Innvandring

Når de innfødte drar

Stadig flere svensker forlater innvandrertette områder i Sverige. En forsker mener denne flyttetrenden forsterkes allerede ved 5 prosent innvandrere.

Nå rapporteres det fra Gøteborg om det samme som vi har sett tendenser til i Oslo.

Innfødte svensker flytter ut av Gøteborg, mens innvandrere flytter inn. Utviklingen har vært den samme siden starten på 2000-tallet, den eneste forskjellen er at stadig flere svenskfødte forlater byen.

Samme fenomen er observert flere andre steder i Sverige og Europa.

En av forklaringene tillegges «muligheter», kanskje spesielt på arbeidsmarkedet. Som kjent har mange innvandrergrupper, spesielt ikke-vestlige, skyhøy arbeidsledighet. Det betyr igjen at de lever på det offentlige, deg og meg, og når vi stikker tar vi skattepengene med oss. Færre skal altså forsørge flere.

Det handler også om at de gruppene med høyest arbeidsledighet, også er de gruppene som får flest barn. Dermed blir det enda flere å forsørge samtidig med at presset på direkte sosiale bidrag og indirekte bidrag til barnehager, skoler, infrastruktur osv. øker.

De som drar, gjør det fordi de har den muligheten. De er ressurssterke. De ser at den ikke-bærekraftige innvandringen forringer kvaliteten på de tjenester som skal være felles finansiert. De drar enten til en nabokommune, en kommune med god økonomi eller til utlandet.

Matz Dahlberg ved Institute for Housing and Urban Research, IBF ved Uppsala universitet, har studert hva som skjer med majoritetsbefolkningen i et boligområde etterhvert som andelen innvandrere øker.

– Vi så at det var et bristepunkt da andelen innvandrere nådde 5 prosent. Da begynte flere av den eksisterende befolkningen å flytte. Det vi kan se er et «unngåelsesmønster», fastslår Dahlberg.

5 prosent. Til sammenligning er andelen ikke-vestlige i Oslos bydeler fra 8 prosent (bydel Ullern) til 47,3 prosent (bydel Stovner).

Så får vi spiraleffekten.

Tilhørighet og likhet er essensielt for mennesker. Vi ønsker å leve sammen med våre egne. Det gir gruppen trygghet, forutsigbarhet, vennskapsbånd og beskyttelse. Ikke minst er det viktig for oss at våre barn vokser opp i trygge og kjente omgivelser.

Det motsatte er fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, utstøting som i sin ytterste konsekvens kan føre til ekstremisme, hat, helseproblemer og psykiske lidelser. Som er et produkt av multikulturalismen, kulturrelativismen og postmodernismen på våre breddegrader.

Uansett hvor mye våre politikere prøver å skape en fredelig idyll med mennesker fra vidt forskjellige kulturer, viser det seg gang på gang at ingenting kan erstatte hjemlandet, sin egen etniske gruppe, språket, skikker og tradisjoner.

Når du pakker sammen mennesker som ikke klarer å dra lasset sammen på grunn av forskjellige virkelighetsoppfatninger, ulike verdier, ulike kulturelle og religiøse overbevisninger oppstår det lett konflikter.

Siden vi egentlig vet alt dette, gjenstår spørsmålet: Hvorfor fortsetter politikere og andre å gi sin støtte til en ikke-bærekraftig innvandring? Vi vet egentlig svaret på det også?