13 prosent av Sveriges befolkning opplever problemer med kriminalitet, vold og vandalisme i deres nærområde, som er en av de høyeste scorene i Europa. For Norge er andelen 4 prosent, Finland 6 prosent og Danmark 8 prosent. Norge ligger således i det europeiske bunnsjiktet – i positiv forstand.
Samtidig rapporteres det at hver fjerde kommune i 2018 gikk med underskudd.
En mors beretning
«Derfor flytter jeg fra mitt elskede forsted i Stockholm», skriver Susanna Mannelin, trebarnsmor, legesekretær og tidligere uavhengig lederskribent i Göteborgs-Posten. Det handler om overskriften utrygghet.
Mannelin forteller at hun og ektemannen flyttet til en leilighet i en forstad til Stockholm for seks år siden, og hun var «oppunder ørene betatt av området» fra første stund. De påfølgende årene fikk hun og ektemannen tre sønner, «en i himmelen og to på jorden».
En dag i august i år dro hun til biblioteket et tettsted litt unna med et av barna sine. På vei gjennom sentrum til biblioteket opplevde hun følgende:
Jeg noterer alle de voksne mennene rundt meg. De sitter utenfor den lille kafeen og på benkene ved gymmen, på benkene langs gågaten, utenfor vinmonopolet og ved fontenen borte ved skolen. Unge arbeidsløse menn som stirrer intenst og usjenert på meg når jeg passerer. Jeg kjenner ubehag, tenker at neste gang jeg går hit, skal jeg ikke ha på mine trange treningsbukser. Drar i trøyen for at den skal skjule litt mer, fungere som et panser. Utenfor t-banen bytter narkotika eiere – jeg var ikke uvitende i tenårene og ser umiddelbart hvem som er hva. Ingen politi er å se, ingen vakt. Det er bare meg, en alkoholisert tante og alle disse voksne mennene. Jeg øker takten i steget, svinger rundt hjørnet ved torget, ser bibliotekets dør – snart fremme.
Etter besøket på biblioteket er planen å ta buss til en lekepark. To unge menn i hettegensere roper til henne der hun står på bussholdeplassen: «Hallo! Jenta med vognen! Stans!» Susanna later som om hun ikke hører dem, «magen knytter seg, øker takten i steget».
Fremme i lekeparken hygger Susanna seg med barnet i samspill med en annen mor til en ni måneder gammel baby. En ung mann på moped, med capsen godt ned i ansiktet og hettegenser begynner å kjøre planløst rundt og rundt på området der de små barna nettopp har lekt. Med ett hører Susanna følgende aggressive ord: «Hvorfor faen tok du bilde av meg?» Mannen med hettegenser har gått opp mot den andre moren, som stammende svarer at det ikke er tillat å kjøre moped på lekeplassen. Hun svares med nye trusler om å fjerne fotoet hun har tatt av ham: ”Du ska ta bort den där bilden, fattar du? Annars blir det konsekvenser för dig!”
– Blir jeg en notis i avisen?
Ved porten til lekeplassen står flere venner av mannen i svarte hettegensere. Susanna beskriver hvordan en kulde som sprer seg i magen opp til brystet, en indre iskald frykt og et hamrende hjerte.
Den unge mannen kommer tilbake og roper ut den samme truende beskjeden: ”Ta bort bilden när jag ser det.” Han truer om konsekvenser hvis ikke ordren etterleves. Susanna står to meter unna, i hodet pågår det en febrilsk kalkuleringsvirksomhet.
Jeg prøver å gjøre en rask vurdering av risikoen i denne situasjonen. På den ene siden tar jeg tak i telefonen min som har en SOS-funksjon som sender en alarm til mannen min hvis jeg trykker på knappen tre ganger. Først tenker jeg at jeg burde være stille og «passe på mitt eget hus». Jeg har familien, jeg kan ikke ta slike risikoer. Men jeg er jo en mor med et lite barn med runde kinn, de vil ikke gjøre noe med meg…? Selv om noen skjøt i hjel en mor som bar den lille babyen sin i armene i Malmø … Men jeg kan bare ikke forlate denne moren alene i dette, jeg må stå på hennes side når ikke engang hennes egen mann ser ut til å tørre å gjøre det. Hva om ingen i verden ville stå sammen med meg i samme situasjon?
Susannas tanker sier til henne: «Er det nå jeg blir en notis i avisen?» Samtidig tar hun mot til seg og går mot den unge mannen og sier: «Hun vil bare ikke at du kjører moped her som hennes barn leker, og det vil ikke jeg heller, men ingen våger å si noe til menn som dere fordi man er redd for å få juling eller bli knivstukket!»
Hjertet mitt slår så hardt i brystet at jeg føler meg dårlig, det suser i ørene. I løpet av brøkdelen av et sekund er jeg fylt av den grufulle følelsen av at jeg gjorde en fullstendig feilberegning. Som oppvokst med foreldre som var misbrukere kjenner jeg umiddelbart igjen det glassaktige, fuktige blikket hos den som er påvirket. Den unge mannen i hettegenser er høy (på rus).
