotisme – og fra 1960-årene og utover fikk postmodernismen rotfeste i Norge.

Akademikerne i det postmoderne samfunnet hadde ikke lenger den samme tiltroen til teknologi og vitenskap som tidligere. Særlig de overordnede ideene som det moderne nasjonale prosjektet var tuftet på: suverenitet, frihet, framskritt og fornuft, ble forkastet til fordel for relativistisk tankegods – såkalt radikal pluralisme.

Virkeligheten ble dekonstruert. Vitenskapen hadde ikke svarene, og den teknologiske utviklingen hadde ikke gitt alle menneskene på kloden et bedre liv og større frihet, tvert om. Utviklingen skapte fattigdoms- og miljøproblemer mange steder i verden, snarere enn å løse dem.

Patriotisme ble assosiert med bakstreverske rasistiske holdninger som måtte kastes på historiens skraphaug.

Venstreradikale gikk til angrep på dem som forsvarte norsk kultur og nasjonale verdier. Hva er særegent norsk liksom? ble gjennomgangstonen, noe vi faktisk fikk et nytt bevis på i går – på selveste nasjonaldagen. I et intervju på NRK med eks-statsminister Jens Stoltenberg (Ap), nå NATO-sjef, sa han at han savnet 17. mai i Norge – men vi måtte huske at 17. mai også er en «internasjonal dag», da vi har hentet så mye fra utlandet.

Den kanskje mest effektive måten å dekonstruere Norge på er å tillate masseinnvandring fra Midtøsten og Afrika. I dette nye multikulturelle samfunnet har alle kulturer like rettigheter, lik verdi. Islam, som den mest støyende og brautende lovreligion i verden, er blitt tildelt en «naturlig plass» i Norge på lik linje med kristendommen.

Postmoderne progressive krefter infiltrerte skoler, politikk, mediene og akademia. Og nordmenn som motsatte seg utviklingen risikerte å bli sosialt utstøtt, eller det som verre er. Og noen har gått fra vettet, men det jeg lurer på:

Hvor ble det av de ekte, staute, sunne patriotene?