Ifølge Ungarns statsminister Viktor Orbán er innvandring aldri løsningen på demografiske utfordringer. Han ønsker ikke å skifte ut befolkningen. «Det meningsløse såkalte grønne argumentet om at det er bra for jorden at det fødes færre barn, må avvises. Mennesker er ikke jordens fiender, vi er del av den,» sier Orbán.
Han har et poeng. For at en befolkningsgruppe skal bestå, må den reprodusere seg.
Både i Ungarn og Norge er samlet fruktbarhetstall per kvinne rundt 1,5.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det per 1. januar 2019 var registrert 765.108 innvandrere i Norge. I tillegg er det født 179.204 personer i Norge med foreldre født i utlandet. Til sammen 944.202 personer. I Oslo er en tredjedel av innbyggerne innvandrere. I Drammen er det 29,4 prosent og Stavanger 22,8 prosent. I bydelene Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud i Oslo utgjør andelen over 50 prosent.
Ser vi til Europa er trenden det samme. Den innfødte befolkningen skiftes ut over tid.
Er det noe vi burde bekymre oss over?
Vel, det er avhengig av hvem som kommer. Er det ressurssterke innvandrere med kompetanse som lever opp til kravene som stilles i et moderne arbeidsliv og verdier som er kompatibelt med vårt levesett, er innvandringen ikke et problem.
Hvorfor Canada har lykkes bedre med integreringen sammenlignet med Norge, har en enkelt forklaring.
Både Canada og Norge har hatt svært høy innvandring, men mens 60 prosent av Canadas innvandrere (i perioden 1997-2006) var arbeidsinnvandrere, var mindre enn 20 prosent av innvandrere som kom til Norge i samme perioden arbeidsinnvandrere. Når jeg har tatt utgangspunkt i forholdsvis gamle tall fra SSB, er det fordi det konsekvensene av ulik type innvandring får store konsekvenser over tid.
Særlig kommer innvandrere fra Afrika og Asia til Norge og Canada av ulike grunner.
Kun noen få prosent av afrikanske og asiatiske innvandrere som har kommet til Norge har vært arbeidsinnvandrere, mens et flertall av innvandrerne som har kommet til Canada fra nevnte to verdensdelene har er arbeidsinnvandrere, ifølge SSBs analyser.
Mens det store flertallet av asiatiske innvandrere i Canada kommer fra de østlige og sørøstlige delene av Asia (Kina, India, Hong Kong og Filippinene) har flertallet av asiatiske innvandrere i Norge bakgrunn fra de vestlige delene og Midtøsten (Irak, Iran, Pakistan og Sri Lanka).
Mer enn halvparten av innvandrerne fra Afrika og Asia har høyere utdanning (mer enn 13 år skolegang) ved ankomst til Canada. Det skyldes at det stilles langt strenge krav for å slippe inn i landet. De har et poengbasert innvandringsregime hvor de med utdannelse går foran i køen.
Innvandrere og flyktninger som kommer til Canada behersker også et eller to av de offisielle språkene ved ankomst. I Norge kan så godt som ingen norsk når de ankommer.
Somaliske innvandrere, som har lav sysselsettingsprosent både i Canada og Norge, utgjorde i Norge mer enn en tredel av afrikanske innvandrere i 2009, ifølge SSB, mens i Canada utgjorde de bare fire prosent.
Der Canada har en rekke strenge kriterier for å få opphold, har Australia et strengt regime for å slippe noen inn.
De som kommer til Australia uten gyldig visum blir enten sendt tilbake hvor de kom i fra, eller de sendes innen 48 timer til de regionale sentrene i øystater som Nauru eller Papua Ny-Guinea.
Denne resolutte grensekontrollen går under navnet Operation Sovereign Borders. Australia har full kontroll på hvem som slippes inn i landet.
Det er de militære styrkene som står for den operative gjennomføringen, og kystvakten (Coast Guard) returnerer ethvert fartøy de oppdager som prøver å ta seg til Australia over havet. Regelen er absolutt: Ingen båtmigranter får behandlet søknad om opphold i landet.
Men det er fortsatt mulig å komme til Australia. Du må bare søke på lovlig vis.
Så mens ikke-vestlig innvandring stort sett er en fiasko i Norge og resten av Europa, kan man skilte med langt mer suksess i Canada og Australia.