– Iranere håndhilser dessverre ikke på kvinner, forklarte den svenske utenriksministeren Margot Wallström etter at hun i går møtte Irans utenriksminister, Javad Zarif, i Stockholm. Hun fortsatte slik om praksisen til den svenske regjeringen:
– Så det gjør vi aldri, uansett hvor vi er, og vi gjør det heller ikke her (i Sverige, vår merknad). Det er det minste problemet vi har, må jeg si.
Dette er selvsagt en gedigen bløff, for iranere gjør nettopp det, håndhilser, men islamister gjør det ikke. Slik forulemper og stigmatiserer Wallström det iranske folket.
Svenske regjeringsmedlemmer på hijab-catwalken foran det iranske regimet i 2017. Bildene gikk verden over og medførte kraftige protester særlig fra iranske frihetsforkjempere.
Og på denne måten forulempet Sveriges regjering ethvert frihetselskende menneske i Iran under statsbesøk i Teheran i 2017: alle kvinnelige statsråder ikledd slør.
– Følg svenske verdier og skikker
Wallström ble utfordret av en svenskiransk feminist allerede før møtet med Zarif i går. Maria Rashidi, leder av Kvinnors Rätt, oppfordret Wallström til å rekke ut hånden da hun skulle møte den iranske mannlige utenriksministeren. Rashidi mente det var viktig at utenriksministeren sikrer at svenske verdier og skikker følges på svensk jord. Svaret fra Wallström var blant annet dette, skriver Expressen:
Men så blev det inte.
Margot Wallström skakade inte hand med ministerkollegan från Iran.
– Nej, det gör vi aldrig, hävdade hon.
Det samme gjorde Erna Solberg
Nei, og det gjorde heller ikke Erna Solberg som kommunalminister med ansvar for integrering og innvandring i 2004.
I august dette året mottok hun en av Pakistans fremste islamofascister i regjeringskontorene, daværende leder av partiet Jamaat-i-Islami, Qazi Hussain Ahmad. Ahmad fikk altså innvilget et offisielt besøk med Solberg (sic), og ettersom han og hans parti står for dødsstraff for blasfemi, et verdensomspennende kalifat, henrettelser av dem som ikke passer inn i den fascistiske folden, og med et kvinnesyn vi aldri har kjent i tidligere norsk historie, var det mange av oss som forventet at Solberg ville løfte den verdimessige fanen høyt og rekke ut hånden for å markere norsk likestilling og norsk kultur – på vår egen jord. Men nei, Solberg la den ene hånden inntil brystet og bukket – slik en islamist forventer at en kvinne hilser på ham (se for eksempel Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser, 2006, s. 237).
Se også Nettavisen fra 2004 der Ahmad snakket om toleranse og dialog som hans sentrale virke i møtet med Solberg. Kanskje noe å merke seg for politikere som fremdeles holder på med dialog med de intolerante islamske kreftene?
Den kurdiske iraneren Tino Sanandaji har laget en kollasj der han viser at iranske politiske ledere faktisk har håndhilst en rekke ganger på vestlige sentrale skikkelser (se hovedbildet til denne artikkelen). Sanandaji skriver:
Det räcker att titta på gamla statsbesök, som när shahen tar drottning Elizabeth i handen år 1959, går hand med hand med Sveriges drottning Louise år 1960 i Stockholm eller skakar hand med Tage Erlanders fru Aina när paret tidigare samma år besökt Iran. Det var en tid när socialdemokrater kände till att iranier visst tar kvinnor i handen.
(…)
Således har t.om regimen själv tagit kvinnor i handen, exempelvis när Ahmadinejad tröstade Hugo Chavez änka. En regering som påstår sig föra feministisk utrikespolitik borde inte trivialisera förtryck, eller acceptera en tolkning av islam mer strikt än Mahmoud Ahmadinejad.
Vi lever i en tid der kulturell kapitulasjon står høyt på den politiske dagsordenen. Trøsten i dag er at Wallström ikke også iførte seg hijaben.