Så langt er 49 mennesker bekreftet døde etter angrep på to moskeer i byen Christchurch under fredagsbønnen i dag. De menneskelige omkostningene og ringvirkningene ved et slikt terrorangrep, er sannsynligvis ufattelige for oss utenforstående. Det vil være sårede som kan ha blitt alvorlig kvestet for resten av livet, det vil være familie på familie som har mistet sine aller kjæreste og som står tilbake i bunnløs sorg som knapt er mulig å hele.
Noe mer destruktivt, en større ondskap, er det knapt mulig å forestille seg enn terror. Vi så det i Manchester, i Paris 2015, Nice, Oslo, Utøya, London, Stockholm, København. Og listen er så ufattelig mye lengre. Listen over ofre enda lengre.
Nei, vi vet foreløpig ikke så mye om australieneren Brenton Tarrant (28), hvis han heter det, men foreløpig peker det i retning av psykiatri, og derav også umenneskelig, svart ideologi og pur ondskap. For han har produsert et manifestpå 73 sider i ren Breivik-stil, som nå sensureres av nettgiganter som Facebook. Og han refererer nettopp til Knights Templar og Breivik som en «inspirasjon».
En copy cat vi fryktet ville komme
Hvorvidt mannen er alene om terroren, vites ikke på nåværende tidspunkt. Vi håper politi og sikkerhetsmyndigheter klarer å snu hver eneste stein i denne saken, som blir ekstra spesiell for oss grunnet nettopp Breivik og de sårene han etterlot seg i det norske samfunnsklimaet. De sårene rippes nå opp i denne dramatiske og så uendelig tragiske situasjonen.
Men tross sjokket over ondskapen: er vi overrasket over at en ung, innfødt, vestlig mann går til dette vanvittige skrittet? Nei, for i rundt sju og et halvt år, altså etter 22. juli 2011, er det mange av oss som har sett gjedda ligge å lure i sivet: det kan komme en copy cat, og jo mer åpenbare problemene med islams mangel på tilpassning til vår humane, moderne tid blir, dess større sjanse for at en «Breivik gjenoppstår». At verken Breivik eller Tarrant antakelig noen gang vil forstå hvilken samfunnsmessige destruktivitet de er bærere av, hvor ødeleggende slike handlinger er for en åpen, fri, faktuell debatt for å bevege samfunnet i en sunn retning, må vi rett og slett lære oss å leve med. Det er tøft, men det er det eneste valget som er gangbart. Akkurat som vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt neste gang det begås terror i islams navn. For ingenting er mer nedrig enn terrordrap. Uansett hvem som utfører det eller hvem som rammes.
Den første menneskeretten
Sivilisasjonenes sammenstøt; kollisjonen mellom et ureformert islam og samfunn basert på reformasjon og opplysningstid, er vår tids svøpe. Det er grunn til å anta at vi må leve med denne svøpen resten av våre liv. IS-terrorister er tilbake i Europa, flere vil komme. I antall er de langt, langt flere enn de usle, voldelige «hvit makt-neandertalerne». Men én av disse sist nevnte individene, fullstendig blottet for et snev av empati med sine medmennesker, kan skade i et ufattelig omfang. Omfang konkret for ofrene og deres pårørende, og omfang med tanke på en rasjonell offentlig samtale om sivilisasjonenes sammenstøt og hvordan løse dette mest presserende tema i vår tid.
Tarrant kan inspirere flere likesinnende, Tarrant kan inspirere IS-terrorister eller -sympatisører til å gå til «motangrep» – som i en kirke på vestlig jord. Øye for øye. Tann for tann. Opplevelsen er denne: muslimer kan ikke føle seg trygge, ikke-muslimer det samme.
Det er kun én farbar vei videre, og det er i ånden til Arnulf Øverland som kalte ytringsfriheten Den første menneskeretten. Nettopp den ånden må være fremst i pannebrasken. Det er den ideologisk eneste farbare vei videre i humanismens tegn. Også på en dag som denne der vi tar et tenksomt skritt tilbake med ofrene i tankene og med omsorg og kjærlighet for det gode samfunnet i hjerte og sinn.
Og ikke glem dette åpenbare: islamkritikk fra min hånd fremmes ene og alene for å sikre friheten og demokratiet. For alle.
Skjermdump av Noor-moskeen som ble hardest rammet.