Denne analysen til Torbjørn Røe Isaksen (H) i Morgenbladet henger jeg ikke med på.
Hvis det ikke hadde vært for at jeg oppfatter Isaksen som en veldig ryddig debattant, ville jeg beskyldt han for bevisst å angripe en karikert stråmann av nasjonalkonservativ tankegang.
Jeg tror heller at han misforstår et eller annet. Eller at han ikke gjør den langsiktige konsekvensanalysen på samme måten som vi som er mer nasjonalkonservative.
Bevare vs bytte ut
1. Det er ikke en nasjonalkonservativ doktrine å ville vende tilbake til gårsdagen.
Det sentrale er hva og hvordan noe eventuelt kan endres for å bevare. Med tanke på fremtiden.
En politikk som fører til demografiske endringer der landets opprinnelige befolkning på lang sikt havner i mindretall, er ikke forenlig med å bevare. Det er å bytte ut. Det ser ikke bra ut uansett om man ser det med klassisk konservative eller nasjonalkonservative briller.
Dette er ikke konspirasjonsteori. Det er demografi, og demografi er en av de samfunnsvitenskapelige disiplinene med aller størst prediktiv kraft.
Strekk i feltet
2. Ingen hevder at kultur er statisk.
Mange ting kan og må endres for å bevare. Vi må tilpasse oss endringer i globale konkurranseforhold og i storpolitiske forhold som ligger utenfor vår kontroll. Vi vil hele tiden gjennomgå tilpasning til modernisering. Vi vil også hele tiden påvirkes av endogene impulser som utvikler vår egen kultur, våre normer, verdier og selvforståelse innenfra.
Alt dette er helt normalt, uunngåelig og krevende nok i seg selv. Slike ting som har skapt generasjonskløfter i uminnelige tider. Det er også vanskelig å unngå at vi påvirkes av noen eksogene impulser. Men da helst de impulsene vi liker, og ikke de som bare havner i fanget vårt og/eller er aller mest utfordrende. De bør vi kunne velge bort.
Problemet med de eksogene kulturelle impulsene er at de skaper strekk i feltet. De i den opprinnelige befolkningen som jager etter at vi skal tilpasse oss alt som kommer utenfra mister kontakt med de av oss som slett ikke ønsker disse endringene. Vi får strekk i feltet – polarisering – og fellesskapet som skulle gjort oss sterke i møtet med normal endring blir borte.
Norsk
3. Det er helt riktig at alt for mange av våre markører for felles nasjonal identitet er svekket.
Jeg vil ikke si at de har «råtnet på rot». De vakler heller i møtet med et oppstått behov for å redefinere essensen av det nasjonale fellesskapet. Fordi de gamle identitetsmarkørene ikke lenger dekker det behovet.
Å tro at man gjennom politisk retorikk skal redefinere et etnisk og kulturelt homogent samfunn til å bli et universalistisk hjem for verdensborgere er ubeskrivelig naivt, og vil uansett gå på stor bekostning av det grunne fellesskapet som favnes at en slik definisjon.
Det nasjonalkonservative perspektivet er at vi bør ha en langsiktig strategi for assimilering av innvandrere inn i den eksisterende dype kulturen vi allerede har, og at dette er en så langvarig prosess at man må være mye, mye mer varsom med innvandring enn vi er i dag.
Det er ikke politikere som definerer hvem og hva som er tilstrekkelig for å oppnå gruppeaksept som norsk. En kvinne som velger å bruke hijab må dessverre akseptere at en viss andel nordmenn antakelig ikke egentlig ser på henne som norsk. Nasjonalkonservative ønsker å jobbe for at alle som bor i landet på lang sikt skal anerkjenne hverandre som norske. Det er ingen snarveier dit. Det handler om assimilasjon. Ikke med tvang. Men som et klart uttalt mål.
Nasjonen først
4. Nasjonalkonservative er ikke motstandere av internasjonalt samarbeid, men vi tror at landets befolkning har en forventning til at nasjonale politikere først og fremst tenker på landets hensyn.
Vi skal ikke bare tenke på oss selv, men for norske politikere må Norge være viktigst.
Nasjonalkonservative ser det som naturlig å samarbeide med naboland i Norden, med viktige alliansepartnere som USA og med resten av Europa. Gjerne også med andre land i verden som vi har felles interesser med.
Nasjonalkonservative ønsker kun at vi skal forlate doktrinen av selvgod hybris og masochisme som gjør at vi legger for stor vekt på vår internasjonale rolle som velgjører og byrdemottaker. Det er ikke bærekraftig.
5. Det å ta vare på landet sitt er ikke en hindring for å se større muligheter og andre samarbeidskonstellasjoner.
For Norge – som et av verdens beste land – burde dette behovet for å ta vare på landet være åpenbart.
Jeg liker sitatet fra Tenessee Williams som Douglas Murray liker å bruke. Det passer godt som erkjennelsen som ligger til grunn for nasjonalkonservativisme:
«How beautiful it is and how easily it can be broken.»
(Illustrasjonsfoto: HRS)