Jan Tore Sanner, kunnskaps- og integreringsminister, tok turen til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat fredag 22. mars. Der tente han lys for ofrene etter terroren på New Zealand. Sanner valgte altså moskeen som er beryktet for sin uttalte antisemittisme og støtte til dødsstraff for blasfemi. Som er beryktet for å mene at kun muslimer kommer til himmelen. Beryktet fordi moskeens ledelse sier muslimske kvinner kun kan gifte seg med en muslimsk mann. Beryktet for en imam som mener at de som spiser eller drikker under fasten skal halshugges (i islamske stater). Listen er lengre, men den er allerede lang nok til å forstå hva dette handler om: ekstreme moskékrefter.
I vårt opplyste samfunn skulle man forvente at dette ikke var mulig fra statsrådhold, å godsnakke til en slik forsamling i en slik kontekst. Men det er det.
«Vi tror på å stå sammen mot hat, uansett hvordan det viser seg», sa statsråd Sanner til moskéforsamlingen i Oslo. Det er «viktig å fordømme alle former for ekstremisme», fortsatte han.
Hva skal man si til dette? Fordømte Sanner moskeens ledelse? Neppe.
Ha denne moskeens åpenlyse ekstremisme i tankene når du leser talen til Sanner, og ikke glem dette: Vi ser ingen sorg over avkappede hoder tilhørende jesidi-jenter, som ble holdt som sexslaver av IS, ei heller ser vi sorg i moskeer som dette når kristne massakreses i andre deler av verden. Sorgen vises når det er «brøde og søstre» som drepes, inkludert på et annet kontinent. Det er også da en politiker som Sanner uttrykker sin «dypeste medfølelse» til «det troende fellesskap», til «alle som er rammet».
Takk for at dere inviterer meg til fredagsbønn.
Jeg vil kondolere.
Og uttrykke min dypeste medfølelse.
Først med ofrene etter angrepet på New Zealand.
Med deres etterlatte og pårørende.
Med menigheten og det troende felleskap.
Med alle som bor på New Zealand.
Som nå må leve med en sort dag i sine liv og sitt lands historie.
Jeg vil også utrykke medfølelse med dere som er samlet her.
Med alle som er rammet.
*
Vi ser det så ofte etter angrep som dette.
At troende og ikke-troende kommer sammen i fred.
At vi viser solidaritet og felleskap med hverandre.
Vi møter hverandre. Ser hverandre. Og kjenner igjen den andre som våre neste.
Jeg setter veldig pris på å være her sammen med dere.
Men jeg skulle så virkelig ønske at det ikke var fordi noe så grusomt hadde skjedd.
Felleskap bør ikke trenge en foranledning.
Solidaritet behøver ingen påminnelse.
*
Vi er her sammen i dag, fordi vi tror på noe.
Vi tror på å stå sammen mot hat, uansett hvordan det viser seg.
Og den beste måten å stå sammen mot hat på, er å vise felleskap.
Det er å si at det ikke heter oss og dem, men vi.
*
Angrepet i Christchurch var et angrep på en fredagsbønn – som denne.
Mange mistet livet og mange er fremdeles skadet. Enda flere opplevde frykt og tap.
Over hele Europa – over hele verden – hørte vi at frykten spredte seg.
Jeg forstår om noen blir redde.
Men heller enn å frykte, må angrepet gi oss styrke til å slåss mot ekstremisme – i alle former.
Til å slåss mot hat og splittelse.
Det er nemlig hatet som dreper og skader.
Denne gangen var det rettet mot muslimer i bønn.
Angrepet vekker de vonde minnene fra terroren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.
Det samme hatet har tatt livet av altfor mange mennesker.
*
Kampen står ikke mellom muslimer og andre.
Slik disse drapsmennene vil ha oss til å tro.
Ikke mellom troende og ikke-troende.
Kampen står mellom de som ønsker et fritt samfunn der alle kan leve det livet de ønsker, uansett bakgrunn.
Og de som ønsker å ødelegge det samfunnet.
Derfor er det viktig å fordømmer alle former for ekstremisme.
At vi sammen fortsetter å bekjempe disse holdningene.
Denne splittelsen.
*
New Zealand, de drepte og deres familier og deres trosfeller er i våre tanker i dag.
Det samme er muslimer i alle land som samles i fredagsbønn.
Derfor tenner vi lys – derfor samles vi.
De skal vite at de har vår medfølelse.
Og alle skal vite – vi står sammen.
Mine uthevinger.