«Jeg slår ikke jenter,» sier han etter et øyeblikks stillhet. Han virker litt overrasket. Babymammaen stammer at hun har fjernet bildet nå, munnen min er så tørr at jeg kjenner at tungen klistrer seg til ganen. Solen steker. Han går igjen. Jeg vender meg til barnet mitt, jeg har nesten glemt at han sitter der på husken. Tenker på om jeg burde ringe politiet, men tenker at de aldri ville komme og at det ikke spiller noen rolle. Forrige gang mannen min ringte politiet en sommernatt om en kvinne som hørtes opprørt ut blant flere mannsrøster på den mørke parkeringsplassen nede ved badeplassen, ba de ham om selv å gå frem og sjekke tilstanden. Jeg ringer ikke til politiet. Jeg tar opp barnet mitt, setter ham i vognen og skynder meg bort fra parken. Hettegenserne står fremdeles nede ved barnevognsparkeringen, da vi passerer peker en av dem på meg. Pannen min er våt av svette, jeg tvinger meg til å småprate med sønnen min om at vi skulle gå og hente storebror på førskolen. Jeg setter opp farten.
Om kvelden forteller Susanna gråtende til mannen sin at hun nok ikke våger å gå til parken igjen. At hun ikke vil gå til biblioteket igjen. At hun ikke vil gå gjennom sentrum igjen, eller bort til skogen der det er et utetreningssted, for der er de voksne arbeidsledige mennene. «Hvor skal vi være?» spør hun. Jeg kjenner meg ranet, berøvet følelsen av et hjem når flere og flere områder markeres rødt på mitt mentale kart. Det som en gang var mitt, er ikke det lenger.
Nå leter Susanna og mannen etter et nytt hjem. De vil bort fra Stockholm, til et lite sted med en liten barnehage og liten grunnskole, der det er idrettsforening, nabofellesskap. Der det ikke finnes unge arbeidsledige men i hettegensere. Susanna tenker på alle de mødrene som ikke har mulighet til å gjøre det samme.
– Vi kan ikke bo her
Også en annen kvinne, Emma Zetterholm, har nylig fortalt om voldshelvete i Sverige, nærmere bestemt Malmø, som sammen med familien nå har forlatt byen etter 18 års botid der. De bodde i det som tilsynelatende er en villaidyll: «Jeg elsker fremdeles Malmø. Men jeg og familien kan ikke bo der lenger», sier hun.
Dråpen var da det eldste barnet skulle begynne på skolen, og ble plassert på en av Malmøs mest ukjent skoler, midt i et område med flest mord. Allerede da hadde volden og uroen inntatt det idylliske boligområdet også.
Sprängningar, bilar som tutade i kapp, skjutningar. De grannar som klagade fick verbala hot och stenar kastade genom fönstret.
Emma kjenner minst ti familier til som har flyttet fra området, mange til små steder i Skåne. Hennes arbeidsgiver på advokatkontoret i Malmø forteller at velstående utlendinger velger å plassere barna på de mye bedre skolene i København.
Malmø er den raskest voksende storbyen i Sverige, og forventes å øke befolkningen med 50.000 innen ti år.
Statistikkens tale
Og Susanna er heller ikke alene om å rømme Stockholm, nærmere bestemt Stor-Stockholm og hovedstadsregionen. Mange innfødte barnefamilier gjør som Susanna, viser ferske tall. År for år flytter flere og flere innfødte ut av regionen, mens tilstrømningen av utenladsfødte har holdt seg forholdsvis stabil med en topp i 2016 og 2017, altså etter migrasjonskrisen. Som i Oslo minsker den innfødte befolkningen, mens påfyllet, befolkningsveksten, står innvandringen og påfølgende barnefødsler for.
Og utflyttingen fra Stockholm de siste tre årene «øker ganske kraftig», i henhold til SCB (tilsvarende SSB).
Les om legen Mercedes Wahlby som rømmer Sverige og vil bli gammel i Ungarn.
Da skal vi tilbake til den tidligere svenske statsråden, Sven Otto Littorin, Moderaterna. Han har selv forlatt Sverige og bor i Dubai.
”Jag kan inte säga att jag ångrar beslutet att flytta utomlands. Vi kommer till ett land med ett av de lägsta antalet anmälda brott i världen”, skriver han på Facebook och berättar att hans dotter går i en brittisk skola. Littorin bor numera i Dubai i Mellanöstern.
Littorin sier videre at «spørsmålet er om man våger og vil flytte tilbake til Sverige». Han er «skuffet over utviklingen i Sverige», noe han ikke skjuler. «Tvert om konstaterer han at de som har mulighet forlater Sverige, eller forsøker å finne et trygt sted innenfor landets grenser.»
”Resultatet blir till slut att de som kan och har råd flyttar. Från Uppsala eller Saltsjö Boo. Till en lugnare del av landet eller utomlands. Kvar blir de utan samma möjligheter. Det är fördjävligt. Det finns inget annat ord”, avslutar han kommentaren på Facebook.
Littorin kan dra stigen oppetter seg etter å ha vært i Moderaternes ledelse under «åpne deres hjerter»-Reinfeldts vanvittige innvandringspolitikk.
Det nye Sverige er kommet for å bli. Det gamle kommer aldri igjen. Det eneste som med sikkerhet kan sies, er at utgangen på elitens prosjekt med å forvandle Sverige til en storby i verden, aldri kommer til å ende godt. Godt i den forstand at ved bruk av bredt anerkjente demokratiske virkemidler løser problemene seg. Det toget har gått, for demografien tikker ubønnhørlig i en viss retning.
Hovedillustrasjon: HRS