Økonomi

Maktens brekkjern

En spinnvill klimapolitikk er blitt en realitet, enn så lenge bare i Oslo. Men nå vil opportunister kaste seg på bølgen - for å gjenvinne makt og velgere, til en kostnad som vil rasere velferds-Norge.

Før i tiden sikret velferdsstaten folk mot tap av arbeid, ved sykdom eller død. I dag har vi fått en smørbrødliste med sosiale rettigheter som ikke bare skal sikre nordmenn «et godt liv», men også alle som måtte finne veien til Norge. I USA må du betale forsikringspremier for å sikre deg sosiale goder. Tyskland og Frankrike praktiserer en mellomløsning hvor arbeidsgiver og arbeidstaker må betale inn penger for å få tilgang på sosiale goder.

La oss se på noen tall, på hvordan det går når våre politikere elsker å dele ut fellesskapets penger til egne prestisjeprosjekter eller for å betale seg ut av egen dårlig politikk – mens de sitter på Stortinget og spiser seg feit på vår regning. I Norge er det nemlig julaften året rundt. Godheten har ingen grenser.

Ved utgangen av juni 2019 mottok om lag 345.800 personer uføretrygd. Det utgjør 10,2 prosent av befolkningen. I gjennomsnitt mottok hver innbygger i Norge 81.200 kroner fra Nav i 2018. Omtrent 976.000 personer mottok 217 milliarder kroner i alderspensjon. Det ble utbetalt 14,6 milliarder kroner til 721.000 mottakere av barnetrygd og 495.000 personer fikk totalt 39,3 milliarder kroner i sykepenger. Utbetalinger til uføretrygd og yrkesskade utgjorde 86,3 milliarder kroner fordelt på 369.500 personer.

Du skulle tro at «the establishment» hadde tatt noen grep for å snu utviklingen, men det er langt enklere å dele ut mer penger til «gode» formål enn å stramme inn livremmen. (Hvem vil stemme på oss da?)

Det har vært en svært kraftig økning i antall uføretrygdede i Norge. Særlig aldersgruppen mellom 25-29 år, som har steget med hele 177 prosent siden 2010. Også blant de yngre har det vært en stor økning. I aldersgruppen 20-24 år har antallet mer enn doblet seg siden 2010. Faktisk i alle aldersgrupper stiger antall uføretrygdede, utenom de mellom 60-67 år.

Offentlig sektor utgjør langt over halvparten av norsk fastlandsøkonomi, og den legger beslag på en større del av arbeidsstyrken enn den gjør i noe annet OECD-land. Sånn blir det når vi kan surfe på olje- og gassindustrien.

Men det stopper ikke der. Våre politikere kan ikke få nok av mennesker som ikke bidrar til verdiskapningen i Norge. Rundt 14 prosent av befolkningen defineres som innvandrere, men utgjør over 40 prosent av de som er registrert i Nav-systemet. Innvandrere fra Afrika har den høyeste ledigheten. Allikevel fortsette mennesker fra tredje verden å strømme inn i Norge, nå spesielt som kvoteflyktninger og på familiegjenforening.

Det var sliterne som bygget Norge og velferdsstaten, men nå er velferdsstaten i ferd med å bli et monster på leirføtter. Alt flere står utenfor arbeidslivet, eldrebølgen er en realitet, innvandringen fortsetter – mens våre politikere fortsetter å dele ut penger som om det er maktens brekkjern.

Ap-politikere som Raymond Johansen, Espen Barth Eide og Helga Pedersen kan nå tenke seg å samarbeide med Miljøpartiet de Grønne (MDG) for å sikre Ap regjeringsmakt i 2021.

Jeg leste igjennom MDGs partiprogram forleden. Det er ikke mangel på kostbare festlige ideer fra den kanten der milliardene vil fortsette å strømme ut i et høyere tempo enn noen gang tidligere i historien. Partiprogrammet er et sammensurium av drømmer og fantasier uten rot i økonomistyring, verken på mikro- eller makroplan.

Partiprogrammet kan sammenlignes med hippiebevegelsen på 60-tallet som også var en protestbevegelse mot det materialistiske samfunnet og overforbruk. Den gang som i dag er det unge og privilegerte mennesker som står på barrikadene mot det etablerte samfunnet. Klimabevegelsen, med MDG i spissen, har bare strukket strikken litt lengre. De har tatt i bruk barn for å tvinge frem sympatierklæringer for sin spinnville klimapolitikk.

Nå ønsker opportunister å kaste seg på lasset. Det handler om makt og gjenvinne tapte velgere. Flere av partiene synes smått desperate og er i ferd med å kaste seg på klimabølgen, men noen må betale regningene. Det er et ordtak som sier noe slikt som at man ikke kan kjøpe seg venner for penger, derimot har man råd til å holde seg med fiender av ypperste klasse. Det kan bli morgendagens velgere.

Olje- og gassnæringen vil de overivrige klimavennlige legge ned. Da må det være den synkende andelen av befolkningen som jobber i verdiskapende sektor som skal betale gildet. Det går ikke opp, dermed må vi ha høyere skatter og avgifter.

Er det noen som tror at trenden med en voksende befolkning som lever på velferdsordninger vil snu hvis vi får en regjering med Ap, SV og MDG, ja, og kanskje Rødt, i 2021?