Islamisering innebærer at islam eller politisk islam får økende betydning i et bestemt område, land eller befolkningsgruppe. Men hvorfor skjer det?
Erfaringene viser at islamiseringen starter i et geografisk avgrenset område, der innvandrertettheten øker. Det er typisk områder med lav sosioøkonomisk status og med stigende kriminalitet. Befolkningen i områdene opplever utrygghet, og det kan være vanskelig for politiet og annet blålyspersonell å gjennomføre sine oppdrag.
Betegnelsen «no-go soner» bør ikke nødvendigvis tas bokstavelig. De mest beryktede no-go sonene er ikke scener med post-apokalyptisk sammenbrudd utsmykket med IS-flagg. Det trenger ikke være noen umiddelbar fare for besøkende, men områdene bærer preg av konflikter, bilbrenning, narko- og våpensalg og angrep på dem som selvutnevnte makthavere mener ikke har noe der å gjøre. Her er politiet og deres maktmonopol fiende nr. 1. Tilliten til samfunnets institusjoner er skjør. Kontrollen med området skal samles hos de selvutnevnte makthaverne.
At det pågår en islamisering av Europa er det ingen tvil om. Vest-Europas største byer har områder med store kulturelle forskjeller som skaper fremmedgjøring. Den innfødte befolkningen føler seg truet av nykommere på grunn av lovløshet og utrygghet. Myndighetene i vertslandet har store problemer med lov og orden, tilby befolkningen grunnleggende offentlige tjenester som politi, brannvesen og ambulanser i frykt for å bli angrepet av sint ungdom.
«Sint ungdom» forklares med «utenforskap». Spørsmålene vi ikke fokuserer på er utenforskap fra hva, og hvem som har skapt det. Men det gjør de samme ungdommene sårbare, og de fanges lett opp av kriminelle nettverk som tilbyr de et tilsynelatende fellesskap.
No-go soner er også arnesteder for islamsk radikalisme som utgjør en signifikant trussel mot sikkerheten i Vesten. Problemet med islamiserte områder er godt dokumentert, men like fullt har vi fremtredende politikere som hardnakket benekter at problemet er reelt. Det kan henge sammen med at problemene må bli tilnærmet umulig å gjøre noe med, slik vi ser i spesielle områder i for eksempel Sverige, før nasjonale politikere erkjenner problemene som utspiller seg på gata.
Statsminister Erna Solberg (H) henger seg opp i begreper, som snikislamisering, når hun påpeker at det ikke finnes.
«Jeg synes snikislamsiering er et dårlig begrep rett og slett fordi det ikke finnes i vårt samfunn.»
Hun burde øyeblikkelig fått følgende spørsmål i retur: Finnes det noen islamisering i vårt samfunn?
Politikere må snart slutte å henge seg opp i begreper som snikislamisering. Det lager unødvendig støy og avsporer en viktig debatt. Islamisering foregår rett foran våre øyner. Det handler om at våre politikere tilpasser seg (noen) muslimers ønsker om å få særbehandling som i barnehager, skoler, arbeidslivet og i fengsler, istedenfor å stille absolutte krav til innvandrere at de tilpasser seg våre normer og verdier.
Hvorfor vi stilltiende skal akseptere dette er ikke godt å si. I dag kreves det, enten ved handling eller respekt, at vi tilpasser oss religiøse særkrav. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det kan vi aldri akseptere selv om vi blir stemplet som islamofobe.