Innvandring

Det eneste ansvarlige: steng grensene

Det multikulturelle eksperimentet er mislykket, og da kan ikke Europa ta imot flere. La 2015 være en lærepenge. Og 2020 en lekse.

Den nye strømmen av migranter i retning Europa og Norge er ikke velkommen. Dette er ikke fordi at vi er onde, kyniske og grådige mennesker som nekter å hjelpe folk i nød. Det er fordi vi er både sosialt og økonomisk overbelastet av de siste tiårs skjødesløse innvandring-, flyktninge- og integreringspolitikk.

Unge, sinte menn

Migrantstrømmen som flommer mot den greske landegrensa, er sluppet løs fra Erdogan-demninga som ble satt opp etter at Angela Merkel ønsket «flyktningene» velkomne i 2015, men som etter hvert heldigvis forstod hva konsekvensene faktisk ble av dette. Det multikulturelle eksperimentet mislyktes, som hun selv sa. Som en del av Schengen-samarbeidet, bør denne situasjonen tas på alvor. Men både politikere og tradisjonelle medier virker virkelighetsfjerne i sin sedvanlige FN-rus.

Mange av migrantene har ikke et reelt beskyttelsesbehov. Det er migranter som er de mest ressurssterke av de fordrevne i Midtøsten, mens andre er økonomiske migranter som har forlatt maghreb- og sahel-beltene, det nordøstlige Afrika samt Sentral-Asia for å søke seg til våre velferdssamfunn.

Det viser bildene fra den tyrkiske grensa veldig tydelig. Mange av dem er unge, tilsynelatende sinte, menn i tjenestedyktig alder, som burde ha blitt værende igjen i landene eller nærområdene sine for å gjenreise egne land, eller bygge dem fra bunnen av, slik som våre forfedre gjorde i Norge. De av migrantene som virkelig har et reelt beskyttelsesbehov, som oppriktig forfølges, eller som har blitt fordrevet fra ruiner, skal selvfølgelig tilbys hjelp – i nærområdene.

Kontraproduktivt

Nordmenn tilhører et raust folkeslag med over 1000 år lang tradisjon for å hjelpe mennesker i svakerestilte posisjoner og situasjoner. Men for de menneskene som faktisk kommer fra helt håpløse situasjoner, med sine hjem i ruiner og land i limbo, er det i den aller største grad kontraproduktivt for både vår og deres fremtid å åpne grensene til Europa og Norge.

Det tømmer den tredje verden for ressurssterke mennesker og spesielt unge menn. Det koster mangetallige ganger mer å gi én migrant opphold i Norge, brødfø han, sikre skolegang, helsehjelp, pensjon, bolig, og forsøke – i alt for mange tilfeller – forgjeves å assimilere han til noenlunde norsk kultur og tankesett, i stedet for å konsentrere bistanden i nærområdene for å avlaste statene i konfliktsonen.

Statsbudsjettet øker allerede for mye hvert eneste bidige år, og i realiteten vet ikke vi hvor mye det faktisk koster å holde liv i innvandringen fra den muslimske verden (MØNA, Midtøsten og Nord-Afrika, landgruppe 3). Ser man nærmere på hvor omfattende de offentlige integreringsprogrammene faktisk er, på ledighetstallene, ytelser utbetalt fra Nav, og hvordan landsgruppen representeres på negative statistikker, skal man være tilnærmet blind for å ikke ense de gigantiske summene som må stamme fra den ikke-vestlige innvandringen.

Er det verdt å ofre våre ressurser, som tydeligvis er knappe for egen befolkning, på en innvandringspolitikk som favoriserer et mindretall og skaper enda større utgifter for oss?

Liberal innvandringspolitikk

Den liberale innvandringspolitikken i ferd med å skape en kolossal kulturkræsj mellom vestlig tankesett og livsstil, og den islamske verdens – ofte diametralt motsatte – dogmer. Ser man til Europa, bør man ta inn over seg de store motsetningene mellom de nyankomne kulturene og de opprinnelige.

