Innvandring

Toleransestrikken for innvandring

Gir holdningsundersøkelser i det hele tatt noen svar på folkets syn på innvandring, all den tid fakta om innvandringens konsekvenser stort sett er fraværende eller fremstilt i "toleransens navn"? Risikoen med å tøye toleransestrikken for langt, er at den ryker.

En undersøkelse i Drammen fra Sentio Research, med spørsmålet: Hvilken betydning mener du andelen av innbyggere med innvandrerbakgrunn har for Drammens attraktivitet. Er det en styrke, en svakhet, eller har det ingen betydning?, viser at 31 prosent svarer at det er en styrke, mens 19 prosent ser det som en svakhet. De fleste, 43 prosent, mener det har ingen betydning.

Argumentet til Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda, er dårlig. Forsøket hans på å bortforklare at innvandrere selv vil svare positivt på et spørsmål om «mangfold», er ikke godt.

Men først og fremst er jeg motstander av å bruke holdningsundersøkelser som et fornuftig verktøy til å drøfte innvandringspolitikk. Det er dette Taraku gjør.

Holdningsundersøkelser

Holdningsundersøkelser er et «tulleargument» så lenge innvandringsdebatten er tabu.

Holdningsundersøkelser blir meningsløse så lenge folk flest serveres et pyntet bilde av innvandringens konsekvenser på makroplan. Så lenge kunnskapen mangler. Holdningsundersøkelser måler heller hvor hardt vi tolererer.

Uansett hvor mye enkelte av oss har tatt bladet fra munnen og snakker åpent om innvandring, er det fortsatt ikke et tema som folk flest liker å prate om.

Vi mennesker er sosiale vesen. Vi har et sterkt behov for å snakke og tenke positivt om oss selv som åpne og inkluderende. Desto vagere spørsmålet blir formulert, desto lettere har vi for å finne «gode grunner» til å svare positivt i et slags forsvar av vårt eget selvbilde.

Det er en del av den helheten som får oss til å fungere godt i grupper. Å ekskludere noen, eller tenke på dem som utenforstående – noen som vi skyver ut av gruppen – sitter langt inne. Det er ikke bare smertefullt for den eller de som blir ekskludert. Det er også smertefullt for den eller de som ekskluderer. Vi svelger derfor gjerne mange kameler for å kunne fortsette å tenke positivt om folk rundt oss.

Til et visst punkt.

Toleransepress

Veien til det punktet, og hva som skjer når vi går forbi det punktet, er ikke et lineært fenomen. Derfor er måltall på holdninger svært lunefulle.

Og holdningsundersøkelser, med denne typen feilkilder, er helt unødvendige når vi kan bruke andre og mer presise metoder for å vurdere om det pågår toleranse.

Tilsier virkeligheten at folk flest settes under et økende toleransepress?

Istedenfor å intervjue folk om et tema som vi vet er tabubelagt, kan vi heller undersøke sannhetsgehalten i helt konkrete påstander som vi vet har betydelig forutsetning for å tære på folks toleranse. F.eks. påstander som:

  • Innvandring skaper fremmedgjørende kulturinnslag i det offentlige rom.
  • Innvandring fører til at det må allokeres mye offentlige penger på integrering istedenfor til andre formål.
  • Innvandring fører til at fenomener som angår fremmede kulturer tar mer plass i den offentlige samtalen.
  • Innvandring fører til at fremmed religion – og verdier man ikke deler – setter stadig mer preg på samfunnet.
  • Innvandring fører til økt belastning på og økt misbruk av ordninger i velferdsstaten.
  • Innvandring rammer det fellesskapet som er grunnlaget for velferdsstaten på en slik måte at vi i mindre grad utgjør en definerbar gruppe.
  • Innvandrere stiller i mindre grad opp på dugnad og frivillig arbeid i lokalsamfunnet
  • Noen innvandrere ønsker ikke å lære språket og motsetter seg integrering og assimilering.
  • osv.

Hvis vi har tallgrunnlag og/eller forskningsresultater som tilsier at slike påstander kan bekreftes, er vi også nødt til å erkjenne at innvandring medfører et meget stort bevisst eller ubevisst behov for toleranse.

Risikoen med å tøye denne toleransestrikken for langt, er at den ryker.