Mandag la integreringsminister Jan Tore Sanner (H) fram forslag til ny lov om integrering. Innvandrere må signere en integreringskontrakt hvor de forplikter seg til realistiske mål for språkopplæring, utdanning og arbeidserfaring.
Sylvi Listhaug (Frp): «Vi skulle gjerne ønske at det hadde fått konsekvenser hvis man ikke følger opp kontrakten».
Så mye gir vi for det lovforslaget. Hva er vitsen med å signere avtaler hvis det ikke får konsekvenser når du bryter den?
Sånn har det vært hele veien. Symbolpolitikk.
Det handler enten om å pynte på asylinstituttet med fargeglade drops eller komme med nye kostbare utredninger, lovforslag og integreringstiltak som ikke virker. Det å stille krav, at det fører til negative reaksjoner hvis du ikke lever opp til forventningene, kanskje også de du har signert, er sett på som diskriminerende i Norge. Derfor kommer segregeringen til å fortsette i uforminsket tempo, med eller uten våre politikere.
Resultatet er integreringsfiasko. Integrering- og kunnskapsminister Sanner er fullstendig 1990-tallet. Han behersker ikke dette feltet. «Alle» ser det, også innad i Høyre, men likevel lar de han fortsette å skjemme seg ut.
Det er en voldsom vekst i sosialhjelp over stort sett hele landet – i Oslo går 70 prosent til innvandrere. Nesten halvparten (48 prosent) av all sosialhjelpen i Norge i 2017 gikk til mennesker fra Afrika eller Asia. Av all sosialhjelp utbetalt til innvandrere i 2017, gikk 86 prosent til landbakgrunnsgruppene Afrika og Asia.
Innvandrere utgjør over 40 prosent av de som registrert som helt arbeidsledige hos NAV.
Fra 2013 til 2017 har andelen innvandrere som mottar sosialhjelp for landet sett under ett økt fra 35,5 til 44,5 prosent.
Er det smart – og rettferdig – omfordelingspolitikk?
Dette er bare toppen av isfjellet. Vi har flere offentlige ytelser som avlaster sosialhjelpen. Alt er «gratis» i Norge.
Utviklingen går ubønnhørlig mot stupet. De etniske minoritetene som føder flest barn i Norge betaler minst skatt og mottar flest sosiale stønader. Nordmenn føder færre barn og må jobbe mer.
Måten våre politikere klarer å avvikle sin egen befolkning på, vil bli stående igjen i historiebøkene. Jeg tror ikke det er mulig å gjøre det på en mer idiotisk måte. Mens orkesteret på Norges Titanic spiller for harde livet, sitter våre ledere på Stortinget å spiser seg feite på kaker og høye smørbrød – skattefinansiert.
Det er ingenting som tyder på at trenden er i ferd med å snu. Til det har vi altfor mange servile politikere som trives best å sitte på solsiden og dele ut dine og mine penger. Det er vel det som heter kvasi-godhet.
Ifølge finansministeren så koster en ikke-vestlig innvandrerkvinne i snitt 11,6 millioner i offentlige ytelser i løpet av sin levetid i Norge, for menn er tallet 6,2 millioner kroner. En slik utvikling er verken forsvarlig eller bærekraftig. Vi kan ikke ha over 60.000 innvandrere som passivt hever trygd.
Hvis det fortsetter må vi skru opp skatten ytterligere. Men la oss heller prate om dyre bompengestasjoner og mindre bilbruk for å spare miljøet? Så kan vi i alle fall puste i enda renere luft, mens Norge forvandles – og det ikke til det bedre.