Islam

Misjon for islam tar av i Norge

Mange undrer seg i disse dager hva som er på gang fra islams rekker. Folk i ulike deler av landet mottar nemlig "reklame" for islam i postkassene sine. Det handler om "dawa", misjonering for islam. Vi er således i en islamfase nummer to i Norge. Fra å være kravløse når man er svært få i antall, er de som aktivt jobber for et islamsk Norge nå i fasen åpen aktivisme for å få folk til å konvertere.

Jeg har også fått denne i postkassa for få dager siden, og flere har henvendt seg til HRS og fortalt om det samme. Fra Nesodden ved Oslo til Lesja øverst i Gudbrandsdalen, skriver folk til oss om hva de fant i posten sin. Mange undrer seg: Hva er det som foregår? – Er det en landsdekkende kampanje de har gående? spør en på epost til oss.

Vi undrer oss over det samme.

For også i min postkasse et godt stykke sør for Oslo, var denne «reklamen» å finne i postkasa i forrige uke.

Den forfulgte minoriteten

Vi har begynt å bli vant til at Islam Net og dets like salafister står på Karl Johan for å verve nordmenn til deres rekker. Det har pågått minimum siste tiåret, etter min observasjon i Oslo (muligens lengre). Men aldri før har vi registrert en så systematisk kampanje rettet mot husstander i landet. Og det er den forfulgte islamske minoriteten ahmadiyyane som står bak. Ahmadiyyane anses som en sekt av OIC (paraplyorganisasjonen for den islamdominerte verden). Den er definert som ikke-muslimer, og i Pakistan har de et eget lovverk mot ahmadiyyaene, initiert av statsminister for Pakistans Peoples Party på 70-tallet, Ali Bhutto, og «fullbyrdet» av diktatoren og generalen Zia ul-Haq på 80-tallet. Ahmadiyyane anses som ikke-muslimer. De har ikke lov til å opptre som om de var muslimer (pose as Muslims, som det står i det pakistanske lovverket), og gjør de det, kan de rammes av blasfemilovverket som har døden som strafferamme.

Det interessante nå er at denne gruppen muslimer (ja, vi kaller dem det, for de anser selv at de er muslimer), går til en omfattende vervekampanje i Norge. De føler seg åpenbart omsluttet av friheten og demokratiet vårt her, for dette kunne de ikke gjort i et eneste islamdominert land uten alvorlige konsekvenser.

Min befatning med ahmadiyyamuslimer daterer seg til 90-tallet, da jeg jobbet i Pakistan som frilansjournalist og forfatter.  Jeg har besøkt deres hovedkvarter Rabwah sør for Lahore i Punjab. Som jeg tidligere har sagt det: dette er den mest stille byen i Pakistan. De undertrykte har ikke lov til å kalle inntil bønn, eksempelvis. De holder en lav profil, mildt sagt.

Det ahmadiyyane prøver å formilde til ikke-muslimer i misjonerings-brosjyren, er at kristendommen og islam, altså ders islam, egentlig er tvillinger. Vi har samme Gud, heter det. Med ordene til ahmadiyyanes siste profet, Hadrat Mirza Ghulam Ahmad, sies følgende:

«Den Gud som har åpenbart seg til alle profetene, som viste seg for Moses på Sinaifjellet, som viste seg for Jesus på Seirfjellet og som strålte frem for for Muhammad, den utvalgte på Paranfjellet, den samme mektige og hellige Gus har åpenbart seg selv til meg.»

At Ghulam Ahmad (1835 – 1908) påberopte seg å være den siste profeten etter Muhammed, er nettopp det som gjør at sunni- og sjiamuslimer anser ahmadiyyane som kjettere, da det i henhold til deres lære, er Muhammed som er den siste profeten, og ingen andre skal komme etter ham.

Ahmadiyyane tar ikke avstand fra Muhammeds makt- og voldsperiode i Medina, men de setter hans handlinger i langt større grad inn i en historisk kontekst som ikke har relevans i dag. Det man ikke vet, er hvordan de ville forholdt seg til sharialovverket dersom de skulle komme i en maktposisjon. At de praktiserer sharia i familierelaterte saker (ekteskap, skilsmisse, barnefordeling, arv), er et faktum.

Første trossamfunn i Norge

Truls Bølstad som forholdsvis ung konvertitt. Skjermdump fra Masteroppgave ved UIO.

Ahmadiyyane etablerte seg som første islamske trossamfunn i Norge. Dette skjedde i 1957 ved at Truls Bølstad på 16 år konverterte til denne retningen.

Dr. Peter Hammond har kartlagt islams tilstedeværelse i vestlige samfunn. Hammond mener å kunne påvise at når muslimer utgjør under 2 prosent av befolkningen, vil de oppfattes som først og fremst en «fredselskende minoritet og ikke en trusel mot andre borgere». Når de utgjør 2 – 5 prosent, begynner de «å rekruttere fra andre etniske minoriteter». Og det er vel presist der Norge har vært i noen år nå. Muslimer utgjør i dag om lag 5 prosent av befolkningen.

Illustrasjonbilde: HRS, Oslo