Når statsminister Erna Solberg (H) besøker en kjønnsdelt forsamling hos Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita) i forbindelse med feiringen av id (25. juni 2017) er det snikislamisering.
Hun gir islamisme legitimitet i Norge.
Når diskrimineringsombudet forsvarer ansattes rett til å nekte å håndhilse på det motsatte kjønn med begrunnelse i islam, bedriver ombudet snikislamisering.
Når kronprinsen besøkte Bærum-moskeen og tilpasser seg muslimsk hilsemåte, er det ikke moskeen som bedriver snikislamisering. Det er det kronprinsen som gjør.
Godtar vi at personer nekter å håndhilse på det motsatte kjønn, godtar vi muslimske særkrav. Det er snikislamisering.
Når «noen» forsvarer muslimske særkrav, som ikke akkurat er blitt færre med årene, er det per se snikislamisering.
Det er så mye å gripe tak i. Alt fra halal, gud forby leverpostei, lærere som blir utsatt for frekk og oppsetsig oppførsel fra muslimske tenåringer, Nav-kontor som må utstyres med skuddsikkert glass, politiet og helsepersonell som blir angrepet, rekkene av koranklosser i våre byer blir lengre og høyere, moskeer gror frem, muslimske parallelle samfunn brer seg utover, kjønnsdelt undervisning, barnehijab og sharialån, og ikke minst: ekstremistiske islamistiske miljøer som mer eller mindre kan utfolde seg uten innblanding.
De som prøver å overse ubehagelige sider ved den ikke-vestlige (muslimske) innvandringen og går til verbale angrep på de som mener vi må forhindre at islam tar mer plass i samfunnet – det gjør dem på mange måter til arkitektene av snikislamiseringen.
Når konservative muslimer får drahjelp av politikere og aktivister, og får dyrke offerrollen, endog med en egen handlingsplan mot muslimhat, er det snikislamisering.
I møtet med religiøse særkrav må samfunnet være tydelig. Snikislamisering er unnlatelse av å rydde opp der det er behov for det. Vi har en «islamiseringspolitikk» som føres helt uten konsekvensutredning.
(Illustrasjonsfoto: kunstverk av Kurt Westergaard)