For første gang avdekker forskning at kvinner i hijab sliter mer enn andre med å bli akseptert på arbeidsmarkedet. De i hijab må sende inn flere søknader før de kan håpe på å bli innkalt til jobbintervju.
Undersøkelsen omfatter 1.350 fiktive jobbsøknader, der søkerne hadde samme kvalifikasjoner. Etnisk danske kvinner ble innkalt til jobbintervju i 30,6 prosent av tilfellene, innvandrerkvinner uten hijab i 26 prosent av tilfellene, mens innvandrerkvinner i hijab endte på 19,1 prosent.
Forskerne og Institut for Menneskerettigheder er bestyrtet over denne forskjellsbehandlingen, særlig overfor kvinner i hijab. Berlingske har da også funnet en kilde i hijab, Afnan (27), som opplevde at hijaben stod i veien for hennes jobbmuligheter. Hun endte opp – av alle steder – i Forsvarsdepartementet.
– Jeg tok hijaben på fordi jeg gjerne ville at det var mine kvalifikasjoner og verdier man skulle vurdere meg ut fra, sier Afnan.
Nettopp, og det er det arbeidsgivere antakelig gjør når de fravelger en jobbsøknad med foto av en kvinne i hijab. Man ser verdiene hun hun flagger: kvinnens angivelige seksuelle ærbarhet og underordningen mannen og sharia. Man nærer religiøse konflikter og religiøs propaganda på arbeidsplassen, for det er ikke minst også slik hijaben fungerer. Det er et ekskluderende symbolplagg; de rene over de urene, muslimer står menneskelig over andre grupper, sharialovver står over den sekulære grunnloven og menneskerettigheter.
De er ikke ofre
En kvinne som Afnan fremstår som en bevisst hijabbruker, hvis vi skal tro hennes ord om at hun selv valgte å ta på seg hijab i en alder av 17 år.
Hvis hun valgte dette, kan hun også velge å ta den av, bør den klare meldingen til henne være. Hun er ikke et offer. Langt der i fra, hun fremstår som svært så selvsikker.
Min erfaring er at blant de kvinnene som er truet av sine nærmeste inn i hijaben, så er også jobbmarkedet helt eller delvis stengt for henne – av sine egne i nær familie. Ikke minst handler det om full kontroll på henne i forhold til kontakt med utenforstående menn.
Hijabbrukere trekker typisk offerkortet, et hovedkort for kvinner og menn som vil ha mer islam inn i samfunnet vårt. Og merk følgende: Innfris det ene islamkravet, følger det neste, og det neste, og… Det er slik islam alltid har fungert. Islam er glupsk, og med en gang muligheten for mer islam øynes, gripes den begjærlig.
Frihetskortet
Vi bør derfor svare kontant med frihetskortet: Vi aksepterer ikke at den friheten vi har i Norge sakte og målbevisst spises opp av en «religion» som er mer ørkenjus enn spiritualitet.
Hos oss er forholdet mellom antatte guddommer og mennesket et helt privat anliggende. Hvis man er så svak i troen at man må demonstrere den prangende symboler, har man kanskje heller ikke et trygt fundert spirituelt forhold til det guddommelige? For hvorfor trumfe gjennom at man skal kunne vandre rundt på en arbeidsplass med «islam» skrevet over det mest iøyenfallende ved et menneske; hodet og ansiktet? Eller er hijaben rett og slett ren propaganda overfor omgivelsene? Sistnevnte er det som oftest riktig å svare et bekreftende ja på.
Skal vi komme maktislam til livs, må frykten vår for de nedrige og uriktige etikettene som kan komme, «muslimhat», «islamofobi», parkeres. I tillegg må kvinner som Afnan ansvarliggjøres: Samfunnet du bor i som har gitt deg alt av goder, som skolegang, frihet og velferd. Hvorfor vil du reversere, og på sikt destruere, denne friheten og velferden?