Kriminaliteten som følger med innvandringen fra den ikke-vestlige verden, river samfunnslimet vekk. I Frankrike, Storbritannia, Belgia og Tyskland eksemplifiseres dette best. I Frankrike er det nesten borgerkrigslignende tilstander, med voldsomme opptøyer. I Tyskland ser man tendenser til økt voldelig motstand fra høyreekstreme. Dette er det sørgelige resultatet av at fortielse fører til radikalisering. I fremtiden vil dette forsterkes over hele Europa, med angrep fra ytterpolene, og sivilister som ofre.

Det blir stygt, og vi kan unngå det om vi erklærer at den liberale innvandringspolitikken er utgått og tilhørende en naiv fortid.

Segregering

Den islamske verden blir et mikrokosmos på innsiden av den vestlige verden. Kulturen, verdensanskuelsen og menneskesynet tas med til Vesten og blir forsøkt påprakket befolkningen, som om islamsk kultur skulle vært noe helt naturlig og uunngåelig som hører hjemme i en naturlig utvikling av Vesten. Snarere tvert imot vil denne mentaliteten, om den vedvarer, heller avvikle – ikke utvikle – Vesten slik vi kjenner den.

Den århundrer gamle konflikten mellom den islamske verden og den vestlige verden oppstår på nytt, enten med politikerstandens ynkelige ignoranse eller uforklarlige velsignelse. Når store antall muslimske migranter gjør inntog i et land, segregeres ikke bare flertallet fysisk, men også kulturelt, sosialt og religiøst. Klarer man ikke å forstå at importen av islamsk kultur til den vestlige verden vil forårsake betydelige gnisninger innad befolkningen, har man så lite snøring på elementær historie, religion og psykologi, at man bør holdes langt unna enhver stilling hvor det tas beslutninger på vegne av andre.

Det er et sørgelig faktum at innvandring fra den islamske verden har svekket tryggheten til den norske befolkningen, og spesielt kvinners trygghet i gatene våre. Den blinde volden, rettet spesielt mot hvite unge menn, er også en konsekvens av innvandringen fra den islamske verden.

Det er et vederstyggelig mønster i Vesten. Og det er forårsaket av den liberale innvandringspolitikken som har fått grønt lys av den etablerte politikerstanden.

Sårbare

Det eneste man hjelper med å holde grensene åpne i møte med den nye migrantstrømmen, er ens egen dårlige samvittighet. De praktiske konsekvensene er at vi:

  • får mindre penger som kan bevilges til effektive tiltak i nærområdet,
  • hjelper et mindretall av de som er fordrevet fra eller som frivillig har forlatt hjemmene i Midtøsten og Nord-Afrika,
  • prioriterer unge menn fremfor sykere og ressurssvake medlemmer av samfunnene deres,
  • bidrar til sosial uro, dårligere råd til vår egen befolkning,
  • får økt kriminalitet i våre egne land,
  • finansierer ulovlig menneskesmugling,
  • urettferdig favorisering av en ressurssterk minoritet,
  • får en forvridd form for bistand gjennom pengeoverføringer fra migrantene til den tredje verden.

Det eneste ansvarlige som kan gjøres i møte med den nye flyktningestrømmen er å stenge grensene for den. Schengen-samarbeidet bør sterkt revurderes. Informasjonssamarbeid med Schengen-landene er lurt og bør videreføres på andre måter, men å holde de indre grensene åpne er nesten galskap. Vi må ha streng kontroll på egne grenser. Hvis ikke forblir vi sårbare i møte med massemigrasjonen fra Midtøsten og Nord-Afrika til Europa. Og da kan land som Tyrkia utpresse oss. La 2015 være en lærepenge. Og 2020 en lekse.

Det er langt flere av dem, enn det er av oss.