Integrering og integreringspolitikk

Miliarder ut av landet og «fritidserklæringen»

Hvordan er det mulig at alle de stakkars fattige familiene som ikke har råd til å sende sine barn på fritidsaktiviter sender så mye penger år etter år ut av landet, samtidig med at Norge bruker milliarder på milliarder på ulike «integreringstiltak?

Tall fra Nettavisen viser at privatpersoner fra blant annet Somalia, Pakistan og Filippinene i første halvdel av 2019 sendte ut henholdsvis 280, 219 og 86 millioner kroner.

I 2017 overførte privatpersoner over 500 millioner kroner til Somalia. HRS fikk tallene i via Valutaregisteret hos Skatteetaten. Pengene blir sendt vi Forex, Western Union og MoneyGram.

«Vi vet ikke om det er de samme personene som mottar sosialhjelp, som sender penger ut av landet. Men tallene viser at det er grunn til å spørre seg om det er en sammenheng,» sier Siv Jensen (Frp).

Der våknet Jensen som har vært nokså fraværende i innvandringsdebatten. Mon tro hva det skyldes? Det vi sikkert kan si er at Frps svanestup på meningsmålingene delvis skyldes hennes skyggetilværelse i Finansdepartementet.

Det er noe som skurrer når Frp sitter i regjering med KrF og Venstre, som gjør alt de makter for å stikke kjepper i hjulene for en radikal og nødvendig omlegging av innvandringspolitikken i Norge.

42 prosent av innvandrere fra Somalia mottar sosialhjelp, men gruppen er også den som sender mest penger ut av landet.

Hvordan er det mulig?

Nordmenn har over en årrekke blitt fortalt i avisene at det er synd på innvandrere som lever i fattigdom som må bo trange leiligheter i svindyre Oslo, som ikke har råd til å sende sine barn på fritidsaktiviteter.

I 2016 fikk vi Fritidserklæringen som skal hjelpe fattige barn å få delta i organisert fritidsaktivitet.

Fritidserklæringen bygger på FNs konvensjon om barnets rettigheter som sier at barn har rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter.

Norge er i verdenstoppen i frivillighet. Muligheten for å lykkes med dette arbeidet er derfor stor, sa statsminister Erna Solberg den gangen.

I verdenstoppen i frivillighet ja, men har det hjulpet?

I forbindelse med signeringen av Fritidserklæringen ble det sagt at familier med dårlig råd i mye større grad må spare opp penger og planlegge slike aktiviteter.

«Når alle har alt, er det vanskelig å ikke ha råd til å være med på fritidsaktiviteter» (…) «Målet om at alle skal ha mulighet til å delta må settes på dagsorden lokalt og nasjonalt», sa daværende barneminister Solveig Horne (Frp).

I media har vi i en årrekke blitt fortalt at idrett, kunst, kultur, generelt fritidsaktiviteter og fritidsklubber er viktig for at barn av innvandrere ikke skal komme på skråplanet.

«Det å delta i fritidsaktiviteter gir venner, felleskap og mange positive opplevelser som har en stor betydning for en god oppvekst», sa daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H).

Gjengangeren har vært at vi må ta et ekstra ansvar for å sikre at det sosiale sikkerhetsnettet for barn i fattige familier. Barn skal ikke laster for foreldrenes livssituasjon. Nordmenn må bli flinkere på integrering.

Men hvem sitt ansvar er det egentlig? Foreldrenes, statens eller dugnadsånden i Norge? Hva med om foreldrene prioriterte fritidsaktiviteter foran å sende milliarder av kroner ut av landet?

Hvordan er det mulig at alle de stakkars fattige familiene som ikke har råd til å sende sine barn på fritidsaktiviter sender så mye penger år etter år ut av landet, samtidig med at Norge bruker milliarder på milliarder på ulike «integreringstiltak?