Vi har tatt i mot mange migranter de siste årene. Som nasjon hadde vi i begynnelsen liten eller ingen erfaring med migranter, og det var få som forutså hvor vanskelig integreringen av de nye gruppene ville bli.
Vi forventet at migrantene ville ønske å ta del i det norske fellesskapet. Vi ga dem rettigheter, men innså ikke at vi gjorde dem en bjørnetjeneste med å ikke kreve gjenytelser.
Samfunnet endres
Vi trodde at migrantene etter hvert ville gi avkall på deler av sin kultur slik at de lettere kunne tilpasse seg det norske samfunnet. Vi begynner å innse at så ikke er tilfellet. Vi får i stedet høre at grupper ikke liker oss og vår kultur, og at de regelrett straffer barn som de føler blir for «norske».
Mange i majoritetsbefolkningen opplever at samfunnet forandres til det verre. Arbeidsdeltakelsen blant muslimer er så lav at mye av forsørgelsesbyrden blir lagt på den arbeidende del av befolkningen. Vi opplever også en del vold og trusler fra barn og unge med innvandrerbakgrunn.
Etter hvert har vi også måttet bli mer nøye med hvordan vi ordlegger oss. Å bruke humor er blitt vanskeligere enn før, for «noen» kan jo blir krenket.
Dette kan oppleves veldig provoserende. Her har vi gjort alt vi kan for å hjelpe dem som ba oss om hjelp, og dette er takken!
Mange får en veldig kraftig reaksjon og kan regelrett utvikle fremmedfiendtlighet.
Migranter vil bli møtt med skepsis
Sosialantropolog Inger-Lise Lien har brukt begrepsparet vert/gjest for å forklare hvorfor slike reaksjoner oppstår. Migranter som kommer til et veletablert samfunn vil selvsagt bli møtt med skepsis. Vi vil lure på hvem nykommerne er. Nykommerne har invitert seg selv, og det er opp til dem å vise at de ønsker å bli en del av dette store «vi». De vil få spørsmål, de vil bli prøvd ut, de vil bli mistenkeliggjort. De må bevise at de er lojale. Derfor spør vi også muslimene gang på gang: tar du avstand fra den volden som gjøres i din religions navn? Vi trenger stadige forsikringer, og dersom vi ikke blir trygge, kan vi bli fiendtlig innstilt til nykommerne. Slik er det dessverre!
For å bli godtatt som en samfunnsborger på lik linje med de innfødte, må de bevise at de ikke vil utnytte oss og at de vil være lojale. De må vise at de er til å stole på og at de ikke forlanger for mye.
Unni Wikan skriver i boka «Mot en ny norsk underklasse»:
Inger-Lise Lien gir en innsiktsfull forklaring i sin kronikk «Når gjestene kritiserer vertskapet» (1993) bygget over Zigong Baumans bok «Modernitet og ambivalens». […]
Det Lien – via Bauman – viser så klart, er at fremmedfiendtlighet slett ikke behøver å skyldes rasisme. Derimot er det en helt naturlig menneskelig reaksjon på en nykommer som ikke «demonstrerer at han spiller på parti med lokalbefolkningen, med verten – at han er til å stole på – at han er lojal og solidarisk, hengiven, deltakende, og at han tar ansvar. Om han ikke viser tegn til slik hengivelse, risikerer han å oppfattes som fiende, heller enn som venn», sier Bauman.
Unni Wikan skriver videre:
Lien og Bauman lar oss forstå noe av hva som skal til for å lykkes. Det handler om å stå til ansvar, stille krav til seg selv og andre, og vise lojalitet og omsorg. Nestekjærlighet er ikke noe som kommer av seg selv.
Kanskje litt takknemlighet?
Selv vil jeg føye til «takknemlighet».
Er nykommerne takknemlige, blir de ikke så lett krenket. De vil ikke så lett føle seg urettferdig behandlet. De vil også lettere kunne vise overbærenhet med den skepsis de uvegerlig vil møte.
I et «rettighetssamfunn» slik som det norske, er det dessverre blitt mindre vanlig å vise takknemlighet. Mange forveksler også takknemlighet med underdanighet, og det kan oppleves som skammelig å forvente takknemlighet fra nykommerne.
Det ligger heller ikke for alle å føle eller vise takknemlighet.
I boka «Identitet og praksis» av Kristine Fangen siterer hun Charles Geshekter og Said Ahmed Warsama:
Somaliske nomader har ikke behov for å vise takknemlighet for ekstern hjelp, og de lar seg heller ikke imponere over noe.
Vil de utnytte oss eller vil de være lojale?
For den norske befolkning er det ikke så lett å takle den store omveltningen et flerkulturelt samfunn innebærer. Det er ikke rart om majoritetsbefolkningen sliter med å tilpasse seg alle endringer som skjer. Vi trenger stadige forsikringer om at nykommerne vil støtte opp om det nye samfunnet de har bosatt seg i, og det tar dessverre tid å bli trygg – kanskje flere generasjoner?
Når det forholder seg slik, burde vi ikke da allerede på introduksjonskurset fortelle flyktninger og innvandrere at de i generasjoner vil kunne oppfattes som «fremmede» – ikke fordi majoritetsbefolkningen er rasistisk, men fordi det tar lang tid å venne seg til en ny situasjon?
Burde vi ikke fortelle dem at all den motstand de møter, er noe de må regne med når de flytter til et nytt land? Ikke fordi vi er rasistiske, men fordi det ligger i menneskets natur å være skeptiske?
Hvis forventningene senkes, vil gledene bli større og skuffelsene mindre. Dersom krav og misnøye viker plass for takknemlighet, vil det være lettere å leve sammen.
Holdningskampanjer rettet mot nykommerne
Vi ser heldigvis mange eksempler på migranter som er blitt en del av «det store vi» og som er takknemlige for den nye sjansen de har fått. Migranter som respekterer landets skikker og verdigrunnlag og som forstår at det er de som bærer det største ansvaret for å tilpasse seg. De kan bare håpe på at vertskapet er så romslige at de også vil jenke seg slik at alle får et godt liv.
Derfor bør politikerne tenke i disse banene:
- For å bekjempe fremmedfiendtlighet nytter det ikke å lage holdningskampanjer rettet mot den opprinnelige befolkningen. Holdningskampanjene må rettes mot nykommerne som tross alt har invitert seg selv.
- Det er nemlig opptil dem å bevise at de er lojale og ikke vil utnytte oss. Vi må til stadighet få forsikringer om at de er til å stole på, og de må ikke forlange for mye. Klarer de også å vise takknemlighet, er mye vunnet.
- Som alltid ellers vil noen ødelegge for de mange, men da er det opptil de mange å heve stemmen for å tydelig demonstrere sin lojalitet til storsamfunnet. Dette kravet kan virke urimelig, men majoritetsbefolkningen trenger dessverre stadige forsikringer om at nykommerne er til å stole på og vil oss vel.