Samlet sett har Ap og Høyre aldri hatt lavere oppslutning. Den største taperen er utvilsomt Ap, deretter følger de tre partiene KrF, Frp og Venstre – som aldri skulle sittet i regjering sammen.
Senterpartiet (Sp) er valgets store vinner, men om de går til høyre eller venstre vet de vel knapt selv.
Balansen på venstresiden er dramatisk forandret, ikke minst med ensakspartiet Miljøpartiet de Grønne (MDG) som strutter av selvtillit. I Oslo kan partiet juble for en nær dobling fra 8 til 15,2 prosent.
Nylig sa Une Bastholm, nasjonal talsperson i MDG: «Det er helt magisk. Tallene viser generasjonsopprøret vi har merket veldig i samtaler med folket. De unge velgerne stemmer for en fremtid med mindre klimaendringer, rik natur og dyreliv». Og Lan Marie Nguyen Berg i var i sin seierstale et direkte skremmende skue: «Vi elsker bomringen», hoiet hun. Vi er «radikale» gjentok hun til forsamlingen. Hele seansen minnet om en nyreligiøs sekt.
MDG har fått maks uttelling av Greta Thunberg-tidsånden, som er godt hjulpet frem av MSM. I tillegg ble bompengekrangelen en gavepakke til MDG. Nå vil de fortsette å fjerne parkeringsplasser i Oslo, kutte en tredjedel av all bilbruken over en tiårsperiode, alle kjøretøy skal være uten klimautslipp og bruke vanvittige 11 milliarder kroner på nye sykkelveier nesten ingen bruker.
Ungdommen hadde også eksistensiell angst på 1960-tallet. Den gangen var det atombomber og Vietnamkrigen, i dag er det klimahysteriet. MDG er et sosialistisk parti som ønsker høyere skatter og avgifter, mer innvandring samtidig med å avvikle oljeindustrien.
Hvordan partiet skal få den økonomiske kabalen til å gå opp ved å trappe ned eksportnæringen olje og gass, og satse på massiv statelig regulering av lønn, forby cruise- og flyturisme, 6 timers arbeidsdag, bygge høyhastighetstog, utrede borgerlønn, øke trygder, stenge veier og ta imot enda flere NAV-klienter fra tredje verden, forblir en hemmelighet. Men tankegangen er hinsides alt.
Vi lever i en skremmende tid, der mange av borgerne, kanskje særlig de unge, har latt seg forføre.
Når Nguyen Berg med glorie i øyene gjentar flere ganger at «vi er radikale» er det grunn til bekymring. Hun ønsker å senke alderen for stemmerett, selvsagt, for å sanke flere stemmer. Stemmerettsalderen burde heller heves til 25 år.
Personlig er jeg ikke motstandere av måtehold og å begrense forbruket, men nye biler er nødvendigvis ikke lenger en miljøtrussel. Det skyldes en teknologisk revolusjon hvor blant annet el-bil salget har steget enormt de siste årene.
En storby trenger tilgjengelighet og parkeringsplasser for varetransport, næringslivet, detaljhandelen og kunder som handler i butikkene. Det er med på å skape byliv. Så må også blålyspersonell kunne ta seg raskt frem.
Nå ser vi allerede omsetningssvikt i detaljhandelen i sentrum. Det er mange butikker som sliter, noen har allerede gått konkurs. Det er vanskelig å leie ut næringslokaler når tilgjengeligheten innskrenkes.
Det er ingen menneskerett å bo i byen. Storbyer kan aldri bli som å bo på landet med frittgående høns, frukt- og bærtrær og dyreliv som i skog og mark. Det kan aldri bli slik, uansett hva politiske partier drømmer om. Byer består av betong og asfalt med næringseiendommer som fylles opp med mennesker som bidrar til verdiskapningen.
Hvis Norge legger oljeindustrien brakk, blir det en katastrofe for norsk økonomi. Forslaget om å kutte norsk oljeproduksjon er meningsløst. Det vil ikke gjøre noe med verdens forbruk av olje, prisene vil stige og land som Russland, Saudi-Arabia og Venezuela vil pumpe opp mer olje – og det veldig mye mindre miljøvennlig enn hva Norge gjør – for å dekke opp etterspørselen.
Det siste vi trenger nå er en gjeng blinde fanatikere som skal styre politikken i usikre tider hvor globalisme, større avstand mellom elite og folk er blitt plagsomt stor, og hvor nyfattigdom og kostnadene ved innvandring ikke løses ved å plante flere trær i Oslo.