«Tidsklemma» er en forholdsvis ny og populær betegnelse på en følelse av at tiden ikke strekker til. Psykolog Sissel Gran er kalt «tidsklemmas mor», men det var Valgerd Svarstad Haugland som først brukte uttrykket (2001). Allerede i 1945 sang imidlertid Povel Rammel slageren «Bråttom bråttom bråttom», mens økonomen Stefan Lindtners skrev om det «rastløse velferdsmenneske» (kom på norsk i 1970).
De fleste familier hvor begge foreldrene er i jobb, kjenner tidsklemma. Foreldrene stresser mellom jobb, hjem, skole og fritidsaktiviteter og på toppen av stresset skal foreldrene være sosial, sporty, spise sunt og gi hverandre og barna «kvalitetstid».
Psykologspesialistene har oppfunnet begrepet kvalitetstid. Det handler ikke bare om å ha det hyggelig i familien, men tiden skal være så meningsfull som mulig – og det midt i tidsklemma. Kvalitetstid handler ikke minst om å møte barnas blikk og være tilstede for «den gode samtalen». Og vel så viktig er det å gjøre ting sammen, bygge lego på gulvet, hjelpe til med lekser, gå på kafé og spise bolle sammen eller gå på tur i skog og mark. Et naturlig samlingspunkt er middagen. Da kan barna få anledning til å lufte sine følelser, fortelle om hvordan dagen har vært på skolen.
Som om ikke det er nok er det viktig å pleie forholdet. Hardt pressede foreldre må ikke glemme hverandre. En romantisk middag innimellom slagene skal visst gi forholdet gnisten tilbake. Et aktivt sexliv er utrolig viktig, ifølge ekspertene, og det skal nok helst være kvalitetssex.
Baksiden av medaljen, hvordan vi bør leve i et moderne samfunn som perfekte mennesker, er at mange foreldre i lengden ikke holder ut. De skiller seg i bøtter og spann, men vi har eksperter der også. Spesialister på samlivsbrudd som kan gi gode tips når du føler på depresjon, sinne, bitterhet, sorg og skyldfølelse. Ikke minst går en separasjon voldsomt utover økonomien. Alle utgiften dobles med to hjem. Og da kan du ta kontakt med bankens eksperter som kan tilby økonomiske råd.
En konsekvens av tidsklemma er fallende fødselsrate. Nordmenn er oppdratt til å ta ansvar for egne liv. Det heter familieplanlegging. Det er to ting som veier tungt når nordmenn planlegger å få barn: om forholdet går bra og økonomisk trygghet, forteller en studie fra forskerne Anne Lise Ellingsæter og Eirin Pedersen (Tidsskrift for samfunnsforskning i 2013). Men det går visst ikke så bra i ett av verdens beste land å bo i. Siste offentlige tall fra SSB forteller at gjennomsnittlig barn per kvinne er på rekordlave 1,61.
Uten innvandring vil et så lavt fødselstall føre til befolkningsnedgang, sier «ekspertene» som ikke ser noen problemer med innvandringen. Andre skjønner at det er de produktive i samfunnet som må få flere barn, men det er ikke lov å si høyt.
Etter Erna Solbergs nyttårstale har regjeringen satt ned en egen arbeidsgruppe for å få (norske) kvinner til å føde flere barn. Hvor kreativ dette utvalget vil være gjenstår å se, men vi kan være nokså sikker på at incitamentet vil handle om penger. Kanskje man endog innfører begrepet «kvalitetspenger».
Men skal vi få fødselsraten opp, må det noen dyptgripende samfunnsendringer til. Da er det ikke noe sjakktrekk å bosette titusenvis av ikke-vestlige innvandrere hvert år, der mange ender opp som NAV-klienter. En slik utgiftspost legger stadig større beslag på middelklassens sparegris og pisker flere inn i tidsklemma. Det kan ende opp med reduserte velferdsordninger og/eller økt skatte- og avgiftstrykk.
Hva vil så skje når vi ikke lengre kan smøre statsbudsjettet med over 230 milliarder oljekroner i året? Skarpe hoder har anslått at innvandringen, direkte og indirekte, kan koste oss nettopp 230 milliarder i året. Tror virkelig noen at dette er å anse som en investering som vi vil få igjen, endog med renter?